Juleaften 2011

Juleaften er ferdig. Nå er førstedagsfrokosten fortært, og gavene er gått igjennom for andre gang. Gårsdagens kveld var koselig, men utrolig energikrevende. Jeg falt tilslutt i seng relativt tidlig på kvelden. Hodet var tungt og kroppen utslitt. Masse flotte gaver og egentlig hyggelig selskap. Det er bare slitsomt å være så tilstede hele tiden. I herdagen (hjemme hos meg selv) slipper jeg å forholde meg til så mange mennesker. Jeg slipper å tenke eller oppføre meg på en spesiell måte. Når jeg er sliten kan jeg bare legge meg rett ut og være likgyldig til alt og alle. Men her måjeg holde en viss fasade oppe. Jeg må ikke smile, men jeg kan ikke lukke meg helt inni meg selv heller.

Nå er ikke vi så mange på juleaften. Det er min bror, foreldre og bestemor. Og det er likegreit. Flere tror jeg hadde blitt for masse for meg. Den største gaven jeg fikk i går var maskinen jeg nå skriver på. MacBook Pro fra mine foreldre. Og kaffemaskin fra bror og kjæreste. Også fikk jeg utrolig mange flotte forskjellige gaver. Fantastisk kveld. Det skal jeg ikke si noe på. Jeg liker best å gi bort gaver, men det er så klart hyggelig å få. Men følelsen av å gi noe til andre, som betyr noe er utrolig god!

Skal ikke påstå jeg kan ballett :)

Søsken

Juletreet, med noen av gavene under.. 

God Jul!

Plutserlig er juleaften her. Selve dagen av alle jule dager. Dagen som markerer selve starten på julen, med påfølgende juledager og familieselskap. Dagen jeg hr gruet meg til siden slutten av sommerferien. Familien samles, skal kose oss, nyte god mat og pakke opp pakker i flere timer. Det er koselig, men det er også en bismak. Det er slitsomt å skulle ha det så koselig,  når følelsene på innsiden er nærmest stikk motsatt.

Nå er uansett juletreet pyntet, huset er gjort klart for julen. Noene av pakkene er under treet. Jeg er nydusjet og kalkunen står i ovnen. Roen begynner å senke seg over huset. Stearinlysene er tent og boredet er ferdig dekket. Desserten (fruktsalat) er klar og snart er nok alle familiemedlemmer ferdigpyntet. Jeg sitter delevis å psyker meg opp – til en kveld hvor smilet må sitte løst og klemmene være varme. Men det blir koselig.

Jeg ønsker alle en riktig GOD JUL. Uansett hva du skal gjøre – slapp av , prøv å nyt tiden og tenkt (som jeg skal) dette er bare en kveld. Det er meningen det skal være koselig, så senk skuldrene, stress ned og ta det som det kommer.

Lite innblikk av nissebordet her i huset.

GOD JUL!

Medaljens bakside..

Jeg vil si at min familie er en normal familie, mer eller mindre. Det vil si, en normal god gammeldags norsk familie. Jeg er vokst opp med søndagsturer ut i skog og mark, uansett vær. Jeg har tråkket mine mil på ski, både på fjellet og i lysløype. Jeg har sittet og fryst bak en stein, mens vinden suser rundt ørene, bare for å spise den obligatoriske appelsinen – og få en liten kvikklunsj når vi var halveis på skiturene. Jeg er oppfostret på frisk luft og naturopplevelser. “det fins ikke dårlig vær, bare dårlig klær” er gjenngangeren i huset vårt.

Jeg har opplevd å bli stengt ute, fordi jeg hadde vært inne hele dagen. og det var på tide å komme seg litt ut. Mange ganger har ikke velviljen over å måtte være litt ute hver dag, vært til stede. Men med foreldre som selv mener kroppen trenger å være aktiv hver dag blir man vandt til det. Og etterhvert som jeg ble eldre, kunne jeg bestemme litt mer selv. Men da den tiden kom, kom også spiseforstyrrelsen snikende – og aktivitetsnivået ble mer.

Hele barndommen har jeg drevet idrett. Jeg har vært innom, og konkurrert i; svømming, dans, friidrett (hekk, lengde, 200m ..) og tilslutt orientering. Og hele veien har foreldrene støttet meg, litt i overkant til tider.. Konkurranseinstingte tror jeg at jeg fikk inn med morsmelken. Og fra jeg fikk en lille bror, arrangerte  de(spesielt min far) konkurranser oss i mellom. Det gikk konkurranse i alt. Og ettersom vi ble litt eldre, arrangerte vi (sammen med fetterne våre OL på hytta vår på fjellet, hver påske. Vi laget medlajer, tråkket opp løyper og arrangerte for hele familien som var der.

