tag:blogger.com,1999:blog-40610841039397681982012-01-11T23:21:44.527+01:00Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.comBlogger4861100tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-23986169203205675632012-01-10T21:30:00.001+01:002012-01-10T21:30:38.404+01:00

I det siste har jeg tenkt, vurdert og diskutert med meg selv om jeg skal fortsette å blogge. Jeg har lurt på hvorfor jeg gjør det, og i lengre perioder har ordene rett og slett ikke strukket til. Men jeg liker å skrive Jeg liker tilbakemeldingene jeg får. Men mest er det som en terapi for meg å kunne skrive ut frustrasjon og sette ord på gode opplevelser. Men nå er det et nytt år. Og etter 3 1/2

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-90396260626097931742012-01-05T18:21:00.001+01:002012-01-05T18:21:33.672+01:00

Julen er over, det gamle året er feiret og det nye året er godt i gang. Jeg har kommet meg tilbake til min kjære leilighet og gode passe store Oslo. Når jeg er hjemme i Sandefjord føles byen så liten. Jeg kan ikke gjemme meg bort. Jeg føler meg så utrolig synlig. Mens i Oslo kan jeg være litt mer anonym. Forsvinne litt i mengden. Og det er deilig.Det er også utrolig deilig komme tilbake til

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-51735071610008914472011-12-25T14:33:00.000+01:002011-12-25T14:33:34.447+01:00

Juleaften er ferdig. Nå er førstedagsfrokosten fortært, og gavene er gått igjennom for andre gang. Gårsdagens kveld var koselig, men utrolig energikrevende. Jeg falt tilslutt i seng relativt tidlig på kvelden. Hodet var tungt og kroppen utslitt. Masse flotte gaver og egentlig hyggelig selskap. Det er bare slitsomt å være så tilstede hele tiden. I herdagen (hjemme hos meg selv) slipper jeg å

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com3Sandefjord, Norge59.1313095 10.216594859.098722 10.1376308 59.163897 10.295558799999998tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-48615606257689358352011-12-24T15:35:00.001+01:002011-12-24T15:35:39.571+01:00

Plutserlig er juleaften her. Selve dagen av alle jule dager. Dagen som markerer selve starten på julen, med påfølgende juledager og familieselskap. Dagen jeg hr gruet meg til siden slutten av sommerferien. Familien samles, skal kose oss, nyte god mat og pakke opp pakker i flere timer. Det er koselig, men det er også en bismak. Det er slitsomt å skulle ha det så koselig,  når følelsene på innsiden

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-12081974167604369072011-12-20T21:03:00.000+01:002011-12-20T21:04:06.071+01:00

Jeg vil si at min familie er en normal familie, mer eller mindre. Det vil si, en normal god gammeldags norsk familie. Jeg er vokst opp med søndagsturer ut i skog og mark, uansett vær. Jeg har tråkket mine mil på ski, både på fjellet og i lysløype. Jeg har sittet og fryst bak en stein, mens vinden suser rundt ørene, bare for å spise den obligatoriske appelsinen – og få en liten kvikklunsj når vi

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-24902154362684056052011-12-19T13:53:00.000+01:002011-12-19T14:09:36.038+01:00

Dagene går. Hver dag rykker vi næremere jul. For meg starter egentlig julen 23. desember. Da bringes juletreet inn i stuen, nissene kommer frem overalt, og huset gjøres klart til jul. Egentlig er julen et ganske stort og diffust tidsrom, men det er egentlig hele uken mellom juleaften og nyttårsaften som jeg gruer meg til. Det er den tiden familien er samlet, og den tiden mat er spesielt i fokus.

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-83190972591752928402011-12-10T21:00:00.000+01:002011-12-11T04:19:39.388+01:00

Det er nesten slutt på uken. En fryktelig turbultent uke – sett ut i fra mitt indre følelse liv. Jeg sitter igjen med en følelse av å ha blitt kastet hit og dit, rundt og rundt – bare for å ende opp på samme plassen igjen. Hjernen er blitt vridd og vendt, uten at det er blitt noe forskjellig utfall. Sengen har vært min beste venn, og dyna har vært mitt værn mot den skremmende verden der ute.

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-57504284850367650002011-12-07T03:40:00.001+01:002011-12-07T03:40:57.789+01:00

Noen ganger må man ta sats. Kaste seg ut i det. Mer eller mindre bokstavelig. Jeg bruker mye tid på å grue meg. Selv de minste små fille ting kan få hjernen min til å gå inn i krise modus, og flyktplaner utarbeides i det lengste. Men stort sett går det bra. Jeg overlever alle disse hverdagslige utfordringene. Det som er vanskeligere er å skulle fortelle. Når jeg har gått runde på runde med meg

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-39552494220784171232011-11-25T00:47:00.001+01:002011-11-25T00:47:34.134+01:00

Et menneske er et individ. Vi er alle forskjellige. Men vi hører også sammen. I det samfunnet i lever i oppfordres alle til å være individuelle, selvstendige. Men vi mennesker er sosiale vesner. Vi trenger også andre. Det er i møte med andre mennesker at vi utvikler oss. Og det er gjennom andre vi finner oss selv. Vi blir formet av de menneskene vi møter. Foreldre, søsken, venner, lærere, trenere

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-63083281219140391682011-11-19T21:31:00.001+01:002011-11-19T21:31:44.537+01:00

For 6 år siden var jeg sikker på at jeg ikke hadde noen fremtid. Jeg ver fullstendig overbevist om at jeg livet var over, og selvmordstankene var veldig tilstede. Hverdagen virket som umulige prosjekter og livet i seg selv var så langt unna at jeg ikke kunne se det engang. Flere ganger fikk jeg høre av behandlerne at jeg var et håpløst tilfelle. Ingenting å gjøre. “Du må bare skjerpe deg”, “Ta

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-27469273374573445012011-11-18T02:04:00.000+01:002011-11-18T02:05:04.501+01:00

Hvordan sette ord på kaos? Hvordan skal jeg kunne beskrive følelsene som kolliderer inni meg? Hvordan skal jeg kunne forklare min hverdag, mine tanker, når det bare er gale tanker som dominerer? Jeg har lyst til å skrive at jeg ikke har ord. Men det er ikke sant. Jeg har ord. Jeg har mange ord. Men jeg føler at ordene ikke er nok. Jeg føler ordene blir kaotiske, og uforstående. Det blir ikke noe

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-91595543327813742112011-11-12T19:08:00.000+01:002011-11-12T19:09:32.633+01:00

Er jeg svak fordi jeg er fanget i meg selv?Svak fordi jeg ikke evner å ta vare på meg?Er jeg svak fordi jeg ikke kommer meg videre fra fortiden som stadig innhenter meg?Svak fordi jeg bare så vindt klarer å komme meg gjennom hverdagen, og skolegangen?Er jeg svak når jeg bare så vidt klarer å stå oppreist, både fysisk og psykisk?Eller når jeg drar dyna over hodet for verden der ute er for

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-89264125179173508992011-11-06T18:03:00.000+01:002011-11-06T18:04:23.621+01:00

