Selvstendig?

Et menneske er et individ. Vi er alle forskjellige. Men vi hører også sammen. I det samfunnet i lever i oppfordres alle til å være individuelle, selvstendige. Men vi mennesker er sosiale vesner. Vi trenger også andre. Det er i møte med andre mennesker at vi utvikler oss. Og det er gjennom andre vi finner oss selv. Vi blir formet av de menneskene vi møter. Foreldre, søsken, venner, lærere, trenere, kjærester, sjefer, kollegaer, eller en tilfeldig person du møter(?).
Poenget er at vi hele tiden prøver å løsrive oss. Gå egne veier, være selvstendige. Vi skal liksom ikke trenge andre.

Jeg har alltid prøvd å være selvstendig. “Klare selv” var sikkert den første setningen jeg kunne si, og siden har jeg sagt det stort sett hele tiden. Gjennom hele oppveksten gjorde jeg alt jeg fikk beskjed om, og alt jeg skjønte at jeg skulle gjøre. Jeg var den pliktoppfyllende datteren som alle foreldre ønsket seg. Jeg trengte ingen ekstra oppmerksomhet, og jeg var ikke til noe ekstra bry. Slik at foreldre og lærere kunne konsentrere seg om viktigere ting.

Da jeg var nesten 3 år, fikk jeg en lille bror. Mine foreldre hadde fortalt meg at når mor måtte på sykehuset skulle jeg være hos en nabofamilie som bodde et stykke oppi veien. Så da min mor skulle kjøres til sykhuset av min far, hadde jeg allerede forsvunnet, for å ikke være i veien, og syklet avsted på min trehjulssykkel slik at mine foreldre kunne konsentrere seg om det nye familiemedlemmet som skulle komme. Desverre hadde jeg ikke sagt i fra, så det ble en liten leteaksjon etter meg, men de fant meg jo – akuratt der jeg skulle være. Jeg hadde bare ordnet opp selv…

Senere oppdaget jeg at det var veldig lett og gjennomskue hva andre mennesker egentlig ønsker at du skal gjøre. Og nå i ettertid skjønner jeg at jeg egentlig ikke var så selvstendig som jeg harnakket påstod. Jeg måtte høre andres mening før jeg kunne gjøre opp min egen (og da stort sett i samsvar med deres meninger). Jeg måtte vite hva andre ville gjort i situasjonen før jeg kunne gjøre et valg. Og ettersom jeg ble eldre ble det vanskeligere. Når mine foreldre, og da spesielt min mor gikk innfor å la meg ta valgene selv, fordi jeg tross alt nærmet meg voksen alderen ble det konflikter inni meg. Jeg slet meg å bestemme meg. Selv enkle valg ble vanskelige, fordi jeg viste ikke om det var det rette i forhold til andres meninger.

Først da jeg flyttet ut, fikk jeg litt puste rom. Men ikke lenge etter at jeg var flyttet hjemmefra, ble jeg innskrevet som pasient. Da var det nye mennesker og omforme seg etter. Og det passet meg dårlig. Det førte i det store og hele til at jeg gikk i vranglås. Jeg var midt i utvikling av meg selv, og klarte ikke forholde meg til regler som ble trødd over hodet mitt. Så jeg kom i trass alderen. Trasset i meg blomstret opp. I en alder av 20 år følte jeg tenåringsrebellen i meg kom frem.

Jeg gjorde aldri opprør hjemme. Annet enn hva spiseforstyrrelsen lagde. Og på et vis tror jeg at spiseforstyrrelsen var min måte og si ifra at alt ikke var så rosenrødt som jeg ga utrykk for.
Så da jeg ble skrevet ut (eller skrev meg selv ut), var jeg både lettet og skuffet. Jeg var lettet over å slippe regler, men jeg var skuffet over at de ikke taklet meg. Jeg fikk bevist at jeg ikke er taklbar når jeg ikke gjør slik “alle” forventer. Jeg satt igjen med en følelse av at jeg måtte fortsette å late som.

