Paris!

Første dag i Paris.
Etter endt dag var bena slitne og hodet utslitt. Med min far på slep besøkte vi Triumfbuen, Eiffeltårnet og Pompidou senteret. Tok masse bilder, og fikk stiftet et godt bekjentskap med Much. Jeg fikk en god innføring i Paris og franks historie og orienterte oss sikkert gjennom Paris sine mange (og noe kronglete) gater.

Solen stod høyt på himmelen, og teperaturen viste 35 grader midt på dagen. Kroppen fikk kjørt seg, og bena har trasket opp uendelig mange trappetrinn.

Forholdet mellom min far og meg er greit nok, men jeg merker det er tungt å skulle forholde meg til han time ut og time inn. Ta vare på han, og passe på at han ikke går seg vill i storbyen. Når det er jeg som må være den voksene, blir det slitsomt i lengden. Jeg klarer jo ikke ta vare på meg selv engang.. Det går mye energi til å være glad, fornøyd og imøtekommende. Finne på spennende samtale emner og ikke minst komunisere med alle franskmenn for å komme riktig frem.

Jeg skulle ønske jeg kunne slappet litt mer av. Nytt utsikten enda mer, og fått lov til å være datter. Den som er med, ikke den som må ta alle avgjørelser. Jeg syns det blir slitsomt å måtte være den voksne. Den som må ordne alt. Men sånn er det nå engang.

Jeg kan uansett sette kryss ved de mest berømte severdigheten her i Paris.

Litt sliten, litt varm (etter endel trapper i eiffeltårnet).

 

Jeg hadde håper tankene ble igjen hjemme, men kaoset ble vist med på flyturen sørover til Paris. Jeg faller ut til tider, og klarer ikke konsentrere med helt, men stort sett går det bra. Nå er det snart kveld, og Versailles står på planen for i morgen. Enda mer skjønn arkitektur, enda mer historie, og enda mer fransk. Jeg gleder meg, men jeg gleder meg også til å lande på norsk jord igjen. Være alene, og kunne bare ha ansvar for meg selv. Tross alt er det er enn nok å holde styr på bare meg…

Frankrike.

Om 7 timer lander jeg på fransk jord. Nærmere bestemt Paris. Med min far som reisekompanjong, og hans bankkort :) skal jeg tilbringe fire dager i denne hovedstaden. Jeg har aldri vært der. Jeg flykter fra Norge, fra mine problemer og daglige utfordringer. Og jeg håper alt blir liggende hjemme i leiligheten, så kan jeg ta kampen oppigjen når jeg komme tilbake..

Planen for helgen er mye kultur. Være turister, og utforske alt Paris har å by på. Jeg vil ha med meg alt, men har ikke planer om å stresse for å rekke å få med meg alt sammen. Jeg vil prøve å slappe litt av. Koble vekk fra hverdagen.

Jeg har hatt noen utrolig tunge dager i det siste. Det føles ikke som det skal lette med det første, men jeg holder ut på et vis. Med stor støtte fra en psykiater som aldri gir seg har jeg komme meg gjennom dagene, og er så klar som overhode mulig for en liten ferie. Om det blir bra, håper jeg. Men skal jeg være helt ærlig skal jeg inrømme at jeg har et ønske om å bare bli hjemme. Men noen ganger gjør man ting for andre, og opplevelsen kan bli bra. Jeg prøver ikke ha for store fordommer at dette blir dårlig. Jeg prøver å ha et åpen sinn, og gjøre mitt beste for å gjøre helgen til en fin opplevelse.

Så får jeg ta konsekvensene neste uke. Utsette alle depresive tanker, bruke litt ekstra energi for å kose meg og ikke gjøre helgen til en dårlig opplevelse for min far. Det er tross alt ikke hans skyld at jeg er langt nede nå. Det skal bli bra, det må bli bra.

Og viss jeg bare sier det ofte nok, får jeg det helt klart bra! bra, bra, bra. .. 

Speil

Lille speil på veggen der…

Hver dag ser vi alle, minst en gang i løpet av dagen, vårt eget speilbilde. Vi titter inn i vårt eget ansikt, eller hele kroppen. Ser med kritisk blikk på antrekket, eller stirrer intens inn i den blanke overflaten når maskaran skal på plass. Speilet viser om du har en god hårdag og hvordan hårfrisyren er. Små speil, store speil. Overalt.
Du kan se din egen refleksjon i vinduer. Hvor enn du går kan du få et lite glimt av deg selv. Stort sett.

Speilet viser hvordan du ser ut. Speilet viser sannheten. Eller gjør det egentlig det?

Jeg ser inn i speilet. Jeg kan se meg selv, men det er ikke meg. Mitt speilbilde er farget av mitt dagshumør, eller timehumør. Det bildet som speilet sender tilbake til meg viser meg hvordan dagen kommer til å bli. Jeg kan bli stående (eller sittende) ved speilet flere timer. Studere, måle, prøve finne meg selv.
Jeg har et elsk/hat forhold til speil.

Stort sett liker jeg ikke speil. Jeg føler meg ikke vell i min egen kropp, og kroppen jeg ser i speilet føles fremmed. Det er ikke mine kropp. Og jeg vet, fornuftmessig, at speilbildet jeg studerer er forvrengt. Jeg vet at jeg har et forvrengt bilde av meg selv, i hodet. Og dette reflekteres i speilet.
Men når jeg står der, når jeg ser meg selv klarer jeg ikke tenke rasjonelt. Da ser jeg bare meg selv. Jeg ser meg selv, og regner med at det er slik alle andre også ser meg.