Mange ganer tenker jeg på hvorfor jeg er meg. Hvorfor akuratt jeg sitter her jeg sitter i dag. Da tenker jeg ikke så spesifikt på hvordan jeg ble til (selv om det ganske utrolig), men mer på hvordan livet mitt har formet meg. Hvordan oppveksten har gjort at jeg er blitt den personen jeg er i dag. Hvordan mine valg har ført meg hit. Nå sitter jeg på rommet mitt. I leiligheten “min”. Rommet er

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-63071204155940354582011-11-01T03:07:00.001+01:002011-11-01T03:07:49.892+01:00

Ord. Språk.Bokstaver satt sammen til ord.Ord, satt sammen til setninger. Setninger med en mening. Med et budskap. Kommunikasjon.Den verbale kommunikasjonen som binder mennesker sammen. Fra vi er bitte, bitte små lærer vi å snakke. Vi lærer små ord, setninger. Lyder. Alle er henrykt ved barnets første ord. Og like jubel for de neste ordene. Så lærer vi språket vårt. Vi utvikler ordforådet,

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-55529712889904613782011-10-31T23:16:00.000+01:002011-10-31T23:17:19.859+01:00

  Mitt navn er anoreksijeg driver med tyveriStjeler muskler, sinn og appetittmålet mitt er å gi deg dårlig selvtillitt Mitt navn er anoreksilar ingen kalorier gå forbiDu kan ikke beholde noe matmålet mitt er at du skal se i speilet å føle hat Mitt navn er anoreksijeg gir deg åpne sår som vil sviTårer på kinn, rennende blodmålet mitt er å dele ditt hjertet i to Mitt navn er anoreksijeg gjør at du

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-25313351977701246872011-10-30T19:14:00.000+01:002011-10-30T19:15:19.875+01:00

Hjernen er et underfundig organ. Det er sjefen. Ingenting skjer i kroppen uten at hjernen har noe med det å gjøre (viss vi ser bort fra reflekser). Jeg er fasinert av hjernen. Hvordan det fungerer. Det er så mye av hjernens mekanismer som fortsatt er umulig å forklare. Jeg sliter med å skjønne hvordan hjernen min fungerer. Jeg lurer på hvordan psykiske sykdommer arter seg – siden det tross alt

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-26811996660283482162011-10-25T22:20:00.000+02:002011-10-25T22:27:47.652+02:00

Jeg bor i en leilighet som er bygget før krigen (2.verdenskrig). Den er kanskje gammel, men holder seg meget godt. Men noe må jo alltids fikses på, og det er kommet til den tiden at hele rørsystemet til min kjære bygård skal fikses litt på. Dette har holdt på lenge, men først denne uken kom arbeidet til min oppgang. Når det er snakk om avløpsrørene i en leilighet betyr det at ingen avløp kan være

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-34913146952689823732011-10-21T19:30:00.000+02:002011-10-21T19:36:42.850+02:00

Jeg er en person som lytter. En person som ønsker å hjelpe. Og ikke minst ta vare på alle. Spesielt gjelder det siste mine nærmeste. Jeg vil skåne dem fra den smerten jeg selv bærer på. Jeg vil ikke at menneskene rundt meg skal behøve å bekymre seg. Jeg vil at alle skal ha det bra. Og hadde jeg kunne ville jeg reddet hele verden fra all sykdom og elendighet. Men det kan jeg ikke. Det jeg har

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-41068291777122174212011-10-13T17:37:00.000+02:002011-10-13T17:42:41.780+02:00

Jeg hater å kaste opp. Jeg virkelig hater å brekke meg, og jeg hater å være kvalm. Jeg husker kun en gang jeg kastet opp som barn (ufrivllig). Etter at jeg ble innlagt første gang lærte jeg mye. Jeg lærte å trene på små områder og at det var en god måte å bli kvitt maten på etter å ha spist den – nemlig å tvinge seg selv til å kaste opp. Jeg hadde så smått prøvd, men fikk det ikke til. Jeg klarte

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com5tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-37860599282059853382011-10-08T21:51:00.000+02:002011-10-08T21:53:12.650+02:00

Norgen, Oslo, Hjemme. Snart en uke siden jeg landet på norsk jord. For en uke siden på denne tiden satt jeg på Metroen midt i hovedstaden i Frankrike, Paris. Etter en lang dag som turist i Versailles etterfulgt av en tur i Louvre og båttur på Seinen. Solen strålete fra skufri himmel. Beina gikk skritt for skritt og smilemusklene var relativt slitene etter to døgn som den perfekte datter,

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-17218739932339497982011-09-30T21:47:00.000+02:002011-09-30T21:48:02.854+02:00

Første dag i Paris. Etter endt dag var bena slitne og hodet utslitt. Med min far på slep besøkte vi Triumfbuen, Eiffeltårnet og Pompidou senteret. Tok masse bilder, og fikk stiftet et godt bekjentskap med Much. Jeg fikk en god innføring i Paris og franks historie og orienterte oss sikkert gjennom Paris sine mange (og noe kronglete) gater. Solen stod høyt på himmelen, og teperaturen viste 35

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-44411766469867283872011-09-29T12:55:00.001+02:002011-09-29T12:55:55.131+02:00

Om 7 timer lander jeg på fransk jord. Nærmere bestemt Paris. Med min far som reisekompanjong, og hans bankkort :) skal jeg tilbringe fire dager i denne hovedstaden. Jeg har aldri vært der. Jeg flykter fra Norge, fra mine problemer og daglige utfordringer. Og jeg håper alt blir liggende hjemme i leiligheten, så kan jeg ta kampen oppigjen når jeg komme tilbake.. Planen for helgen er mye kultur.

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-61369545007422703382011-09-22T17:43:00.000+02:002011-09-22T17:45:28.742+02:00

Lille speil på veggen der… Hver dag ser vi alle, minst en gang i løpet av dagen, vårt eget speilbilde. Vi titter inn i vårt eget ansikt, eller hele kroppen. Ser med kritisk blikk på antrekket, eller stirrer intens inn i den blanke overflaten når maskaran skal på plass. Speilet viser om du har en god hårdag og hvordan hårfrisyren er. Små speil, store speil. Overalt. Du kan se din egen refleksjon

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-57452988896806765122011-09-15T12:29:00.000+02:002011-09-15T12:29:53.535+02:00

Når jeg setter meg ned i stolen vet jeg hva som venter meg. Jeg vet at de kommende 45 min skal jeg forteller om dagene mine, være ærlig angående oppturer og nedturer. Fortelle om følelser og tanker. Svare på veldig nærgående og grundige spørsmål. Jeg skal avsløre mine mørkeste og dypest liggende hemmeligheter for et annet menneske. Når jeg sitter på venterommet, vet jeg at bak døren venter en

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com6tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-13654320264868458192011-09-11T16:59:00.001+02:002011-09-11T16:59:26.336+02:00

Tiden står stille. Dagene går i ett. Veien videre er tåkelagt. Hvor jeg vil, vet jeg ikke. Fremtiden kommer ikke. Fortiden innhenter meg. Når en ny dag starter vil jeg bare trekke dyna over hodet, bli liggende i fosterstilling og la tårene renne fritt. Når natten kommer ønsker jeg ingenting annet enn å få slippe tankene, la hodet få hvile. Men når hodet treffer puta er det som om hodet

