Mitt navn

 

Mitt navn er anoreksi
jeg driver med tyveri
Stjeler muskler, sinn og appetitt
målet mitt er å gi deg dårlig selvtillitt

Mitt navn er anoreksi
lar ingen kalorier gå forbi
Du kan ikke beholde noe mat
målet mitt er at du skal se i speilet å føle hat

Mitt navn er anoreksi
jeg gir deg åpne sår som vil svi
Tårer på kinn, rennende blod
målet mitt er å dele ditt hjertet i to

Mitt navn er anoreksi
jeg gjør at du mister all energi
En sliten kropp som ikke orker trene
målet mitt er at du skal blir svak og alene

Mitt navn er anoreksi
målet mitt er å være her for alltid
Men, søk hjelp så vil du til slutt vinne
stå opp og kjemp, så vil jeg forsvinne

Hjernen

Hjernen er et underfundig organ. Det er sjefen. Ingenting skjer i kroppen uten at hjernen har noe med det å gjøre (viss vi ser bort fra reflekser). Jeg er fasinert av hjernen. Hvordan det fungerer. Det er så mye av hjernens mekanismer som fortsatt er umulig å forklare. Jeg sliter med å skjønne hvordan hjernen min fungerer. Jeg lurer på hvordan psykiske sykdommer arter seg – siden det tross alt ligger i hjernen.

Nå for tiden skulle jeg gjerne ha hatt en måte å fjerne minner på. I hovedsak gjelder det vonde minner. Minner som fører med seg flashbacks og mareritt.
Hjernen er delt inn i området. Det området i hjernen hvor minnene ligger, heter hippocampus. Her ligger langtidshukommelsen. Som et bibliotek over hele livet. Like ved siden av hippocampus ligger amygdala. Det er områdene i hjerne som styrer angst, og flyktmekanismene. Reddsel. Ved langvarig stress og påkjenninger øker volumet av amygdala og hippovampus blir mindre. Det blir som den fornuftige hippocampus ikke helt klarer å håndere den angstfylte amygdala slik at man kan oppleve generel angst – selv når det ikke er noe å være redd for.

Jeg lurer på om ikke mine stakkars amygdala er overarbeidet, og er like ved å ta over for hippocampus. Dessuten tror jeg de ligger litt for tett inntilhverandre, slik at hippocampus blir forvirret og tar alt for lett opp nervesignalene fra den livredde amygdala. Noen ganger føles det som det er vært et maktskifte i hjernen, og amygdala er den bestemmende. Når angsten og redselen hugger tak i kroppen. Nervene står i høyspenn og kroppen rister. Når jeg føler at ingensted er trygge.

Minnene mine blir overfylt av angst, stress og alle følelsene jeg følte i det tidspunktet. Jeg har ikke kontroll over minnene. Flere ganger de siste ukene skulle jeg så gjerne ønske at det kunne gå ann å operere bort minner. Fysisk fjerne den enkelte filen som inneholder de vonde opplevelsene.  Jeg vil slippe å være redd for å sove – fordi jeg ikke klarer å våkne når marerittene kommer. Jeg vil kunne gå igjennom en dag uten å frykte for en altfor livaktig bildefremvisning i hodet mitt. Jeg er sliten av alle flashbacksene hvor det føles som jeg er fysisk tilstede igjen og igjen.

Kanskje kan det hjelpe å fjerne amygdala?

Nå er ikke jeg noen hjerneforsker, eller ekspert. Men jeg vet hvordan det er å leve med en hjerne som bare sender ut flukt signaler i tide og utide. Det er slitsomt. Jeg vil bare få slappe av, føler meg trygg.
Istede er jeg som en eneste stor nervebunt, det er gått krøll i nervetrådene, krøll i rangordningen i hjernen.

