Julen er over, det gamle året er feiret og det nye året er godt i gang. Jeg har kommet meg tilbake til min kjære leilighet og gode passe store Oslo. Når jeg er hjemme i Sandefjord føles byen så liten. Jeg kan ikke gjemme meg bort. Jeg føler meg så utrolig synlig. Mens i Oslo kan jeg være litt mer anonym. Forsvinne litt i mengden. Og det er deilig.
Det er også utrolig deilig komme tilbake til kjente vaner, og omgivelser. Det er ikke det at jeg ikke er kjent i sandeford - det er tross alt der jeg bodde i 20 år, men nå har jeg mine tvangsmessige vaner her i Oslo. Og da blir det straks vrient å skulle tilbringe lengre perioder borte. Det blir rett og slett utrygt. Men jeg klarte det.
Jeg var hjemme i mitt barndomshjem to uker. Og det var koselig. Men jeg skal ærlig innrømme at i det øyeblikket jeg kunne lukke døra bak meg i min egen leilighet sank skuldrene et par hakk. Det var slisomt å være hjemme. Selv om jeg prøvde slappe av, gikk det ikke. Jeg falt rett tilbake til gamle vaner jeg hadde de siste årene jeg bodde hjemme. Det ble en jul full av negative handlingsmønstre. Energiintaket ble minimalt og jeg ble mer og mer fanget i de anorektiske tanken. Jo lenger ned vekten faller jo mer fanget blir jeg av tankene. Og det merker jeg nå. Det er vanskelig.
Før juleferien var jeg halveis på vei mot en motivasjon for å gjøre noe med mine kaotiske matvaner. Men etter noen uker ferie er jeg mer fanget i de anorektiske tankene. Hvordan dette skjedde vet jeg ikke helt.
For året som har gått har vært turbulet. Det har vært oppturer og nedturer. Vekten har gått opp, og ned. Men tankene rundt kropp og mat har egentlig vært de samme. Og det er vell det jeg har lært; skal jeg gjøre noe med mitt problematiske forhold til mat må det komme innenfra. Jeg må forandre mitt syn på meg selv. Og det er fader meg ikke lett.. Hadde det bare vært litt lettere.
Plutserlig er juleaften her. Selve dagen av alle jule dager. Dagen som markerer selve starten på julen, med påfølgende juledager og familieselskap. Dagen jeg hr gruet meg til siden slutten av sommerferien. Familien samles, skal kose oss, nyte god mat og pakke opp pakker i flere timer. Det er koselig, men det er også en bismak. Det er slitsomt å skulle ha det så koselig, når følelsene på innsiden er nærmest stikk motsatt.
Nå er uansett juletreet pyntet, huset er gjort klart for julen. Noene av pakkene er under treet. Jeg er nydusjet og kalkunen står i ovnen. Roen begynner å senke seg over huset. Stearinlysene er tent og boredet er ferdig dekket. Desserten (fruktsalat) er klar og snart er nok alle familiemedlemmer ferdigpyntet. Jeg sitter delevis å psyker meg opp – til en kveld hvor smilet må sitte løst og klemmene være varme. Men det blir koselig.
Jeg ønsker alle en riktig GOD JUL. Uansett hva du skal gjøre – slapp av , prøv å nyt tiden og tenkt (som jeg skal) dette er bare en kveld. Det er meningen det skal være koselig, så senk skuldrene, stress ned og ta det som det kommer.
Lite innblikk av nissebordet her i huset.
GOD JUL!
Jeg vil si at min familie er en normal familie, mer eller mindre. Det vil si, en normal god gammeldags norsk familie. Jeg er vokst opp med søndagsturer ut i skog og mark, uansett vær. Jeg har tråkket mine mil på ski, både på fjellet og i lysløype. Jeg har sittet og fryst bak en stein, mens vinden suser rundt ørene, bare for å spise den obligatoriske appelsinen – og få en liten kvikklunsj når vi var halveis på skiturene. Jeg er oppfostret på frisk luft og naturopplevelser. “det fins ikke dårlig vær, bare dårlig klær” er gjenngangeren i huset vårt.