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-6369240234141591382011-09-08T10:12:00.000+02:002011-09-08T10:13:10.099+02:00

Da jeg var rundt 14 år startet jeg å misbruke maten. Jeg er enda ikke sikker på hvordan det hele startet, om det egentlig var en depsresjon med følgende nedsatt matlyst eller at jeg aktivt brukte maten for å takle livet, hverdagen og vekten. Fra dagboknotater står det nedtegnet hvordan jeg skulle spiste, trene og lure meg unna, men det tok litt tid før spiseforstyrrelsen ble fult utblomstret og

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-21550959716614598152011-09-05T20:56:00.000+02:002011-09-05T20:58:01.342+02:00

Jeg vet hvordan jeg burde ha det. Hvorfor henger det da ikke sammen. Hvorfor har jeg det stikk motsatt? Når livet går stikk i mot, hverdagene blir en kamp og ingenting gir mening. Hvorfor har jeg det slik? Minnene strømmer på, bildene sprenger meg innenfra. Eksploderer i hodet mitt, snurrer film forran øynene døgnet rundt. Hvordan jeg skal håndere det, vet jeg ikke enda. Jeg prøver å takle det,

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-87362369499067648282011-09-02T09:27:00.000+02:002011-09-02T09:28:32.109+02:00

Først vil jeg si tusen takk for koselige kommentarer. Det varmer! Jeg er nå ferdig med første uke av mine åtte uker i praksis. Det ble ikke en helt rolig start. Kastet rett inn i jobben som sykepleierstudent. Jeg befant meg plutserlig midt i situasjoner som krevde mye kunnskap. Første dagen satt jeg stort sett som et stort spørmålstegn og skjønte kanskje halvparten av alle medisinske diagnoser

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com5tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-31705823200376804352011-08-29T19:26:00.001+02:002011-08-29T19:26:43.307+02:00

I morgen ikler jeg meg hvit uniform. Jeg trer inn blant sykehusets ansatte, som student. Jeg skal stå på andre siden. Det er min tur til å stå ved sengen, spørre, undersøke, observere og berolige. Utallige ganger har jeg prøvd den andre rollen. Rollen som liggende i sengen. Rollen som pasient kan jeg, da vet jeg hva som forventes (ikke at det forventes så mye, når du er pasient men). Jeg gleder

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-29960499987935282002011-08-25T19:16:00.000+02:002011-08-25T19:17:33.754+02:00

Hun ser på han med store øyne. Hjerne prøver skjønne hva som foregår. Han måler henne opp og ned med øynene. Sakte. Tiden virker som den står stille. Han nærmer seg, tar et skritt mot henne. Første tanken er å løpe, men beina står som frosset til bakken. Han legger en hånd på skulderen hennes. Ordene hans gir ingen mening, men hun hører dem. Klarer bare ikke forstå dem. Hånden hans beveger seg

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-76017304864507606092011-08-21T19:09:00.000+02:002011-08-21T19:11:48.334+02:00

Jeg husker. Minner jeg ikke trodde jeg hadde. Opplevelser jeg hadde fortrengt. Og stunder som ble borte i hukomelsen. Jeg har ikke tenkt på de før de kom. Sakte, gradevis de siste månedene har minner kommer tilbake til meg. De fleste gode, men også noen vonde. Minner med følelser hektet på. Følelser som farer gjennom kroppen. Følelser jeg nektet meg selv å kjenne på tidligere. Jeg prøver å

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-26498387058539590592011-08-16T00:31:00.000+02:002011-08-16T00:32:14.221+02:00

Ferien er over for denne gang. Og det virker som sommeren også har takket for seg. Jeg er tilbake på skolebenken og mer eller mindre klar for lære nye ting. Det har vært en sommer full av nye opplevelser. Jeg sitter igjen med en følelse av å ha levd. Jeg har trosset alt av gamle mønstre. Gjort nesten stikk motsatt av hva, spesielt spiseforstyrrelsen har sagt. Tatt en dag av gangen og nesten smilt

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-87015863528691692432011-08-12T07:35:00.000+02:002011-08-12T07:36:28.143+02:00

Dagen kommer uansett hva jeg gjør. Dagene går etterhverandre, rundt og rundt i samme rekkefølge. Så jeg vet at dagen alltid kommer tilbake. Jeg blir alltid et år eldre. Dagen jeg ble født. Min bursdag. I dag. I ganske mange år nå har jeg grudd meg. For bursdag er som en virkelig påminnelse om at jeg blir eldre. Årene går, og jeg henger ikke helt med. For hver bursdag ble jeg eldre, uten og føle

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-48158809973195898172011-08-09T20:23:00.000+02:002011-08-09T20:23:49.240+02:00

En gang i tiden hadde jeg mange venner. Jeg følte meg heldig. I starten var det mye støtte, mange gode ord på veien. Jeg hadde venner overalt. Og jeg var utrolig takknemlig for det. Men jeg feilet. Jeg trakk meg inn i meg selv. Skammet meg. Hadde så mange tanker som koliderte i hodet mitt at jeg ikke maktet være sammen med venner. Jeg isolerte meg. Trakk meg stadig mer og mer bort fra omverdenen

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-35128275519250142182011-08-09T19:06:00.000+02:002011-08-09T19:20:58.888+02:00

Når du våkner og føler noe er galt. Det er noe som ikke stemmer. Kroppen føles feil. Alt føles som det er i fortferdelig feil proposisjoner. Og med et lite blikk nedover kroppen får du sjokk. Det er ikke din kropp, men det er det likevell. Det er som den er blitt dobbel størrelse. Døren til rommet ser plutserlig altfor liten ut. Ingen klær føles passe. Alle strammer på feil sted og ingenting

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-72530589403172190612011-08-07T12:45:00.000+02:002011-08-07T12:59:49.387+02:00

Sommerferie! Ferie handler om å slappe av.Nyte dagene. Gjøre ting du ellers ikke gjør.. Men mest av alt handler det om at du kan gjøre akkuratt hva du vil. Når du har ferie bestemmer du! Jeg har de siste to ukene vandret tilbake i mine barndoms fortspor. Kjent litt på den samme gleden jeg følte når jeg som ti-åring kastet meg ut i havet en varm sommerdag.  Den gode prikkingen i huden når du

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-4162379489178572522011-08-05T21:14:00.001+02:002011-08-05T21:14:18.601+02:00

Mange venner og bekjente kommer stadig tilbake til redselen for å si noe feil til meg. Og i det siste har jeg svart at det er værre ikke å si noe, enn å skulle si noe “feil”. Det er, for meg, veldig få ting som oppfattes feil. For noen år siden var alt feil. Uansett hva noen sa. Om det var komplimenter, eller kritikk. Alt ble feil, og alt tok jeg til meg som negative tilbakemeldinger. Alt ble

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-74900564980733415872011-08-02T16:17:00.000+02:002011-08-02T16:19:22.892+02:00