Når jeg startet med orientering, hadde nok spiseforstyrrelsen startet. Treningen ble dermed økt, men også pga ønske om å gjøre det godt i konkurranse og å gi etter for det passive mase om å skulle trene, fra mine foreldre. Også bare ballet det på seg. Jeg kom inn i et sosialt miljø og trivdes godt der. Resultatene var ikke stort og skryte av, men jeg trivdes. Jeg drev med det fordi det var moro. jeg likte meg.
Men i bakhodet lå hele tiden tanken og følelsene over å måtte prestere, mest for mine foreldre. De oppmuntret, men med en undertone av prestasjonskrav.

Min bror startet tidlig med langrenn, og har siden han var 13 hatt som mål og bli olympisk mester.. Så vi ble tidlig en “toppidretsfamilie”. Hverdagen dreide seg med og mer rundt trening, prestasjon, konkurranser og formtopping. Det ble strukturerte treningsplaner og for min del et stort sprang i mengden jeg trente. Det var nok mest spiseforstyrrelsen som tvang meg ut på time etter time med trening, men konkurranseinstingte og enorm støtte til dette hjemmefra og støtteapparat i klubben gjorde det veldig lett å trene ufornuftig masse. Det var jo fordi jeg skulle bli en bedre orienteringsløper. .

Prestasjonsmessig var jeg ikke så veldig god på dette tidspunktet. Jeg hadde blitt juniorløper (17år) og i norgescupløp var resultatene meget svingende. Kroppen var jo egentlig nedbrutt og hodet var i kaos (og hadde energimangel). Og det kunne ikke gå lenger. Jeg ble innlagt. Etter at en trener forstod alvoret tok han kontakt med mine foreldre – som ikke skjønte alvoret. Tilslutt gikk det delevis opp for dem.

4 måneder som pasient. Jeg satt og leste kart. Jeg ble stadig minnet på presset fra de rundt meg, og på permisjoner hjemme ble jeg dratt med ut på tur, igjen..

Da jeg ble skrevet ut var det rett tilbake til idretten, konkurransene og treningen. Men denne gangen i litt mer moderate mengder. Rett og slett fordi jeg hadde slitt ut kroppen såpass mye, og hadde lært litt om hvordan jeg kjente på kroppen at den var sliten. Når jeg kom tilbake til konkurransene kom plutserlig resultatene. Jeg hadde “hvilt” meg i form.

Men med resultatene kom også enda mer prestasjonspress. Og jeg drev ikke i like stor grad med dette fordi det var moro, men mer fordi jeg følte meg presset til det. Jeg fikk meldaje i NM, kvalifiserte meg til Nordisk og fikk en fot innenfor landslaget (junior). Problemet ble at jeg taklet dårlig dette prestasjonspresset jeg følte fra alt og alle. Og spiseforstyrrelsen ble enda sterkere. Næringen ble stadig mindre, men treningen opprettholdt jeg – for jeg skulle jo fortsatt bli bedre. .

Landslagstreneren viste om mine problemer, og etter flere forsøk sa han stopp. Da hadde jeg besvimt på treningssamling og nesten kollapset under et løp. Så han satte opp klare betingelser for at jeg skulle få være med som representat for norge i blant annet VM. Jeg måtte godkjennes av olympiatoppen. Noe jeg ikke ble..
Men på den måten kom jeg inn i det systemet. Og det tok ikke så lang tid før jeg fikk konkurranseforbud (og egentlig treningsforbud). Forbundet (landslagsledelsen) og min lokale treningsklubb kom sammen frem til at jeg ikke fikk konkurrere i det heletatt før jeg fikk klarsignal fra olympiatoppen (etterhvert psykiateren min).

Og det konkurranse forbudet har ikke blitt opphevet enda. Nå er det 4 år siden. Og for to år siden skjønte jeg selv at jeg nok egentlig ville bort fra konkurranseidretten. Jeg har et ønske om å komme tilbake, men det er ikke for min egen del. (egentlig).