Jeg har opplevd å bli stengt ute, fordi jeg hadde vært inne hele dagen. og det var på tide å komme seg litt ut. Mange ganger har ikke velviljen over å måtte være litt ute hver dag, vært til stede. Men med foreldre som selv mener kroppen trenger å være aktiv hver dag blir man vandt til det. Og etterhvert som jeg ble eldre, kunne jeg bestemme litt mer selv. Men da den tiden kom, kom også spiseforstyrrelsen snikende – og aktivitetsnivået ble mer.
Hele barndommen har jeg drevet idrett. Jeg har vært innom, og konkurrert i; svømming, dans, friidrett (hekk, lengde, 200m ..) og tilslutt orientering. Og hele veien har foreldrene støttet meg, litt i overkant til tider.. Konkurranseinstingte tror jeg at jeg fikk inn med morsmelken. Og fra jeg fikk en lille bror, arrangerte de(spesielt min far) konkurranser oss i mellom. Det gikk konkurranse i alt. Og ettersom vi ble litt eldre, arrangerte vi (sammen med fetterne våre OL på hytta vår på fjellet, hver påske. Vi laget medlajer, tråkket opp løyper og arrangerte for hele familien som var der.
Når jeg startet med orientering, hadde nok spiseforstyrrelsen startet. Treningen ble dermed økt, men også pga ønske om å gjøre det godt i konkurranse og å gi etter for det passive mase om å skulle trene, fra mine foreldre. Også bare ballet det på seg. Jeg kom inn i et sosialt miljø og trivdes godt der. Resultatene var ikke stort og skryte av, men jeg trivdes. Jeg drev med det fordi det var moro. jeg likte meg.
Men i bakhodet lå hele tiden tanken og følelsene over å måtte prestere, mest for mine foreldre. De oppmuntret, men med en undertone av prestasjonskrav.
Min bror startet tidlig med langrenn, og har siden han var 13 hatt som mål og bli olympisk mester.. Så vi ble tidlig en “toppidretsfamilie”. Hverdagen dreide seg med og mer rundt trening, prestasjon, konkurranser og formtopping. Det ble strukturerte treningsplaner og for min del et stort sprang i mengden jeg trente. Det var nok mest spiseforstyrrelsen som tvang meg ut på time etter time med trening, men konkurranseinstingte og enorm støtte til dette hjemmefra og støtteapparat i klubben gjorde det veldig lett å trene ufornuftig masse. Det var jo fordi jeg skulle bli en bedre orienteringsløper. .
Prestasjonsmessig var jeg ikke så veldig god på dette tidspunktet. Jeg hadde blitt juniorløper (17år) og i norgescupløp var resultatene meget svingende. Kroppen var jo egentlig nedbrutt og hodet var i kaos (og hadde energimangel). Og det kunne ikke gå lenger. Jeg ble innlagt. Etter at en trener forstod alvoret tok han kontakt med mine foreldre – som ikke skjønte alvoret. Tilslutt gikk det delevis opp for dem.
4 måneder som pasient. Jeg satt og leste kart. Jeg ble stadig minnet på presset fra de rundt meg, og på permisjoner hjemme ble jeg dratt med ut på tur, igjen..
Da jeg ble skrevet ut var det rett tilbake til idretten, konkurransene og treningen. Men denne gangen i litt mer moderate mengder. Rett og slett fordi jeg hadde slitt ut kroppen såpass mye, og hadde lært litt om hvordan jeg kjente på kroppen at den var sliten. Når jeg kom tilbake til konkurransene kom plutserlig resultatene. Jeg hadde “hvilt” meg i form.
Men med resultatene kom også enda mer prestasjonspress. Og jeg drev ikke i like stor grad med dette fordi det var moro, men mer fordi jeg følte meg presset til det. Jeg fikk meldaje i NM, kvalifiserte meg til Nordisk og fikk en fot innenfor landslaget (junior). Problemet ble at jeg taklet dårlig dette prestasjonspresset jeg følte fra alt og alle. Og spiseforstyrrelsen ble enda sterkere. Næringen ble stadig mindre, men treningen opprettholdt jeg – for jeg skulle jo fortsatt bli bedre. .
Landslagstreneren viste om mine problemer, og etter flere forsøk sa han stopp. Da hadde jeg besvimt på treningssamling og nesten kollapset under et løp. Så han satte opp klare betingelser for at jeg skulle få være med som representat for norge i blant annet VM. Jeg måtte godkjennes av olympiatoppen. Noe jeg ikke ble..