Egentlig skulle jeg vært godt plassert innenfor de trygge veggene i leiligheten min i Oslo nå. Egentlig skulle jeg vært alene og slappet av. Egentlig var planen å tilbringe de siste to ukene i Oslo før skolestart. Men det var ikke det jeg ville. Spiseforstyrrelsen ville tilbake til faste mønstre. Tilbake til de kjente tvangsmessige handlingene. Men i går kjente jeg på en følelse som jeg valgte å

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-83684095025206056602011-08-02T08:46:00.000+02:002011-08-02T08:48:03.880+02:00

  Helgen ble tilbragt i Bergen. Tre dager fult av bryllup. Pynting, ordning, gjennomføring og opprydning. Vi tok del i det meste – og det var koselig. Det ble så klart mye snakk om bryllup og egne planer. Og det var deilig å ha en helg full av kjærlighet (på en måte).   (utsikt fra festlokalet) Jeg hadde det utrolig fint. Det var nesten fred i hodet mitt. Riktignok kom det en liten krangel med

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-90329817690732616592011-07-28T23:35:00.001+02:002011-07-28T23:35:57.761+02:00

I mange år har jeg ungått sosiale sammenkomster. Store og små sosiale happeninger dreier seg stort sett om mat. Når mennesker møtes for å kose seg sammen er det rundt måltider. Det inveteres til middag, lunsj og fest. Det virker som kos er synonymt med god mat. Dermed har jeg valgt og trekke meg unna. Maten er såpass vanskelig for meg at kose seg biten blir borte. Dermed blir det også naturlig

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-23688355233869807402011-07-27T17:08:00.000+02:002011-07-27T17:09:21.323+02:00

Mandag kveld var det fakkel og rose tog i sandefjord. Vi stilte opp hele familien for å vise støtte og omtanke til ofrene og pårørende. Det var mange mennesker. En stille og alvorlig stemning fylte torget. ca 10 000 mennesker gikk i toget. Selv om regnet dryppet ned på oss følte jeg det var helt riktig. Ukjente sankket sammen om det som hadde skjedd. Klemmer ble utlevert. Vi var alle venner. Det

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-5341788189796161992011-07-25T00:34:00.000+02:002011-07-25T00:36:40.414+02:00

Jeg befinner meg hjemme. Hjemme i huset til mine foreldre. Hjemme i byen min. Hjemme hos meg selv. Det er tre år siden jeg sluttet å kalle dette huset, dette stedet, hjemmet mitt. Da jeg flyttet til Oslo ble det raskt mitt hjem. Med økende konflinkt til foreldre (spesielt min mor) førte dette til at jeg, først på trass, kalte leiligheten i Oslo for mitt ordentelige hjem. Etterhvert har ble det

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-46170321024841629152011-07-23T08:02:00.000+02:002011-07-23T08:03:57.848+02:00

Lille Norge. Hvordan er det mulig?Sjokk, kaos og forferdelige bilder. Det skal ikke skje. Det er rett og slett ufattelig. Jeg hørte eksplosjonen helt hjem til meg. En slik handling her i byen. Ord blir fattige. Det eneste vi kan gjøre er å holde sammen. Mine tanker går til alle berørte og pårørende.

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-48148293702335327272011-07-19T20:28:00.000+02:002011-07-19T20:35:34.854+02:00

Sommeren for min del har vært brukt til jobbing så lang. Det har vært lange dager og en sliten kropp. Men mest av alt har jeg hatt et slitent hode. Det har føltes som hjernen har jobbet på høygir, men vært avslått på samme tid. Tankene har flydd hit og ditt, men ingen konkret rettning. Maten har vekslet mye mellom overspising, oppkast, avføringstabletter og sulting. Jeg har prøvd og spise “

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-87857628339960387122011-07-13T09:23:00.000+02:002011-07-13T09:24:50.707+02:00

  Det gamle kjøkkenet. Med den orginale kjøkkeninnredningen fra før krigenstid.. Alt måtte rives ut. Bort!                  Vaskebenken borte – plutserlig ble det stor plass på kjøkkenet, men gangen ble full av kjøkkenrester. Og da var det tid for sprakling, sparkling og atter sparkling. Før det var litt maling og tappetsering. Og igjen litt skruing og sammensetting av IKEA skap. Med god hjelp

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-62504007362362419102011-07-10T07:09:00.000+02:002011-07-10T07:10:05.921+02:00

Jeg er voksen, ansvarsfull og ansvarsbevist. Jeg utfører mine oppgaver, betaler regninger, går på jobb hver dag for å ta vare på alle de som har vansker med å klare det seg. Steller, snakker, roer og ler sammen med dem. For dem er jeg en trygg person som hjelper og lytter til hva de har å fortelle. Jeg er en støtte for dem som trenger det entetn det er fysiskebegrensninger eller psykiske. Og jeg

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-71081746089594184622011-07-06T21:12:00.000+02:002011-07-06T21:13:04.566+02:00

De siste dagene har jeg enderlig vært alene igjen. Etter litt over en uke med min mor i huset, og tildels min far er det deilig. Siden jeg flyttet hjemmefra for snart tre år siden er dette den lengste perioden under sammetak som dem, spesielt min mor. Men det har gått overaskende bra! Når jeg tenker tilbake for halvannet år siden, da jeg gikk flere måneder uten å snakke med min mor, føler jeg vi

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-33040124026290723072011-07-03T21:54:00.000+02:002011-07-03T21:54:15.039+02:00

Jeg våkner. Vil helst ligge sengen. Men jeg kommer meg opp. Trekker på meg masken min (bokstaveligtalt) Går ut for å møte verden. Sterke Siri, som klarer alt. Sett på et smil og nesten alle regner med at at er supert. Ingen bryr seg uansett.  MEN:Jeg er tom for ord om dagen. Jeg lever i mitt eget fryktelig såpeopera. Jeg er mer ensom enn noengang. ALT er blitt gæærnt.Litt - så kommer jeg med

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-67715883547721739432011-06-23T19:28:00.000+02:002011-06-23T19:29:19.400+02:00

Sommerferien er startet. Noen arbeidene har tatt sommerferie alt, men mange er i god feriemodus og teller dagene til selvde fridagene starter. Jeg har statet jobbe. Så fort eksamen var ferdig var det tid for jobb igjen. Tilbake til de gamle damene. Tilbake til det harde arbeidslivet. . Denne uken har jeg vært på jobb hver dag. Sliten, trøtt og lei alt og alle. Men går bra. Føler jeg er på vei

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-85720645987668107742011-06-20T06:37:00.000+02:002011-06-20T06:37:40.895+02:00

Ambivalent! Jeg liker sommeren, men jeg liker ikke sommeren. Jeg elsket alltid sommeren tidligere, men nå er jeg en god posjon mer tvilende. Sommerferie har jeg ikke hatt på 4/5 år. Jeg har jobbet hele sommerene. Lange sommerkvelder, varme dager, gir meg utfordringer i forhold til det sosiale fellesskapet. Det fellesskapet jeg ikke helt er blitt endel av enda, men som kanskje en dag jeg