Når jeg er sammen med familien går ofte praten rundt idrett og prestasjoner. Stadig vender de tilbake til mine prestasjoner i skogen, og like ofte oppmuntrer de til at jeg skal tilbake til toppen. Stadig vekk blir jeg minnet på de prestasjonene jeg hadde da – som om det er alt som betyr noe. Selv nå, når de vet jeg sliter, når de ser at jeg ikke klarer spise nok maser de om trening. Ympter frempå om gode løp jeg gjorde og gode treningstips. Mens jeg står i en dra kamp mellom et bedre liv og spiseforstyrrelsen, drar de på spiseforstyrrelsen sitt lag..

Som denne plakaten min mor har laget. Som når jeg kom hjem hang pent og pyntelig over sengen min… Veldig koseligm men jeg trenger ikke bli minnet på alt jeg ikke er – som de ønsker jeg skal være..

-------------------------------
Idrett har sin pris. Toppidrett har en enda høyere pris. Jeg har vært på alle nivåer innenfor idrett. Konkurranseidrett, for meg, var vondt. Medaljen har en bakside. Selv om det er veldig moro å gjøre det bra (for det er det!). Så er det utrolig mye press. Det er uenderlig mye som ofres. Uhordelig mengde med treningstimer. og balansen mellom sundt og sykt er hår fin. Det er et miljø som dyrker vinnere. Og et miljø hvor spiseforstyrrelse er mer eller mindre godtat. Det er lett å gjemme seg bak (overdreven)trening. Aller er tynnere enn normalbefolkningen. Og om noen går litt ned i vekt forklares det med økt trening med begrunnelse i økt prestasjon. Det er lett å søke til idrettsmiljøer i en begynnende spiseforstyrrelse, men det er også lett å utvikle et vanskelig forhold til kroppen og selvbildet.. Idretten bruker jo kroppen som et verktøy. Og som idrettsutøver gjelder det å optimalisere kroppen i forhold til den oppgaven den skal gjøre..

Medalje er moro,men medaljen har en viss bakside…

Væffal for meg!

Jule”ferie”

Dagene går. Hver dag rykker vi næremere jul. For meg starter egentlig julen 23. desember. Da bringes juletreet inn i stuen, nissene kommer frem overalt, og huset gjøres klart til jul. Egentlig er julen et ganske stort og diffust tidsrom, men det er egentlig hele uken mellom juleaften og nyttårsaften som jeg gruer meg til. Det er den tiden familien er samlet, og den tiden mat er spesielt i fokus.

I går startet jeg den virkelige juleferien. (strengt tatt får jeg aldri ferie, men) Skolen har vært ferdig i en uke, og jeg har utsatt hjemreisen så lenge jeg kunne. Men i går kom jeg meg hjem til far og mor. Det er ikke et like stort stressmoment som tidligere, men det er ikke uten omstritte følelser. I hovedsak dreier dette seg om mine tanker og handlinger i forhold til mat. Men også er det alle mine (til tider) tvangsmessige rutiner. (spesielt rundt mat, mine humørsvingninger og forhold til meg seg og alle i min umidelbare nærhet. I tillegg har jeg med meg mange minner fra dette huset, og omgivelsene. De siste årene før jeg flyttet hjemmefra var fylt med misstillit, dårlig stemning, og til tider høylytte krangler. Det var dager fylt med unnaluring, lyving og bekymring.

De tre årene jeg har bod for meg selv, har jeg vært hjemme i julen, men bare noen få dager, og stort sett aldri utenom. Jeg har brukt dagene hjemme til å spille glad, fornøyd og frisk –  for så å komme tilbake til min trygge tilværelse i Oslo bare for å falle sammen. Det det slitsomt, og det er få gode minner fra de siste årene.

Men nå skal jeg være her i nesten to uker. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå. Spiseforstyrrende tanker forstyrrer meg enormt hver dag, hele døgnet. Jeg vil bryte tankemønsteret og handlingsmønsteret, men det er ikke så lett. Jeg skulle så ønske jeg kunne ha et litt mer avslappet forhold til meg selv og maten. Også er jeg redd for å falle tilbake til å ha kaotiske runder med overspising og oppkast. Det er så mye mer nedbrytende enn å ikke spise – i forhold til psyken min. Jeg er litt rådvill. Jeg kjenner at kroppen trenger litt energi. At det ikke er så mye å gå på. Og på den måten er det en mulighet til å bruke denne tiden, når jeg har et litt systematisk måltidsregime rundt meg til å få i meg litt, men det er ikke bare å gjøre. hvorfor skal alt være så fordømt vanskelig!?

Jeg vil gjerne kunne ta ferie fra meg selv, fra de forstyrrende tankene jeg har rundt mat, meg selv og nærhet til andre. Jeg skulle ønske jeg kunne senke skuldrene (slik som mange andre kan). Men det klarer jeg ikke helt enda.. Enda en spiseforstyrret jul – men kanskje på en litt annet måte en tidligere!? Kan jeg få til litt forandring ?