Heldigvis var det en person som ikke ga seg. En person stod sammen med meg når det stormet som værst, og jeg kjempet mot mine egne demoner. En psykiater som viste med tålmodighet og beroligende ord at jeg var til å holde ut. Selv når jeg ikke holdt ut meg selv, var han der. Og etter mye tid har jeg skjønt at det er greit. Det er greit å la andre slippe til. Det er greit å ha egne meninger å stå for disse. Det er greit å gå egne veier, bare du vet hvor du går, eller hvor du skal (eventuelt bare for å utforske).

Jeg er et menneske. Jeg er et individ, og jeg er unik. Jeg er individuell på min måte, men jeg trenger ikke være fullstendig selvstendig. Jeg trenger andre mennesker rundt meg. Jeg er en person, som lever i et samfunn. Jeg er endel av noe.  Jeg er ikke meg, uten deg. For jeg speiles i deg. Gjennom deg, blir jeg viktig.

Jeg skulle gjerne klart meg helt på egen hånd. Vært helt selvstendig, men det går ikke. Likevell er jeg selvstendig, for jeg klarer meg selv. Men psyken min har behov for andre impulser enn mine egne. Tanker og følelser blir lettere når de deles. Og problemer blir faktisk mindre når vi er flere om det. Håpløsheten er ikke så håpløs når det er andre mennesker som kommer inn og bærer håpet, frem til du selv klarer det.

Ønsker meg en pause..

For 6 år siden var jeg sikker på at jeg ikke hadde noen fremtid. Jeg ver fullstendig overbevist om at jeg livet var over, og selvmordstankene var veldig tilstede. Hverdagen virket som umulige prosjekter og livet i seg selv var så langt unna at jeg ikke kunne se det engang.

Flere ganger fikk jeg høre av behandlerne at jeg var et håpløst tilfelle. Ingenting å gjøre. “Du må bare skjerpe deg”, “Ta deg sammen” “Slutt å tulle”. osv. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg fikk høre at jeg bare måtte ta meg sammen og gjøre noe foruftig ut av livet mitt.. Men det klarte jeg ikke.

Hva som skjedde, eller hvorfor jeg fortsatte å holde ut, vet jeg ikke. Jeg ville gi opp, men det var ikke fordi jeg så gjerne ønsket å dø. Det var bare at livet var skremmende. Livet var for mye for meg å takle. Slik er det fortsatt. Selvmordstankene kommer og går, sterke tanker og planer, men jeg holder det i sjakk. For noen år siden var det en behandler som satte merkelappen “kronisk suicudal” på meg. Da ble jeg rasende. For kronisk for meg, er det samme som ikke håp. Og det ville jeg ikke ha på meg. Da kom trassen frem, og jeg tenkte i de baner om at jeg skal gjøre det. Men det gikk bra den gangen også.

Nå vet jeg at selvmordstankene kommer og går. De er ikke like velkomne som de engang var. Nå er de mer skremmende, for med selvmordstankene kommer imulsene. Selvmordstanker og impulser er dårlig blanding. Så jeg bruker alle taktikker jeg har for å fortsette å holde ut.

Nå har jeg i flere uker vært i en vond periode. En periode hvor det ikke har vært som mål å kjmpe meg videre, men bare å holde ut. En dag av gangen, time for time. Og jeg har klart det – holdt ut, på et vis. Mens jeg ønsker at jeg var sterker slik at jeg kunne reise meg og fortsette. Ikke falle tilbake til de kjente mestringsstrategiene. Selvskading og spiseforstyrrelse er ikke en permanent løsning, men det hjelper. Det hjelper meg til å holde ut livet. Jeg vil kunne takle motgang på en konstruktivmåte.  Men der er jeg ikke nå. Nå er det nok å fokusere på å puste. Ta et skritt av gangen. Jeg må fortsette. Men jeg vil ha en liten pause snart. Et pusterom så jeg kan samle litt krefter, så jeg kan fortsette. Så jeg kan bli bedre. Få et liv, ikke bare være levende, men faktisk leve..

Tilbake til det “trygge”

Hvordan sette ord på kaos? Hvordan skal jeg kunne beskrive følelsene som kolliderer inni meg? Hvordan skal jeg kunne forklare min hverdag, mine tanker, når det bare er gale tanker som dominerer?