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-50830680246286860032011-06-16T13:13:00.001+02:002011-06-16T13:13:44.565+02:00

Gledestårer.Uforstående.Jeg sitter målløs i sofaen min, stirrer bare på datasjermen. Hodet er tomt, og fult på samme tid. Jeg skjønner ikke noe, men tror jeg er glad. Jeg bare tar opp telefonen og får svar fra min mor. - Jeg fikk A! sier jeg, og merker tårene begynner å renne. Jeg ler og hikster om hverandre. - Hva mener du? Eksamen? Gratulerer!- JA!! nesten roper og kan nesten ikke skjønne det

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com9tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-65263149325151914542011-06-15T06:36:00.000+02:002011-06-15T06:41:11.462+02:00

Natten er enderlig kommet mot slutten. Solen har stått opp for noen timer siden, og dagen starter så vindt utenfor vinduet mitt. Menneskene våkner til live og om noen timer er det enderlig på tide med siste skole dag. Hva natten har blitt brukt til vet jeg ikke helt. Syslet litt på nettet, forsket litt på bloggoppsett.. Timene har gått, og jeg har ikke fått sove. Det kan virke som OleLukkøye

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-89485358594936777562011-06-14T22:02:00.000+02:002011-06-14T22:06:37.047+02:00

Undring er bra. Undring er fornuftig. Setter tanker i gang. Får meg til å se ting fra flere enn en side. Får meg til å se en gang til på situasjoner som virker låste. Jeg undrer meg ofte over mange ting, som hvem som fant opp vaskemaskinen (hver gang jeg vasker klær), hvordan noen kom på fargenes navn. (stort sett er jeg litt filosofisk noen ganger). Men denne gangen tenker jeg på meg selv. Min

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-81969900310187840282011-06-14T07:42:00.001+02:002011-06-14T07:42:49.621+02:00

For tiden er jeg mest lei. Sliter med å finne motivasjon. Har problemer med å se noe fremgang. Og starter tvile på at behandlingen/terapien virker. Jeg har aldri helt skjønt hvordan snakketimer kan hjelpe mot en sykdom. Det er vanskelig når det ikke er noe konkret. Jeg merker ingen fremgang. Jeg kan oppleve enda mer kaos etter en samtaletime enn jeg hadde før timen. Det virvles opp enda flere

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-27417462511139625342011-06-06T21:33:00.000+02:002011-06-06T21:33:16.341+02:00

Fett. Det føles som hver celle bader i fett. Suger tid seg hver minstre lille partikkel. Ikke bare de som intas, men også de rundt i luften. Alt fester seg. Sniker seg inn i kroppen. Alt er feil. Ingen ting er som det skal. Forvrengte bilder, bulker overalt. Hvordan er det mulig? Hvordan kan hele kroppen har blitt slik i løpet av natten? Legger man på seg ved å drømme om mat? Forvandles drømmene

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-25464101542920599092011-06-02T21:17:00.000+02:002011-06-02T21:21:10.330+02:00

I sengen ligger en liten skapning. En liten jente, så svak, så gjennomsiktig. Ingen livsgnist igjen i øynene. Ingen kraft i kroppen. Det er som sjelen har forlatt den lille jenta, og latt kroppen ligge igjen, med bare bein og hud. Ingen muskler, ingen vilje. Hun ligger der, hodet er så stort for kroppen er så fryktelig liten. Skremmende står jeg å ser. Hvordan kan det skje? Hun ligger så stille.

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-15953565470711040162011-05-31T20:30:00.001+02:002011-05-31T20:30:24.769+02:00

WEEEE! Tidligere i morges mens regnet høljet ned var veien til skolen lang. Nervene stod i høyspenn og jeg følte for å snu for hver sving jeg rundet. Men jeg fortsatte. Kom frem, satte meg ned på rommet jeg skulle være og prøvde bare å puste. Flere ganger ble jeg nesten overmannet av lysten til å løpe ut. La eksamen være eksamen og komme meg langt bort derfra! Men jeg satt. Ventet pent – slik

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-50995091609196667192011-05-30T21:13:00.000+02:002011-05-30T21:16:05.459+02:00

Eksamen, eksamen, eksamen, eksamen… Rommer et snart tapetsert med tegniner, stikkord, og forklaringer. Så det er igrunn på tide, før jeg går tom for veggplass..(jeg liker og tegne, og har snart tegnet en hel kropp igjennom denne eksamensperioden, mye læring i det også….) Cytoplasma, øsofagus, ventrikkel, duodermuas, pracreas,radialis, humurus, synapse, cerebellum, alveoler, monosakarider,

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-69625232558727552082011-05-24T21:49:00.001+02:002011-05-24T21:50:22.597+02:00

Eksamen er igang. I går ble eksamen lagt ut, og jeg satt klar som et egg forran daten og ventet. Da enderlig oppgaven kom og jeg leste den satt jeg igjen med et smil. Oppgaven omhandlet ernæring, og svikt i ernæringsbehovet. Nå er jo ernæring noe som interesserer meg, og er relativt greit å skrive om. Etter å ha summet meg litt fikk jeg startet. Siden da har jeg lest opp og i mente om

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-26166990932899227322011-05-23T09:11:00.000+02:002011-05-23T09:13:55.953+02:00

Du står der, beina går innbitt ansikt og øyne som stirrer tomt ut i luften. Kroppen jobber, men for hva? Det ser ut som autopiloten har tatt over i hodet ditt og du følger bare etter. Kroppen så skjør, ser ut som den ikke tåler mer, men du holder på. Legger jeg litt fantasi (ikke mye, men litt) til kan jeg se en sky over hodet ditt. En sky bestående av ordene; kalorier, forbrenne, forbrenne,

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-11108295306753778162011-05-22T22:43:00.000+02:002011-05-22T22:46:09.776+02:00

De siste ukene har vært mørke. Og dagene har vært flyt med ensomhet. Jeg har lenge valgt, eller vært for redd til å møte anske mennesker, men i det siste har det blitt tydelig for meg. Jeg savner noen. En person.. Jeg har gjemt meg, prøvd å late som verden der ute ikke eksisterer, ikke innebefatter meg. Jeg melder meg ut, eksisterer på et vis, men orker ikke/klarer ikke bevege meg ut døra flere

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-26472313624064027362011-05-18T22:52:00.000+02:002011-05-18T22:53:06.630+02:00

Dagene blir brukt til lesing. Eksamen står for tur. Motivasjonen for å lese er litt laber, men det tror jeg gjelder de fleste studenter på denne tiden. Mai betyr for for alle at det er vår, sommeren står for tur og alt er strålende. Men for de fleste studenter betyr det eksamenstid. Noen er ferdig med noen, andre er midt i eksamensdagene og andre (som meg) har noen dager igjen før selve

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-39085779790488750522011-05-17T14:16:00.000+02:002011-05-17T14:17:04.299+02:00