Det er urettferdig at jeg sitter igjen med dette. Selv om jeg føler meg skyldig, selv om jeg sliter meg skam, vet jeg (tror jeg) at det ikke var min skyld. At et annet menneske kan ødelegge hjernen min på denne måten. Hvordan skal jeg kunne fikse det? Hvordan fikse en feil i hjernen, som jeg har laget selv, men som ble påstartet av noen andre? Jeg skjønner jo ikke engang hvordan hjernen fungerer…

Hyttetilværelse

Jeg bor i en leilighet som er bygget før krigen (2.verdenskrig). Den er kanskje gammel, men holder seg meget godt. Men noe må jo alltids fikses på, og det er kommet til den tiden at hele rørsystemet til min kjære bygård skal fikses litt på. Dette har holdt på lenge, men først denne uken kom arbeidet til min oppgang. Når det er snakk om avløpsrørene i en leilighet betyr det at ingen avløp kan være i bruk. I praksis, for meg (og alle andre som bor i min oppgang) betyr det at mellom 08:00 og 20:00 (ca) er det ikke lov å bruke vann, helle noe i vaskene, dusje, eller bruke toalettet. I går var leiligheten min full av arbeidssomme menn som faktisk flyttet toalettet mitt, og ellers holdt på både på kjøkken og badet.

Hadde dette skjedd for en uke siden hadde det ikke vært et så stort problem. Da hadde jeg vært på jobb fra tidlig morgen til ettermiddagen, og bare tilbrakt noen timer uten vann og toalett. Men slik det har seg nå har jeg fri, og tilbringer da store deler av dagen hjemme.

Slik situasjonen er nå, får jeg minner fra alle feriene jeg tilbrakte på hytta, på fjellet. Der var vi hver høst-, vinter- og påskeferie. Uten innlagt vann. Jeg husker vi stod på verandaen og pusset tenner, Kokte vann/snø og brukte vaskevannsfat.
Så i dag morges stod jeg å lurte på hvor mange rare blikk jeg kunne få viss jeg tok med meg tannbørsten ut i bakgården.
Heldivis hadde vi tenkt så langt at vi lagret vann i kjøleskapet, så jeg fant en løsning. Melkekartonger kan brukes til så mangt ;)

Jeg kan uansett si at det er ikke så greit å hele tiden huske at ingenting skal ned i vasken. Dessuten har jeg nå skjønt at det er svært så luksus å ha toalett.. Det er ikke like enkelt når det må planlegges, og faktisk det å måtte forlate huset for å gå på do, er litt kjipt. Det blir jo det samme som å ha utedo.. Jeg føler virkelig jeg er på hytte!

Den opprinnelige planen var at vi måtte holde på denne hyttetilværelsen hele uken, men siden vi er så heldige å bo i første etasje, ble det bare to dager. Og jeg er virkelig glad for det! Hyttelivet er greit på hytte, men ikke like moro hjemme, i byen.. :)

- Tenkte jeg kunne avslutte med å åpne for en spørre runde. Viss det er noen spørsmål, noe noen lurer på er det bare å spørre – så skal jeg svare så godt jeg kan =)

Egentlig er har jeg det ikke bra..

Jeg er en person som lytter. En person som ønsker å hjelpe. Og ikke minst ta vare på alle. Spesielt gjelder det siste mine nærmeste. Jeg vil skåne dem fra den smerten jeg selv bærer på. Jeg vil ikke at menneskene rundt meg skal behøve å bekymre seg. Jeg vil at alle skal ha det bra. Og hadde jeg kunne ville jeg reddet hele verden fra all sykdom og elendighet. Men det kan jeg ikke.

Det jeg har lært nå når jeg har vært i praksis, er at jeg kan hjelpe noen. I forhold til min profesjonelle rolle osm sykepleier. Og for den personen, med pårørende, jeg hjelper i en periode betyr det alt (nesten). Men jeg sitter alltid igjen med en følelse av at jeg kunne gjort så mye mer. Desverre er jeg bare en person. Så jeg gjør det beste jeg kan. Holder pasient eller pårørende i hånden, mens livet ebber ut, eller ler sammen med pasienten når det er gode nyheter. Og jeg føler jeg gjør en liten forskjell. Den dagen, for den personen.