Men på den måten kom jeg inn i det systemet. Og det tok ikke så lang tid før jeg fikk konkurranseforbud (og egentlig treningsforbud). Forbundet (landslagsledelsen) og min lokale treningsklubb kom sammen frem til at jeg ikke fikk konkurrere i det heletatt før jeg fikk klarsignal fra olympiatoppen (etterhvert psykiateren min).
Og det konkurranse forbudet har ikke blitt opphevet enda. Nå er det 4 år siden. Og for to år siden skjønte jeg selv at jeg nok egentlig ville bort fra konkurranseidretten. Jeg har et ønske om å komme tilbake, men det er ikke for min egen del. (egentlig).
Når jeg er sammen med familien går ofte praten rundt idrett og prestasjoner. Stadig vender de tilbake til mine prestasjoner i skogen, og like ofte oppmuntrer de til at jeg skal tilbake til toppen. Stadig vekk blir jeg minnet på de prestasjonene jeg hadde da – som om det er alt som betyr noe. Selv nå, når de vet jeg sliter, når de ser at jeg ikke klarer spise nok maser de om trening. Ympter frempå om gode løp jeg gjorde og gode treningstips. Mens jeg står i en dra kamp mellom et bedre liv og spiseforstyrrelsen, drar de på spiseforstyrrelsen sitt lag..
Som denne plakaten min mor har laget. Som når jeg kom hjem hang pent og pyntelig over sengen min… Veldig koseligm men jeg trenger ikke bli minnet på alt jeg ikke er – som de ønsker jeg skal være..
-------------------------------
Idrett har sin pris. Toppidrett har en enda høyere pris. Jeg har vært på alle nivåer innenfor idrett. Konkurranseidrett, for meg, var vondt. Medaljen har en bakside. Selv om det er veldig moro å gjøre det bra (for det er det!). Så er det utrolig mye press. Det er uenderlig mye som ofres. Uhordelig mengde med treningstimer. og balansen mellom sundt og sykt er hår fin. Det er et miljø som dyrker vinnere. Og et miljø hvor spiseforstyrrelse er mer eller mindre godtat. Det er lett å gjemme seg bak (overdreven)trening. Aller er tynnere enn normalbefolkningen. Og om noen går litt ned i vekt forklares det med økt trening med begrunnelse i økt prestasjon. Det er lett å søke til idrettsmiljøer i en begynnende spiseforstyrrelse, men det er også lett å utvikle et vanskelig forhold til kroppen og selvbildet.. Idretten bruker jo kroppen som et verktøy. Og som idrettsutøver gjelder det å optimalisere kroppen i forhold til den oppgaven den skal gjøre..
Medalje er moro,men medaljen har en viss bakside…
Væffal for meg!
Dagene går. Hver dag rykker vi næremere jul. For meg starter egentlig julen 23. desember. Da bringes juletreet inn i stuen, nissene kommer frem overalt, og huset gjøres klart til jul. Egentlig er julen et ganske stort og diffust tidsrom, men det er egentlig hele uken mellom juleaften og nyttårsaften som jeg gruer meg til. Det er den tiden familien er samlet, og den tiden mat er spesielt i fokus.
I går startet jeg den virkelige juleferien. (strengt tatt får jeg aldri ferie, men) Skolen har vært ferdig i en uke, og jeg har utsatt hjemreisen så lenge jeg kunne. Men i går kom jeg meg hjem til far og mor. Det er ikke et like stort stressmoment som tidligere, men det er ikke uten omstritte følelser. I hovedsak dreier dette seg om mine tanker og handlinger i forhold til mat. Men også er det alle mine (til tider) tvangsmessige rutiner. (spesielt rundt mat, mine humørsvingninger og forhold til meg seg og alle i min umidelbare nærhet. I tillegg har jeg med meg mange minner fra dette huset, og omgivelsene. De siste årene før jeg flyttet hjemmefra var fylt med misstillit, dårlig stemning, og til tider høylytte krangler. Det var dager fylt med unnaluring, lyving og bekymring.
De tre årene jeg har bod for meg selv, har jeg vært hjemme i julen, men bare noen få dager, og stort sett aldri utenom. Jeg har brukt dagene hjemme til å spille glad, fornøyd og frisk – for så å komme tilbake til min trygge tilværelse i Oslo bare for å falle sammen. Det det slitsomt, og det er få gode minner fra de siste årene.