Ja, vi elsker dette landet, som det stiger frem…. Gratulerer med dagen, Norge. Vi sier “gratulerer med dagen” til alle kjente vi møter. Vi roper “HURRA” og smiler omkapp med solen (viss solen skinner). Tar på oss bunad, eller annen finstas vi har. Det er en lykkes dag. Alle er glade, alle spiser is, og går i tog. Jeg føler meg mer utenfor enn vanlig. Jeg føler jeg ikke har så mye å feire. Jeg

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-25599057502297033992011-05-17T14:01:00.001+02:002011-05-17T14:01:39.852+02:00

En gang i tiden fikk jeg beskjed om at jeg måtte spise mer, for at alt skulle bli bedre. Jeg spiste det de sa, og håpet alt skulle bli bra. Kilo for kilo spiste jeg, frem til de kloke menneskene sa at det var bra. Nå kunne jeg slippe ut. Nå var jeg nære “normalvekten” min. Jeg smilte og sa takk. Men inni meg undret jeg. For inni meg hadde jeg det enda værre en noen gang. Jeg hadde under nesten

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-26080957189199388872011-05-04T01:04:00.000+02:002011-05-04T01:08:12.969+02:00

Plutserlig, det var som jeg så solen for første gang. Så og blomstene våkne til liv. Trærne stod lysegrønne og fulle av blomster. Blomstene strakk seg mot solen med sine flotte farger. Solen visket om en verden av glede. Menneskene smilte og lo mot solen og vinden lekte forsiktig i håret mitt. Jeg følte meg levende. Jeg følte verden hadde farger. Det var en dag for en ukes tid siden. Jeg gikk ut

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-85648692604159881362011-05-01T20:32:00.000+02:002011-05-01T20:33:05.262+02:00

tankene går i stå. Tiden står stille, men går så alt for fort. Jeg vil stoppe verden, jeg vil stoppe opp, hoppe av. Nervene sender signaler til hjernen. Stress! Eksamen er om 30 dager. 30 dager har jeg på å lære meg alt om hvordan vi mennesker fungerer, og alt om mikroorganismer som kan skade oss. Jeg vil lese, jeg vil ha konsentrasjon. Jeg vil at ordene jeg leser skal feste seg til hjernen. Jeg

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-80817057687121757452011-04-29T07:13:00.001+02:002011-04-29T07:13:26.392+02:00

En dag. Jeg har bare en dag igjen av praksis. Det betyr at eksamen står for tur. Lese, pugge, lære. Så er jeg om en måned ferdig med første året. Det er nesten en absurd tanke. Året har gått så fort. Det har skjedd så mye. Jeg har tatt noen skritt fremover, og falt noe tilbake. Men uansett er jeg snart i mål med første året på veien mot å bli sykepleier. Noen ganger føler jeg meg som en

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-89964696737611706802011-04-27T06:27:00.001+02:002011-04-27T06:27:25.356+02:00

Det er som tusen maur kribler under huden. Kollisjonskurs i hodet. Mange følelser. Komplett kaos. Bitter, fortvilet, missunnelig, ubetydelig, sint (på meg selv og alle andre), lei, skuffet, anger, skam, forvirret, alene, egoisme, sliten, ambivalent, likeglad. I påskens første helg var jeg hjemme en tur. Jeg hjalp til i arrangementet av norgescupløp i larvik og sandefjord. Det første til at mange

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-88317483336659327372011-04-07T21:03:00.000+02:002011-04-07T21:04:20.634+02:00

Masker. Vi bærer alle en maske. Gjennom hele livet forandrer vi kanskje maskene litt. Bytter maske, legger på nye masker. Men alltid bærer vi en eller annen form for maske, tykk eller tyn, gjennomsiktig eller steinhard. Det er fordi vi gjennom hele livet har forskjellige roller. Vi er søster, bror, datter, sønn, venn, kjæresten, arbeidstaker, arbeidsgiver, sjef, mor, far, tante, onkel, pasient,

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-62282224828880556992011-04-01T19:31:00.001+02:002011-04-01T19:31:58.293+02:00

Syk, frisk, helse, uhelse. Tja – det er store begreper uten så stor mening. Jeg er ikke syk, men jeg er ikke frisk. Jeg merker på kroppen at den ikke har det bra. Men jeg er for frisk til og “stemple” meg selv som syk. For i mitt hode betyr det å være syk noe alvorlig – sengeliggende. Mens jeg fungerer, etter samfunnets premisser, i hverdage. Jeg går på skolen, jobber ved siden av, gjør det som

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-53116871928857763552011-03-29T06:44:00.000+02:002011-03-29T06:45:46.004+02:00

Fra første gang jeg skadet meg selv, for mange år siden har jeg skjult det. Jeg har skult arr, ne sår, bandasjer og sting. Jeg har gjemt det bort – det er skammen jeg prøver å skjule. Jeg ville ikke ha de lange blikkene til menneskene. Jeg orker ikke skulle svare på sprøsmål – jeg ikke engang hadde svar på. Mest nøye var jeg med de nærmeste. Familie og venner. - En ting er det å møte et vilt

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-69930020288099041852011-03-19T18:48:00.001+01:002011-03-19T19:02:17.929+01:00

Vis jeg hadde kunnet redde en person. Viss jeg kunne forhindre at væffal en person som flørtet med tanken om å gå ned noen kilo, slutte og spise eller rett og slett kaste opp maten snudde i døråpningen til spiseforstyrrelsen, hadde jeg blitt glad. For jeg unner ingen det. Jeg ser hvor fort en spiseforstyrrelse setter seg i bena til uskyldige ofre. Hvordan den, som en parrasitt, spiser opp

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-16019604921755219702011-03-17T17:00:00.001+01:002011-03-17T17:00:05.460+01:00

En gang hadde jeg som mål og bli best. Best i alt. Flinkest. Perfekt. Nå prøver jeg senke listen litt. Tross alt er det vanskelig måle alt. Det er vanskelig sette klare retninger på hva som er perfekt. Er det smartest, flinkest, raskest, mest belest, skolesmart, livssmart, tynnest, søtest, snillest, oppfinsom eller penest. Og hvordan måles penhet? Hvordan kan man sette oppfinsomhet opp mot

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-60475329455814061312011-03-06T13:52:00.000+01:002011-03-06T13:53:15.065+01:00

Det er vår. Eller jeg innbiller meg at det er vår. Når solen faktisk varmer, asfalten begynner få tørre flekker og luften er full av fuglekvitter og en lukt som ikke kan beskrvies annet enn at det lukter vår. Det er så deilig når vinteren går mot hell og solen igjen står høyere på himmelen. Jeg kan føle kroppen og sinnet tiner litt opp. Smiler sitter litt løsere når solen skinner i ansiktet og

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-15936549318463615182011-03-03T19:54:00.001+01:002011-03-03T19:54:40.730+01:00

  Det måtte jo gå galt etter min “polferd” til holemkollen. Jeg er syk, men jeg er ikke syk. Jeg har ikke stemme og halsen kiler litt av og til, men ellers kan jeg ikke kalle meg syk. Men alle mennesker jeg møter sier jeg er forkjølet og synes synd på meg for jeg må jo være skikkelig syk når stemmen har sviktet så totalt og det høres ut som stemmebåndene er av sandpapir.. Det er bare (bank i