Men privat er det anderledes. Det er jeg som er pasienten. Det er jeg som har problemer og føler livet bare går i mot meg. Jeg går gjennom dagen, oppfordrer pasienter til å snakke med familie, men selv stenger jeg dem ute. Jeg føler min egen familie ikke kan takle mine problemer. De klarer ikke forstå mitt syn på livet. De klarer ikke ta inn over seg den smerten jeg bærer på.
Det er noe jeg skjønner, for selv klarer jeg bare nesten å holde ut. Og jeg er langt fra å skjønne meg selv.

Men oftere og oftere skulle jeg ønske mine nærmeste viste litt mer. Hadde mer innsikt og skjønte hvordan jeg faktisk hadde det. Istede må jeg smile og være positiv hvergang jeg snakker med dem, eller er sammen med dem. Og når jeg har det som tøffest og alt bare er mørkt og dystert klarer jeg ikke snakke med dem. De siser stort sett feil ting, oppfører seg slik at jeg føler meg enda værre. Og det er utmattende å være sammen med dem, fordi jeg må hele tiden late som.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal snakke med dem om hvordan jeg har det. Noen ganger prøver jeg, men ender stort sett i skuffelse. I tilleg kommer min egen skam og skyldfølelse i veien.

Jeg ønsker å kunne være meg selv. Jeg skulle ønske jeg kunne ringe min mor når jeg føler livet blir for mye, og trenger en skulder å gråte på. I stede blir jeg liggende alene sammenkrøpet i krampegråt. Da kjenner jeg ensomheten sterkere enn noen gang. Helt alene i verden. Alene med følelsene, skammen, smerten. Jeg er ikke så sterk som jeg gir inntrykk av. Jeg er egentlig redd.

Jeg gir alle er inntrykk av at jeg er sterk, men jeg er ikke sterk nok til å vise at jeg trenger andre. Jeg prøver så hardt å vise at jeg er selvstendig og klarer alt selv, at jeg ender opp alene. Ensom.

Når vi spør “Hvordan går det” forventer vi å få et “bra” tilbake. Vi er, i hverdagen, ikke forberedt på å få høre hvordan det egentlig går. Vi er ikke klare for å ta den dype fortrolige samtalen når vi møter personer i hverdagen. For meg ligger “Det går fint, jeg har det bra” ytterst på tungespissen. Jeg sier det nesten før noen rekker å spørre hvordan det går. Fordi jeg desperat prøver å opprettholde den positive fasaden. Fordi jeg ikke orker å gå i detalj. Fordi jeg er sikker på at ingen klarer takle den ekte meg. Når jeg tross alt ikke klarer møte mitt eget blikk i speilet.
Jeg tvilholder på ilusjonen om at alt er fint. Når mest av alt jeg ønsker en person som kan holde meg i hånden, støtte meg, trøste og forstå. Hva er så skummelt? Hva er jeg redd for?
Når jeg finner ut det, slipper kanskje ensomheten taket.

Et spiseforstyrret liv

Jeg hater å kaste opp. Jeg virkelig hater å brekke meg, og jeg hater å være kvalm. Jeg husker kun en gang jeg kastet opp som barn (ufrivllig). Etter at jeg ble innlagt første gang lærte jeg mye. Jeg lærte å trene på små områder og at det var en god måte å bli kvitt maten på etter å ha spist den – nemlig å tvinge seg selv til å kaste opp. Jeg hadde så smått prøvd, men fikk det ikke til. Jeg klarte ikke. Men jeg prøvde igjen, og igjen. Lærte små triks fra medpasienter og forskjellige media.

Etterhvert ga jeg opp, for jeg fikk det ikke til, og klarte ikke. Det var så vondt. Så da fikk jeg tips om avføringstabletter under min 3 innleggelse. Og det lettet. Det gjorde det lettere å spise, for så å kunne få en følelse av å være helt om dagen etter. Få tømt seg skikkelig. Etterhvert lærte jeg riktignok at det ikke har noe med kaloriene å gjøre. At all næringen blir sugd opp før avfæringstalblettene fugerer. Men da var jeg allerede avhengig. Avhengig av den pskiske følelsen jeg fikk etterpå. Det ble også til en slags straff for meg selv. Viss jeg overspiste måtte jeg etterhvert ta større og større mengder med tablettene. Og dagen derpå ble dermed brukt i sterke smerter og utmattelse. Etter flere år og forbruket hadde blitt ganske stort lovet jeg meg selv “denne gangen blir siste”. Men det er så utrolig vanskelig å la være. For det er en rask løsning, når magen føles som den skal sprenge, og jeg bare vil ha alt ut igjen.