Jeg har lyst til å skrive at jeg ikke har ord. Men det er ikke sant. Jeg har ord. Jeg har mange ord. Men jeg føler at ordene ikke er nok. Jeg føler ordene blir kaotiske, og uforstående. Det blir ikke noe konkret. Stort sett blir det bare kaotisk når jeg prøver å sette kaoset i system og skrive det ned. For de siste ukene har det bare gått en vei. Både fysisk og psykisk. NED.

Jeg har flyktet tilbake til den trygge, vante, kjente spiseforstyrrelsen. Jeg velger å si at jeg har gått tilbake til den. For en stund siden jobbet jeg mot den. Jeg tok mot til meg, startet med faste måltider, spise og beholdt maten. Trente nesten ingenting og stod som best jeg kunne i følelsene som fulgte. Mens jeg  så på at kroppen forandret seg litt om litt.

Men så sa det stopp. Jeg taklet det ikke. Jeg taklet ikke følelsene, tanken omstendigheten. Verden raste ned rundt meg, og maten ble igjen en trygg havn å søke tilflukt i. Og sakte men sikker tok maten igjen over hverdagen. Det er skummelt hvor fort man blir fanget i det. Tallene, det konkrete. Kroppen. Kalorier, vekt, treningstimer, kroppsfasong. Og jeg ser kroppen forandrer seg igjen. Tallene på vekten går nedover igjen. Og jeg merker kontrollen glipper. Den trygge havnen jeg søkte tilflukt i, er blitt problematisk. Den har tatt kontroll over meg igjen.

Jeg vil på ingen måte si at jeg var frisk, men jeg var på vei til å få det bedre. Jeg hadde startet på veien mot et bedre liv. Så snublet jeg, og i mørket valgte jeg feil vei. Og nå føler det umulig og skulle snu, gå tilbake og starte på nytt. De anorektiske tanken blir så fort sterke. De blit så fort overtalende og overskygger alt annet.

Jeg merker det på kroppen. Jeg stenger meg inni meg selv. Energien blir borte. Livsgnisten i øynene forsvinner. Kroppen orker ikke så mye. Den sier ifra, men hjernen overstyrer. Tvinger meg videre. Jeg vil så gjerne stoppe opp. Bruke ordene mine. Åpne meg opp, fortelle. Men det er vanskelig. Det er så mye, så masse som foregår inni meg at jeg ikke vet hvordan. Det er skummelt. Det er av motgang man blit sterkere, men det er da måte på hvor sterk jeg skal bli?!

Er jeg svak?

Er jeg svak fordi jeg er fanget i meg selv?
Svak fordi jeg ikke evner å ta vare på meg?
Er jeg svak fordi jeg ikke kommer meg videre fra fortiden som stadig innhenter meg?
Svak fordi jeg bare så vindt klarer å komme meg gjennom hverdagen, og skolegangen?
Er jeg svak når jeg bare så vidt klarer å stå oppreist, både fysisk og psykisk?
Eller når jeg drar dyna over hodet for verden der ute er for skremmende for meg..
Er jeg svak når jeg ikke klarer bryte ut av de onde sirklene?
Eller når jeg ikke klarer si nei, og ender opp med å være fanget av en annen person?
Er jeg svak når tvangsritualene tar over?
Svak når blikkontakt med andre mennesker virker uoverkommelig?
Er jeg svak når jeg ikke klarer legge fra meg skammen og skyldfølelsen?
Svak når jeg ikke presterer best?
Eller når jeg ikke makter be om hjelp når jeg trenger det mest?
Er jeg svak fordi jeg trenger andre mennesker?
Eller er jeg svak når jeg ikke orker tanken på å møte et eneste menneske, fordi jeg er redd?

Jeg føler meg ikke svak. Men jeg føler meg sårbar, liten og redd. Samtidig har jeg den siste tiden følt meg svak. Fordi jeg klarer ikke legge fortiden bak meg. Jeg kalrer ikke bryte ut av destruktive sirkler. Jeg er ikke sterk nok til å stå på egne ben.

