Julen er over, det gamle året er feiret og det nye året er godt i gang. Jeg har kommet meg tilbake til min kjære leilighet og gode passe store Oslo. Når jeg er hjemme i Sandefjord føles byen så liten. Jeg kan ikke gjemme meg bort. Jeg føler meg så utrolig synlig. Mens i Oslo kan jeg være litt mer anonym. Forsvinne litt i mengden. Og det er deilig.
Det er også utrolig deilig komme tilbake til kjente vaner, og omgivelser. Det er ikke det at jeg ikke er kjent i sandeford - det er tross alt der jeg bodde i 20 år, men nå har jeg mine tvangsmessige vaner her i Oslo. Og da blir det straks vrient å skulle tilbringe lengre perioder borte. Det blir rett og slett utrygt. Men jeg klarte det.
Jeg var hjemme i mitt barndomshjem to uker. Og det var koselig. Men jeg skal ærlig innrømme at i det øyeblikket jeg kunne lukke døra bak meg i min egen leilighet sank skuldrene et par hakk. Det var slisomt å være hjemme. Selv om jeg prøvde slappe av, gikk det ikke. Jeg falt rett tilbake til gamle vaner jeg hadde de siste årene jeg bodde hjemme. Det ble en jul full av negative handlingsmønstre. Energiintaket ble minimalt og jeg ble mer og mer fanget i de anorektiske tanken. Jo lenger ned vekten faller jo mer fanget blir jeg av tankene. Og det merker jeg nå. Det er vanskelig.
Før juleferien var jeg halveis på vei mot en motivasjon for å gjøre noe med mine kaotiske matvaner. Men etter noen uker ferie er jeg mer fanget i de anorektiske tankene. Hvordan dette skjedde vet jeg ikke helt.
For året som har gått har vært turbulet. Det har vært oppturer og nedturer. Vekten har gått opp, og ned. Men tankene rundt kropp og mat har egentlig vært de samme. Og det er vell det jeg har lært; skal jeg gjøre noe med mitt problematiske forhold til mat må det komme innenfra. Jeg må forandre mitt syn på meg selv. Og det er fader meg ikke lett.. Hadde det bare vært litt lettere.