Som årene gikk ble jeg mer og mer fanget i spiseforstyrrelsen. Sultingen ble mer ekstrem. Og dermed ble det også noen sprekker. Litt mat var for mye mat. Og spiste jeg først kunne jeg like godt spise masse, for så å kvitte meg med det. Men avføringstabletter var ikke lenger nok. Jeg måtte kvitte meg med det fortere.

Så jeg fortsatte å prøve kaste opp. Og etterhvert lærte jeg meg det. Og jeg var fornøyd. Eller spiseforstyrrelsen var fornøyd. Jeg var kommet inn i en ond sirkel. Sult, mat, oppkast, avføringstabletter, straff, trening og sult. Denne onde sirkelen jeg fortsatt er midt inni. Og jeg nå så gjerne skulle vært ut av.

Jeg skulle ønske jeg aldri hadde tatt den første avføringstabletten. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde lært meg å kaste opp. Jeg skulle ønske så mye.

Nå er all mat blitt skumelt. For ingenting er lite nok, ingenting er trygg mat lenger. Det er så kort vei fra litt (fornuftig) mat, til altfor masse, og sukker kick. Jeg klarer ikke følelsen av mat i magen, og å spy er så lett. Selv om jeg hater det. Selv om det er ekkelt, og jævlig.

Når jeg har spist, prøver beholde, så tvinges jeg over do skålen. Vrenge magen og ikke gi meg før tårene triller og syresmak i munnen. Når hodet hamrer, kroppen skjelver og hele meg er tom. Hvergang tenker jeg “aldri igjen”. Men jeg klarer ikke slutte. Jeg er blitt avhengig av mat. Bruker mat til alt.

Lei, sliten..

Jeg har skjønt at det ikke er jeg som har kontroll, men det er spiseforstyrrelsen som har kontroll over meg. Eller maten styrer meg. Følelsene rundt mat og kropp styrer meg i alt jeg gjør.

Jeg trodde jeg hadde kontroll. Jeg trodde jeg kunne velge å gjøre det anderledes. At bare jeg bestemte meg kunne jeg spise fire måltider om dagen, tilstrekkelig mengde. Men når jeg nå prøver er det ikke så lett. Jeg har ikke kontroll. Og jeg vil ikke ha det slik lenger. Men det er så jævlig vanskelig å komme ut av. Hadde jeg bare aldri stukket fingrene i halsen første gangen.. Hadde jeg bare taklet følelser på en annen måte enn å ty til maten.. Hadde jeg bare lyttet til meg selv.. Hadde jeg bare…

Nå er det mange år med dårlige handlingsmønstre som må brytes. Det er vanskelig stole på kroppen. Det er vanskelig holde ut. Og det er fryktelig vrient å slutte å spy, samtidig som mat skal spises. Mange spørsmål om “ hadde jeg bare…”

Spiseforstyrrelse er så farlig, så altopslukende og tidskrevende. i 7 år har den fått stadig mer kontroll over meg. For hver dag som har gått har jeg blitt mer fanget enn jeg har skjønt. Jeg har hatt mennesker som har prøvd å hjelpe meg, men jeg har ikke lyttet. Jeg har hatt mennesker som har prøvd å skyve vekk spiseforstyrrelsen, med det resultat at jeg bare har klamret meg enda mer til den. Jeg startet med anoreksi, men har nå også blitt fanget i bulimi. Så nå har jeg vell en hærlig blanding. Denne blandingen tar nesten hele min tid. Suger energi ut av meg. Jeg vil ut! Det begynner å bli for slitsomt. For tidskrevende. Jeg vil ha livet mitt tilbake. Jeg vil kunne se meg i speilet. Jeg vil være fornøyd og glad. Det er så mye jeg vil gjøre ,men istede strekker ikke energien til. Eller jeg er for opptatt med å spise/spy. Penger rett i do. Hvordan er det meningen å skulle komme ut av det?
Det beste tipset jeg har, er å aldri forville seg så langt inn. For jo lenger inn i spiseforstyrrelsens nettverk du kommer, jo vanskeligere blir det å finne veien tilbake.
Livet er verdifult. Du er verdiful!