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-4789334490690864742011-02-25T09:07:00.001+01:002011-02-25T09:07:46.712+01:00

I går, eller onsdag viss vi tar med kvalifiseringer, startet VM i nordiske grener her i Oslo, Holmenkollen. Jeg gjorde min plikt som medlem i den familien jeg er, og som Oslo beboer og troppet opp, med min far og bror stod vi og heiet frem de norske løperne. Det var god stemning, masse masse folk og flotte prestasjoner. Det var sprint som stod på programmet så det gikk unna i sporet. Jeg hadde

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-26264050393067648952011-02-17T19:54:00.002+01:002011-02-17T19:59:11.956+01:00

Analysere, fundere, tenke, overanalyse, vei ord for ord, legge trykk på det ene eller det andre, sette komma andre steder, legge til mine egne tanker – og kommentaren eller handlingen som ble sagt/gjort blir til noe helt annet i mitt hodet. Det går på autopilot. Jeg tenker ikke over det, før jeg skjerper meg og spoler litt tilbake. Et spørsmål jeg har lært meg og stille meg selv er: “ Hva tror

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-84086705992203287662011-02-15T21:46:00.000+01:002011-02-16T18:19:15.069+01:00

Noen ganger skal det så lite til for å gjøre hverdan lysere. Noenganger kan selv den mørkeste dag bli brutt med et smil. Og dette skjedde i dag. Jeg tuslet ned på postkontoret og hentet en pakke. En pakke fra ei fantastisk venninne. Inne pakken lå det enda en pakke, og et fantastisk kort med brev. Jeg ble rørt og gleden strålte fra hjertet og helt ut i fingertuppene. En følelse av “jeg er ikke

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-76943357621215236682011-02-01T00:21:00.001+01:002011-02-01T00:21:24.642+01:00

  Jeg fikk et spørsmål for en god stund siden om jeg kunne skrive et innlegg om hva jeg tror kan hjelpe meg, og hva andre kan gjøre for meg… Så skrevet litt om mine tanker.. ……. Jeg har nå vært et medlem av psykiatrien i 5 år. Det er nøyaktig 5 år og 12 dadger siden første gang jeg tok mine steg inn på en institusjon, og et halvt års tid før det hadde jeg hatt noen sporadiske samtaler med en

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-67384898604109112302011-01-27T14:57:00.001+01:002011-01-27T14:57:30.897+01:00

Jeg snakker. Snakker med min mor, med venninner, med meg selv. Jeg merker at båndene jeg la på meg selv er ikke så korte lenger. Jeg kan lene meg litt mot andre mennsker. Fortelle dem litt mer om hva som skjer. Samtidig sensurerer jeg mye,men slikt gjør jo alle. Forskjellen har jeg merket i det siste. Når noe skjer, vil jeg ringe min mor – fortelle, dele og diskutere. Dette er lenge siden jeg

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-43756748519401068172011-01-25T07:04:00.000+01:002011-01-25T07:06:03.659+01:00

Natten er over. Enderlig. En ny dag venter. Ny dag, nye muligheter (nåja). Natten ble brukt til å se en film (Engelen), som jeg anbefaler. Sterk film, men en god norsk produsjon. Riktignok er det en tøff historie, men med en god undertone. Hodet ville enda ikke slå seg til ro. Dermed trasket jeg en tur med kameraet for å få tiden til å gå. Månen gjemmer seg bak trærne I natten blir mørket lyst

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-44989759899364314772011-01-25T00:30:00.000+01:002011-01-25T00:31:06.428+01:00

Natten er her. Natten med sitt mørke, sin stillhet, sine lange timer. Mennesker går i dvale noen timer og roen senker seg over byen. Gatelysene lyser opp gate som er spindelvevnett og bilene står stille. Alt er stille. Mennesker kryper under dynen å rømmer til drømmeland. Landet  der alt er mulig – der du blir superhelt og overvinner alt. Men i en seng i en leilighet ligger en urolig jente.

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-75396312366340813572011-01-23T18:49:00.000+01:002011-01-23T18:50:19.432+01:00

… Men ikke for meg.. De kommer inn, i tur og orden tropper tre ambulansemenn opp. Jeg sitter på gulvet. Ser på dem, mens jeg prøver berolige damen i fanget mitt. Mens jeg ser på mennene som fyller rommet kjenner jeg dem etterhvert igjen. Det er de samme mennene som hentet meg for noen uker siden. De samme mennene som fant meg i en enlendig forfatning – på bunnen av all elendighet. Nå kommer

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-8406036071302274262011-01-21T19:25:00.000+01:002011-01-21T19:26:11.105+01:00

Tiden står stille, tiden går for fort. Jeg rekker ikke alt jeg vil, jeg vil ikke noe. Jeg ønsker å gjøre så mye,men kommer liksom ingen vei. Kreftene vil liksom ikke strekke til. Hodet henger ikke med. Tankene går i stå. Jeg vil legge meg ned i fosterstilling og la tårene falle. Jeg forbanner hele verden og vil legge meg under dyna og aldri stå opp. Jeg vil løpe til jeg faller. Forsvinner. Jeg

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-3612682984343417022011-01-11T17:36:00.000+01:002011-01-11T17:37:06.954+01:00

Det hjelper noen ganger å forandre noe. Bare sette en ny farge på tilværelsen. De siste dagene (forsovidt ukene) har det gått litt trått. Det har vært mange mørke tanker, mange destruktive planer. Jeg har kommet meg gjennom dagene, prøvde holde et slags system i hverdagen. Prøvd å vært på skolen, følge med holde en nogelunde stø kurs i livet. Det er tøft og vanskelig. Slitsomt og krevende, men

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-87906979068388734202011-01-09T21:09:00.000+01:002011-01-09T21:10:56.866+01:00

Kortslutning. Overloaded. Hjenen kapitulerte. Og alt gikk i stå. Svart! Ett år + , 12 måneder , 168 dager, 4032 timer (ca), 241920 minutter (ca). Det er tiden jeg har holdt ut. Dagene har vært harde, men med noen dager innimellom som har vært ok har det gått. Med små gleder, små lyspunkt – uansett hvor små de er – som har hjulpet meg videre. Noen dager har vært lange, tunge og mørke, men jeg har

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-15938651229400139852011-01-03T22:13:00.001+01:002011-01-03T22:13:16.319+01:00

Ensomheten omslutter meg her jeg sitter. Jeg føler meg alene. Utenfor vinduet mitt kan jeg se verden gå forbi. Alle har et liv, en mening. Følelsen av at alle har hverandre er stor. Jeg undrer på hvordan jeg endte her. Jeg hadde mange venner. Var en del av et nettværk. Glad, sprudlende og omgjengelig. Jeg var ute med venner hele tiden, rakk nesten ikke være hjemme. Jeg hadde et liv. Muligheter.