Jeg har en fortid og en nå tid – preget av utnyttelse, overtredelser og missbruk. Jeg er fanget i et nett som ikke løser seg opp, snarer strammer seg rundt meg.
Og jeg bruker mat og selvskading som en måte å takle alt sammen på. Jeg takler ikke livet uten. Gjør det meg svak?
Det at jeg ikke kommer videre. Fortsetter livet som vanlig?

Gjør det meg svak, at jeg ikke klarte å takle hverdagen, og heller “valgte” å gå løs på meg selv?

Når jeg tenker som mest konstruktivt, føler jeg meg sterk. Jeg tenker at jeg er stek som fortsatt står (delevis). Jeg lever, jeg kommet meg gjennom hverdagen på et vis og jeg prøver som best jeg kan å se fremover.

Men så dreier tanken mer mot andre. At andre mennesker er gjennom vanskelige perioder eller traumer uten å la det gå utover seg selv. At jeg burde skjerpe meg, ta meg sammen og komme meg videre. At jeg er svak. Fordi jeg sulter bort følelser, prøver å løpe fra meg selv, skader kroppen min eller spiser for så å spy bort vonde tanker.

Jeg vil gjerne være sterker. Men jeg tror ikke det bare handler om styrke. Det handler om så mye mer.

Fortid, nåtid, fremtid.

Mange ganer tenker jeg på hvorfor jeg er meg. Hvorfor akuratt jeg sitter her jeg sitter i dag. Da tenker jeg ikke så spesifikt på hvordan jeg ble til (selv om det ganske utrolig), men mer på hvordan livet mitt har formet meg. Hvordan oppveksten har gjort at jeg er blitt den personen jeg er i dag. Hvordan mine valg har ført meg hit.

Nå sitter jeg på rommet mitt. I leiligheten “min”. Rommet er mørkt, men lyses opp av over 20 stearinlys. Jeg har 23 år bak meg. Og forhåpentligvis mange fler fremfor meg. Det er 23 år fylt me latter, tårer, medgang og motgang. De siste 10 årene har det virket som motgangen har vært overveldene stor, mens medgangen har vært liten. Jeg har følt at for hver sving jeg runder er det en ny hindring. En ny prøvelse jeg må igjennom. Det har vært mange prøvelser, mange kamper. Og jeg er langt fra ferdig med mine personlige kamper enda. Men jeg står enda, selv om jeg har falt mange ganger, ønsket å gi opp, står jeg.

Jeg har med meg en historie. Jeg har opplevd mye ingen, noen gang skulle behøve å gå igjennom. Jeg har vært lang nede, men selv i de mørkeste stunder har jeg hatt små lysglimt. Personer som har hjulpet meg oppigjen. Mennesker som har fått meg til å smile. Personer som har holdt håpet levende for meg, når alt jeg kunne se var død og destruksjon.

Nå for tiden føler jeg fortiden min innhenter meg. I nesten 10 år har jeg prøvd å rømme fra meg selv, mine opplevelser og mine minner. Jeg har fortrengt, glemt og brukt forskjellige metoder for å takle hverdagen. Jeg har en fortid, jeg helst vil glemme, legge bak meg. Jeg vil la det være endel av min historie, samtidig som jeg ikke vil at det skal være min historie. Jeg vil helst at det ikke skal ha hendt. Men det kan jeg ikke.

Fortiden henter meg igjen, og igjen. Påtrengende minner som ikke vil forsvinne. Minner som sender elektriske ladninger gjennom hjernen min. Tvinger meg til å huske. Tvinger meg til å gjennoppleve.

Nåtiden blir preget av fortiden. Ofte føler jeg meg fanget i fortiden. Klarer ikke rømme fra den lenger. Fortiden hindrer meg i å leve i nåtiden. Og fremtiden blir uklar. Fremtiden er noe jeg ikke klarer forholde meg til, fordi nåtiden er så vond pga. fortiden. Alt snører seg sammen. Lager et sammensurium av tanker.

Jeg har drømmer og håp. Men jeg hindrer meg selv i å nå dem, fordi jeg ikke klarer komme meg videre. Det er skummelt å skulle starte på nytt. Fortiden er med meg uansett. Og hvordan starte et liv, når 23 år allerede er levd?