Men nå skal jeg være her i nesten to uker. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå. Spiseforstyrrende tanker forstyrrer meg enormt hver dag, hele døgnet. Jeg vil bryte tankemønsteret og handlingsmønsteret, men det er ikke så lett. Jeg skulle så ønske jeg kunne ha et litt mer avslappet forhold til meg selv og maten. Også er jeg redd for å falle tilbake til å ha kaotiske runder med overspising og oppkast. Det er så mye mer nedbrytende enn å ikke spise – i forhold til psyken min. Jeg er litt rådvill. Jeg kjenner at kroppen trenger litt energi. At det ikke er så mye å gå på. Og på den måten er det en mulighet til å bruke denne tiden, når jeg har et litt systematisk måltidsregime rundt meg til å få i meg litt, men det er ikke bare å gjøre. hvorfor skal alt være så fordømt vanskelig!?
Jeg vil gjerne kunne ta ferie fra meg selv, fra de forstyrrende tankene jeg har rundt mat, meg selv og nærhet til andre. Jeg skulle ønske jeg kunne senke skuldrene (slik som mange andre kan). Men det klarer jeg ikke helt enda.. Enda en spiseforstyrret jul – men kanskje på en litt annet måte en tidligere!? Kan jeg få til litt forandring ?
Det er nesten slutt på uken. En fryktelig turbultent uke – sett ut i fra mitt indre følelse liv. Jeg sitter igjen med en følelse av å ha blitt kastet hit og dit, rundt og rundt – bare for å ende opp på samme plassen igjen. Hjernen er blitt vridd og vendt, uten at det er blitt noe forskjellig utfall. Sengen har vært min beste venn, og dyna har vært mitt værn mot den skremmende verden der ute.
Egentlig var det fult program på skolen hele uken, men jeg klarte ikke komme meg på skolen til halvparten av forelesningen engang. Det ble for vanskelig. Likgyldig til verden der ute, da min indre verden var mer enn nok en prøvelse i å holde ut. Noe jeg også har gjort – på et vis. Levd har jeg ikke denne uken, men det har jeg strengt tatt ikke gjort på en stund uansett. Det viktigste noen ganger er bare å holde hodet over vann, slik at jeg etterhvert har et liv å leve..
Men i dag våknet jeg. Dagen var enda ikke begynt. Ute hadde enda ikke solen stått opp, og verden generelt så ut som den sov. Jeg hadde ikke mer ro på meg til å sove, så dagen ble startet på et vis. Men kroppen var ikke like medvirkelig som hodet. Med en sliten kropp ble de første timene tilbragt liggende rett ut på sofaen å synes kroppen var noe herk, siden den ikke ville sammarbeide..
Så ble jeg dratt ut av min lille “trygge” verden. Dratt ut i den store, uoversiktelige verden der ute. Klistra på meg noe som lignet et levende ansikt og prøvde etter beste evne og møte med åpent sinn og gode intesjoner. Programmet for dagen viste seg å være en kulturell reise innom flere galerier.
Med en dyktig guide fikk jeg oppleve gallerier og kunstnere jeg aldri viste eksisterte engang. Det var noen sterke bilde, og andre “normale”.
Det var trygt, og det var godt å komme seg ut noen timer. Med min psykiater ble det en god opplevelse. Jeg fikk blåst litt liv inn i meg selv igjen. Sett verden på en naturlig måte, enn når jeg ser på den gjennom mine angstfylte, depressive øyne. Tross alt har jeg til tider et meget mørkt syn på alt og alle.. Greit å få litt perspektiv..
Så da jeg hadde blitt litt mer positiv til sinns, var det ikke et altfor stort sprang og skulle ta del i pepperkakebaking med min bror og hans kjæreste.
Vi hadde ikke former, eller kjevle, men det er jo ikke så nøye – det viktigste er å ha det koselig og moro. Og det hadde vi! 
Peppekakebaking uten former betyr å skjære ut med kniv :)
Pynting krever nøye konsentrasjon.. 
Da vi var ferdige var hele meg + hele kjøkkenet fult av peppekakedeig, mel, melis og kandisert sukker etter vårt eminente peppekakeskur..