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-31489973980218601652010-12-31T20:32:00.001+01:002010-12-31T20:35:09.653+01:00

2010 er snart over. Fortid. Året hvor jeg startet jobbe meg litt videre i livet. Studere. Julen er over for denne gang og i kveld er det feiring av det nye året, eller feire at det gamle året er ferdig. Mange bestemmer seg for å leve et nytt og bedre liv, starte på nytt igjen med et nytt år. Jeg klarer ikke helt tenke sånn. Morgendagen er ikke noe anderledes. Bare fordi vi sier 2011. Det er mer

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-70148947632244606282010-12-28T20:20:00.000+01:002010-12-28T20:20:51.595+01:00

Etter mange år med smerter. Mange år med fortvilelse og håpløshet. Etter mange tunge stunder og etterhvert isolasjon fra dine nærmeste tapte du kampen. Alene i natten, alene i kulden gjorde du det slutt. Du valgte og avslute livet så altfor tidlig. Du orket ikke mer. Du så ingen fremtid lenger (?). Det kom som et sjokk for oss. Et lynedslag fra åpen himmel. Du rakk aldri fylle 34 år.. vi viste

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-68526132592137474062010-12-27T09:33:00.000+01:002010-12-27T09:33:42.663+01:00

Julen er offisielt over. Juleaften, 1.dag og 2. dag er høytiden. Romjulen står for tur. Før årets siste feiring, nyttåsaften står for tur. Juleaften her i huset gikk greit. Det ble en kveld som alle andre juleaftner jeg kan huske. Med mor, far, bestemor og min bror. Menyen var kalkun med fruktsalat til dessert før noen runder rundt juletreet før pakkene ventet på å bli åpnet. Alle sa det de

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-7921717430104806022010-12-24T09:20:00.000+01:002010-12-24T09:20:53.495+01:00

Etter mye om og men, kom jeg meg hjem til sandefjord i går kveld. Masse forsinkelser på toget takket være en bombetrussel.. Uansett så gikk alt bra. Er bare utrolig lite spennende og sitte vente på tog.. Vell hjemme var det tid for juletrepynting. Hjemme hos oss er det nesten tradisjon at vi har et litt rufsete tre. Min far er alltid like positiv (trolig for han kjøper det). Uansett har vi så

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-47154231725798784692010-12-23T18:31:00.000+01:002010-12-23T18:34:59.747+01:00

Kalenderen viser 23. desember. For en uke siden satt jeg og skrev oppgaver for harde livet for å få levert inn alt til fristen på skolen. Så har jeg jobbet hver dag siden skolen sluttet. Hils på gamle kjente og kjære brukere og fått møte noen nye koselige gamle damer. Det har vært en tøff uke. Jeg er sliten fysisk og psykisk, men det har gått overraskende bra. Når jeg er så heldig å ha en jobb

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-75391225531923219972010-12-12T10:57:00.000+01:002010-12-12T10:58:07.514+01:00

  Det er søndag. Jeg har hatt en fri helg. Skolen har satt inn siste støtet med innleveringer, foredrag og fremføringer. Fire dager igjen så er skolens første semester over. 1 av 6 semestre (eller et halvt år av tre). Det har vært et spennende semester. Jeg har likt det. Jeg syns det er utrolig interessant med den medisinske delen av studie, og faktisk lære hvor fantastiske vi mennesker er

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-90566276628435919992010-12-11T12:52:00.001+01:002010-12-11T12:52:42.806+01:00

Enderlig titter solen inn i vinduet. Bilene begynner bli flere, og mennesker våger seg ut på glattisen. Enderlig er natten over. En natt sittende / liggende i fosterstilling med armene rundt kroppen for beskyttelse. En marrerittnatt. Redsel. Tårer triller ned langs kinnene, kroppen rister. Barberbladene frister. Dra et langs huden, kjenne smerten, føle noe, føle noe annet. Straffe(?). Natten er

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-43045211997853132722010-12-10T23:09:00.001+01:002010-12-10T23:09:27.255+01:00

Minnene vaskes aldri bort.Minner som alltid vil hjemsøke.En mann som har drept en del av meg.Såret, kald og følelsesløs ligger jeg her.Så naken, men med klær.En nummen, likegyldig følelse som vanlig.Tankene strømmer.. Kroppen min føles ikke den samme lenger,den er ikke lenger trygg og min.Den er brukt, skitten og skadet.Sjelen min er såret for alltid.Såret for å føle seg trygg.Blåmerkene gikk

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com5tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-15126381564321892522010-12-10T22:54:00.001+01:002010-12-10T22:54:13.944+01:00

Som en ond drøm, trengte du inn i mitt liv,tok meg med makt,og fullførte din akt! Som et skrik i evigheten,fanget mellom rett og galt,voldte du meg så mye smerte,at jeg knuste en annens hjerte. Som en skygge fra fortiden,hjemsøkte du meg igjen og igjen,hvisket:"Kom igang!",med din heslige klang. Som en djevel i natten,knuste du meg stykke for stykke,kunne ikke holde opp,og aldri få nok. Som et

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-25248496158786814092010-12-02T20:46:00.000+01:002010-12-02T20:47:43.275+01:00

Gårsdagen ble brukt til lesing, Eller retteresagt jeg hadde planer om å lese. Jeg startet utover ettermiddagen. Etter en liten tur i det friske (kalde) vinterværet. Jeg så gjennom oppgavene, leste gjennom prossedyrene, kikket på illustrasjonen, og følte frustrasjonen og fortvilelse snike seg på. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle lære meg det. Mentalt sett banket jeg meg selv opp innvendig fordi

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-80712986558838189432010-11-28T20:07:00.001+01:002010-11-28T20:07:53.060+01:00

Når noen har det vanskelig, når noen sliter eller har det tøft. Når noen er syke. Når mennesker vi er glad i, bryr oss om, har det vondt er det ikke alltid lett å vite hva vi skal gjøre. Vi blir ofte redd for å gjøre noe galt, si noe som kan få ting til å bli enda værre. Vi prøver litt forsiktig men klarer ikke finne ordene. Ord kan virke små og vi kan føle oss hjelpesløse i møte med dem som er

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-21050840482865786972010-11-27T23:34:00.001+01:002010-11-27T23:34:24.050+01:00

Jeg smiler meg gjennom møte med andre mennesker. Jeg smiler og ler når jeg tilbringer tid med alle andre enn meg selv. Jeg er flink til og smile. Jeg klarer nesten overbevise meg selv om at jeg har det bra og at jeg mener det. Jeg kan smile til livet selv om ikke alltid livet smiler tilbake til meg.. Jeg husker jeg lære meg å smile. På barneskole satt jeg forran speilet og smilte. Trente på å

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4061084103939768198.post-24687790631839135322010-11-26T00:49:00.001+01:002010-11-26T00:49:55.684+01:00

Jeg sitter og ser snøen faller mot bakken. Et hvitt teppe legger seg over verden utenfor mitt vindu. Det lyser litt opp i den ellers så mørke vinteren. Det hvite dekker over det mørke. Men inni meg er alt mørkt. Meningsløsheten har overtatt. Håpet har gjemt seg godt. Ensomheten er blitt min beste venn, mens mørke senker seg over landet. Ordene jeg har, passer ikke til å beskrive hva jeg føler.

Sirihttp://www.blogger.com/profile/10649745141966690283noreply@blogger.com1