Det er et liv der ute som venter på meg.
Jeg må bare kommet dit.
Og veien virker så uenderlig lang.
Men en dag håper jeg å komme dit
hvor jeg kan si
å mene det
”Jeg har det bra!”

PARIS!

Norgen, Oslo, Hjemme.
Snart en uke siden jeg landet på norsk jord. For en uke siden på denne tiden satt jeg på Metroen midt i hovedstaden i Frankrike, Paris. Etter en lang dag som turist i Versailles etterfulgt av en tur i Louvre og båttur på Seinen. Solen strålete fra skufri himmel. Beina gikk skritt for skritt og smilemusklene var relativt slitene etter to døgn som den perfekte datter, reisefølge og guide. Humøret var litt dalende da jeg tenkte at jeg hadde to døgn igjen, og energien nærmet seg slutten. Men jeg hadde hatt en fin dag. Mye inntrykk og masse opplevelser.

Versailles var forøvrig fantastisk. Stort slott, flott hage. Og flere kilometer å gå.. Perfekt for min far, og min spiseforstyrrelse. . .

Heldigvis fikk vi utdelt kart da vi kom til hagen bak slottet i Versailles. Jeg måtte selvsagt ta kontrollen og orientere oss trygt gjennom hele området. Et lite øyblikk trodde jeg at jeg skulle stryke med av varmen, men man skal ikke klage på sol og varme, så jeg gjør ikke det. Heldigvis syntes min far også det var litt varmt, så vi satt noen minutter så jeg fikk dingle med bena i vannet!

I løpet av fire dager “løp” (gikk raskt) gjennom alle (væffal føltes det slik) paris sine gater. Vi besøkte eiffeltåret (opptil flere ganger), utforsket triumfbuen (høydepunkt for min far som er historielærer), trasket gjennom og studerte alle mesterværkene på Louvre, Centre Pomdiou, D’Orsay, Notredame. Vi var ivrig besøkende i Versailles og så hvor de underskrev Versailleskontrakten. Seilte på Seinen og busset gjennom byen. Og innimellom alt sammen utforsket vi alle gater, bakgater og shoppingsentre.

Pyramide i Paris(?)

Jeg ble litt sliten etterhvert, og måtte ha en pasuse i all kulturiseringen og gåingen. Noenganger sier bare kroppen og hodet stopp. Og da er det godt det finnes benker litt her og der..

Speilsalen var litt høyere under taket enn meg…

Far og datter bak slottet i Versailles. Litt varme, litt slitene, litt overveldende, men fornøyde.

Jeg skulle så klart ønske jeg kunne gjort mer på turen. Jeg skulle ønske jeg hadde et mer avslappet forhold til meg selv, til mat, til min far. Men jeg gjorde det beste ute av alt, og følte min jobb som fornøyd og glad datter ble utført med godkjent. Min far var fornøyd, og jeg var stort sett glad, men utslitt når enderlig flyturen nordover stod for tur.

Jeg tror ikke vi hadde rukket å gjøre stor mer. Og jeg er så klart fornøyd med turen. Men enda mer glad for at den er ferdig, og jeg er tilbake i “trygge” omgivelser Oslo. Få litt tid for meg selv, og komme inn i rutiner igjen. Tvangsmessige rutiner, riktinok, men trygge og vellkjente omgivelser.

Paris er væffal en by jeg vil tilbake til, og neste gang er mitt håp at jeg får slappet litt av, nyte livet litt mer, og ikke måtte ha ansvar for andre enn meg selv.. Da skal jeg kunne sitte på en resturant, se på folkelivet og bare suge inntrykk inn.