Språk

Ord.
Språk.
Bokstaver satt sammen til ord.
Ord, satt sammen til setninger.
Setninger med en mening. Med et budskap.
Kommunikasjon.
Den verbale kommunikasjonen som binder mennesker sammen.

Fra vi er bitte, bitte små lærer vi å snakke. Vi lærer små ord, setninger. Lyder. Alle er henrykt ved barnets første ord. Og like jubel for de neste ordene. Så lærer vi språket vårt. Vi utvikler ordforådet, gjennom lesing, skole og andre mennesker. Vi lærer navn på ting, og hva slik og sånn betyr.

Jeg husker det var en periode på starten av ungdomsskolen. Vi konkurrerte om hvem som kunne de lengste og vanskeligste ordene. Vi drev med ordleker og moret oss med ord som virket voksene og smarte.
Jeg har alltid likt og lage mine egne ord, når jeg føler det ikke finnes (eller jeg kan) noen ord som passer kan jeg fort slå sammen og legge til litt så finner jeg et passende utrykk. Det er blitt noen komiske episoder ut av det. Spesielt når jeg var litt yngre.

Jeg er glad i ord. Og jeg syns det er kjempe morsomt med litt vanskelige ord. Flere ganger kan jeg bruke ord jeg tror er riktig, men som kanskje engetlig betyr noe litt annet. Bare fordi jeg syns det passer i setningen – det høres fint ut. (det gjelder stort sett skriftelige arbeider, i forhold til skole..). Språket vårt er spennende. Og egentlig burde det være lett..

Men det er her noe skurrer. For jeg kan snakke, jeg kan skrive. Jeg, vil selv påstå, at jeg har et brukbart ordforåd. Jeg kan gramatikk (stort sett), og jeg kan lage “nye” ord. Jeg kan beskrive, med det verbale språket mitt, hvordan en solnedgang ser ut. Jeg kan uten problemer forklare hva jeg gjorde i går, eller har for planer i morgen.
Men jeg kan ikke sette ord på hva som foregår inni meg. Det er som jeg mangler ord. Det indre språket er ute av drift. Eller var det aldri i gang?

Jeg sliter med å finne riktig beskrivelse på følelsene som farer gjennom hodet mitt. Jeg vet ikke hva jeg er. Og føler de evinelige grunnfølelsene(som noen har satt navn på) ikke er dekkende nok. De sier vi har ni grunnfølelser, som overlappende, og at vi ikke har alle hele tiden. Det er:  Interesse, glede, frykt, sinne, skam, tristhet, misunnelse, skyldfølelse og ømhet.

Jeg vil si at jeg kjenner skam, skyldfølelse, frykt veldig godt. Trolig litt for godt, etter min egen smak. Men ellers så vet jeg ikke hva trist er (feks). Det er liksom bare er ord. Sammen med de andre følelsene. Det eneste jeg vet er at det er kaos av ulike tanker på kollisjonskurs inni meg. Og jeg skulle ønske jeg hadde et språk for å kunne sette ord på hva som skjer. For å sette det litt i system.
Det blir som å ha en bolle full av bokstaver. Rister du godt rundt i bollen, kan du ikke akkuratt lese deg til noe sammenheng. Det er bare et komplett kaos.
Viss du så heller ut bokstavene kan du etter hvert lage ord og setninger – og dermed kommer du frem til en sammenheng. Du klarer å sette ordene sammen, fordi du kan språket. Du vet hvordan fasiten er. (ca).

Men sett at du stod med bollen i hendene, helte ut bokstavene. Bare denne gangen aner du ikke hva det er som ligger forran deg. Det ser bare ut som en haug rare pinner. Du har ikke kjenneskap, du har ikke språkkunskapene til å kunne lage sammenheng av kaoset.

Tidligere stod jeg bare med boksen lukket i hendene. Uten å titte nedi, uten å prøve finne ut hva det var som lå inni. Jeg ville ikke vite. Jeg la lokk på alt som foregikk i hodet mitt. Så startet jeg i behandling. Og de “kloke” legene “tvang” meg til å løfte på lokket, og etterhvert også helle ut innholdet. Og da står jeg her og aner ikke hva jeg skal gjøre. For jeg klarer ikke forstå hva alt er. Jeg trenger en tolk!