Når en pepperkaker baker..

Det er nesten slutt på uken. En fryktelig turbultent uke – sett ut i fra mitt indre følelse liv. Jeg sitter igjen med en følelse av å ha blitt kastet hit og dit, rundt og rundt – bare for å ende opp på samme plassen igjen. Hjernen er blitt vridd og vendt, uten at det er blitt noe forskjellig utfall. Sengen har vært min beste venn, og dyna har vært mitt værn mot den skremmende verden der ute.
Egentlig var det fult program på skolen hele uken, men jeg klarte ikke komme meg på skolen til halvparten av forelesningen engang. Det ble for vanskelig. Likgyldig til verden der ute, da min indre verden var mer enn nok en prøvelse i å holde ut. Noe jeg også har gjort – på et vis. Levd har jeg ikke denne uken, men det har jeg strengt tatt ikke gjort på en stund uansett. Det viktigste noen ganger er bare å holde hodet over vann, slik at jeg etterhvert har et liv å leve..

Men i dag våknet jeg. Dagen var enda ikke begynt. Ute hadde enda ikke solen stått opp, og verden generelt så ut som den sov. Jeg hadde ikke mer ro på meg til å sove, så dagen ble startet på et vis. Men kroppen var ikke like medvirkelig som hodet. Med en sliten kropp ble de første timene tilbragt liggende rett ut på sofaen å synes kroppen var noe herk, siden den ikke ville sammarbeide..
Så ble jeg dratt ut av min lille “trygge” verden. Dratt ut i den store, uoversiktelige verden der ute. Klistra på meg noe som lignet et levende ansikt og prøvde etter beste evne og møte med åpent sinn og gode intesjoner. Programmet for dagen viste seg å være en kulturell reise innom flere galerier.
Med en dyktig guide fikk jeg oppleve gallerier og kunstnere jeg aldri viste eksisterte engang. Det var noen sterke bilde, og andre “normale”.

Det var trygt, og det var godt å komme seg ut noen timer. Med min psykiater ble det en god opplevelse. Jeg fikk blåst litt liv inn i meg selv igjen. Sett verden på en naturlig måte, enn når jeg ser på den gjennom mine angstfylte, depressive øyne. Tross alt har jeg til tider et meget mørkt syn på alt og alle.. Greit å få litt perspektiv..
Så da jeg hadde blitt litt mer positiv til sinns, var det ikke et altfor stort sprang og skulle ta del i pepperkakebaking med min bror og hans kjæreste.
Vi hadde ikke former, eller kjevle, men det er jo ikke så nøye – det viktigste er å ha det koselig og moro. Og det hadde vi!
       
Peppekakebaking uten former betyr å skjære ut med kniv :)
    
Pynting krever nøye konsentrasjon..

Da vi var ferdige var hele meg + hele kjøkkenet fult av peppekakedeig, mel, melis og kandisert sukker etter vårt eminente peppekakeskur..

Pepperkake huset vårt ble laget på frihånd, og vi døpte det om til et skur. Med det har en beboer og et veiskilt. Og det står helt på egen hånd. .

Det ble uansett en utrolig god dag. Det ble mye latter, gode inntrykk og en litt mer optimistisk Siri!
Noen dager må det da være lov å ta seg litt fri fra seg selv.. Det er jo mer enn en fultidsjobb å skulle passe på meg..

En forbedring

Noen ganger må man ta sats. Kaste seg ut i det. Mer eller mindre bokstavelig. Jeg bruker mye tid på å grue meg. Selv de minste små fille ting kan få hjernen min til å gå inn i krise modus, og flyktplaner utarbeides i det lengste. Men stort sett går det bra. Jeg overlever alle disse hverdagslige utfordringene.

Det som er vanskeligere er å skulle fortelle. Når jeg har gått runde på runde med meg selv, og kommet frem til en beslutning, for så å skulle fortelle det. Noen ganger kan det være vanskelig for meg, fordi det er personlig, det gjør meg sårbar. Andre ganger kan det være fordi jeg er redd for å såre.

I mange år har mitt forhold til mine foreldre vært anstrengt. Mildt sagt. Jeg gikk nesten et halvt år uten å snakke til dem, og satte opp en fryktelig høy murvegg mellom meg og dem. Det gjelder i hovedsak min mor. Ikke fordi hun er mer irriterende enn min far (eller jo på en måte), men mest er det fordi hun snakker. Hun vil vite. Min far er mer på den siden at så lenge vi snakker om noe positivt er alt bra.. Været er et typist samtale emne som er trygt når vi beveger oss over på noe problematiske samtale emner, for han.

Men de siste ukene har jeg tatt meg selv i å taste min mors tlf nr. Jeg vil fortelle henne. Jeg vil ha trygghet, rolige omgivelser. Jeg trenger å bli tatt vare på. Jeg har villet fortelle henne at ting ikke går bra. At jeg er utslitt, og ikke vet om jeg klarer å stå oppreist lenger. Jeg har vært så langt nede at jeg nesten har satt meg på toget, for å komme hjem. For å slippe bort fra stresset. Men egentlig er det jo meg selv jeg prøver å flykte fra..

Grunnen til denne dype dalen jeg befinner meg i, er mat. Eller mest er det fraværet av mat for tiden. Sakte men sikkert har det gått nedover i høst. Tvangsmessig trening ble mer tvangsmessig, vekten ble min viktigste venn, og mat er igjen blitt min fiende nr. 1. Jeg kjenner dette terrenget . Jeg vet hvor det ender. Jeg vet at det ikke er en permanent løsning. Og jeg vet at det i lengden gjør mer skade. Jeg vet at energien blir tappet ut, kroppen protesterer og hjernen blir til bommul. Også vet jeg at det kommer regelemessige overspisingsepisoder etterfulgt av panisk møte med toalettet. Og at dette sliter meg ut enda mer. Og jeg er inni den onde sirkelen,fanget.

Alt dette vet jeg. Men det funker nå. Det legger et lokk på følelsene. Og det er tross alt bedre enn å dø. Selv om et liv fanget i spiseforstyrrelsen ikke er noe liv, er jeg i allefall i livet. jeg holder ut. Kroppen tåler utrolig mye. men jeg kan ikke la være tenke på hva som skjer når den gir opp? Hvor er grensen?

De siste årene har jeg svingt opp og ned. Maten har vært misbrukt, men på forskjellige måter. Og vekten har vært en jojo. Jeg sliter. jeg har et problem med mat. Jeg har en spiseforstyrrelse. Men jeg prøver late som jeg ikke har det. Jeg prøver vise omverden at jeg her normal. Jeg har det bra. Alt er supert.

Alle som har prøvd det, vet hvor slitsomt det er. Når humøret er på bunn, energien er ikke eksisterende, tankene sirkler rundt mat,vekt,kropp er det ikke alltid så lett å klistre på smilet og holde humøret oppe rundt familie og venner. Det krever mye energi.

I tilegg er ofte familiesammenkomster samlet rundt mat. Ikke uproblematisk!

Så nå nærmer vi oss jul. Høytiden over alle høytider. Mat i mengder og masse kvalitetstid med familien. Mine favoritt dager over alle dager i året.. (ironi). Og jeg gruer meg. Jeg gruer meg til å dra hjem. Forlate de trygge, faste, tvangsmessige rutinene jeg har her. Møte familie, være blid, glad og i “julestemning”. det er utfordringer i kø..

Men jeg tok et stort skritt i kveld. Etter mange ganger å ha feiget ut, slo jeg nr til min mor og lot det ringe. Og jeg fortalte. Fortalte hvordan jeg har det. Hvordan det egentlig står til med meg og mine forvirrede tanker rundt mat og meg selv. Jeg fortalte mer enn jeg noen gang har fortalt. Og jeg møtte forståelse, lettelse og takknemlighet. Hun forstod mer enn jeg har gitt henne kreditt for. Hun var letttet og glad for at jeg hadde kommet så langt at vi kunne ha denne samtalen. Og hun forstod hvorfor jeg nesten ikke har vært hjemme siden jeg flyttet for tre år siden. Hun hadde sett på meg hvor utslitt jeg kunne bli i familiesammenkomster. Og jeg fikk fjernet litt press fra meg selv. Hele familielykken ligger ikke på mine skuldre. Den gode stemningen står og faller ikke på meg. Og ikke minst – de er glad i meg uansett.

Jeg har det ofte meg å legge mine egne tanker inn i andre folks hoder. (ikke bokstavelig). Jeg tror at de tenker det samme som jeg tenker. Men stadig oftere, når jeg tørr å snakke åpent om dette med både venner og familie får jeg avkreftet dette. Stort sett er det stikk motsatt. Det hjelper vist å snakke om det..