Mine tanker om meg selv blir reflektert i speilet, og bildet jeg ser er farget av dette. Jeg ser feil. Små ukjevnheter og skjevheter. Og jeg vet at det egentlig ikke er så viktig, men følelsene bestemmer. Følelsene som sier at jeg er mislykket. Dermed ser jeg en mislykket jente som stirrer tilbake på meg. Jeg kan se tomme øyne, uten liv. Og om morgenen ser jeg et slitent ansikt som etter at masken er tatt på er godkjent for å møte verden.

Jeg hater speil, men jeg klarer ikke rive meg bort. Jeg må se, for så å kunne dømme meg selv. For å vite. Spiseforstyrrelsen må sjekke. Kontrollere. Og spiseforstyrrelse styrer.

Speilbildet lyver ikke pleier vi å si. Men speilbildet viser ikke sannheten heller. I speilet blir alt speilvendt. Alt blir snudd feil vei. Opp ned.

Jeg skulle ønske speilet ikke fantes. Egentlig skulle jeg ønske at jeg ikke var fanget i speilet.
Slik dagene går, føler jeg at det egentlig er jeg som er inni speilet. Ser på verden som går forbi, alt er speilvendt. Og jeg kan ikke nå frem. Jeg står på baksiden av speilet og ser på verden der ute. Fanget.

Hos psykiateren

Når jeg setter meg ned i stolen vet jeg hva som venter meg. Jeg vet at de kommende 45 min skal jeg forteller om dagene mine, være ærlig angående oppturer og nedturer. Fortelle om følelser og tanker. Svare på veldig nærgående og grundige spørsmål. Jeg skal avsløre mine mørkeste og dypest liggende hemmeligheter for et annet menneske.

Når jeg sitter på venterommet, vet jeg at bak døren venter en stor lenestol på meg. En lenestol i et vanlig kontor, men likevell er det ikke noe vanlig med det. Det er et kontor med forventninger, men uten fordommer. Det er et rom hvor vi er to mennesker som sitter ovenfor hverandre og snakker. Faktisk kommuniserer.

Når jeg går inn i rommet fylles jeg med en skremmende følelse. Selv om jeg vet hva som kommer er jeg aldri forberedt. Når jeg sitter i stolen må jeg konsentrer meg om å senke skuldrene, ta noen dype pust,  møte den andre personen som sitter ovenfor meg og forberede meg på alt.

Det er tid for terapi. Tid for den ukentlige samtalen med min psykiater. Han setter seg tilbake i stole sin, nesten midt i mot meg. Stiller meg det uungåelige spørmålet “hvordan har du det”. Jeg hvet at spørmålet kommer, jeg vet at han vil vite det ærlige svaret. Følelsene jeg har kjent på gjennom uken er så vonde, hverdagene er en kamp og jeg mister stadig vekk meningen med alt.
Likevell svarer jeg “det går bra”. .

Hvergang har jeg et håp om at han skal la det ligge. At jeg slipper å utdype det noe. At jeg kan reise meg å forlate stedet. Men jeg vet bedre, og jeg vet også at uansett hva jeg sier får jeg et kontraspørsmål “fortell mer om det… “
De første minuttene er alltid det samme. Men uansett hvor mye jeg har tenkt på hva jeg vil snakke om eller ikke snakke om går samtalen ditt den vil. Oftest ender det med at vi snakker om det som jeg helst ikke vil snakke om..

Samtaleterapi er en slitsom jobb. Selv om jeg ikke har det som arbeid, men faktisk er pasient i dette tilfellet, er det slitomt. Jeg må grave rundt i gamle vonde opplevelser og følelser. Prøve sette ord på ubeskrivelig kaos. Noen ganger kan jeg gå derfra og føle lettelse, litt mer rolig og med en styrket motivasjon. Men oftere ender jeg “timen” med enda flere spørsmål, enda mere følelsekaos.

Men uansett hvor tung eller slitsom jeg har følt timen var kan jeg ofte føle jeg har kommet litt videre. Selv om den neste uken, før neste samtale føles som et stort tilbakesteg kan jeg etter noen måneder se at jeg kommer videre. At det kanskje hjelper. Jeg kommer videre, men ofte er det et skritt frem, to tilbake før jeg kommer to skritt fremigjen. Og da har jeg tross alt kommet et skritt videre.

Samtaleterapi er en finurlig behandling. Jeg har vansker for å skjønne at det skal hjelpe å snakke om fortid, fremtid, vonde minner, gode opplevelser og tanker jeg har nå. Jeg kan forstå at en smertestillende tablett kan hjelpe mot smerter – for den inneholder kjemikaler som fester seg til reseptorer i kroppen ( det er jo enkel biologi) Men snakking?

Sant skal være vist at det ikke bare er å snakke. Det er avgjørende hvem du snakker med. At personen vet hvordan han/hun skal håndtere deg og har kunnskap om ditt problem. Det er også greit at du har kjemi med personen, at du fåt tillit og føler du kan snakke med han/henne og også de vanskeligste temane.

For meg er det viktig at den personen jeg snakker med (psykiater/psykolog) er rolig. Kan roe meg når det stormer som værst og vet hva jeg snakke om. (at ikke alle tanker og følelser jeg forteller blir møtt med fordommer). Jeg har vært igjennom flere forskjellige profesjonelle personer. Både psykologer og psykiatere, kvinner og menn. Noen har fungert dårlig, andre har jeg fått litt kontakt med. Det har mest med personen og måten de jobber på som avgjør om jeg klarer åpne meg. Også er det såklart lettere over tid. Et godt forhold opprettes med tid. Men viss det absolutt ikke funker må man prøve igjen. Ikke alle passer til alle.

Og jeg var innom 6 stykker før jeg startet hos den psykiateren jeg går til i dag. Og selv om det har tatt 4 år, tror jeg at jeg har kommet til buns i min historie. Da er det “bare” sortering igjen. Så jeg må nok bare innse at, selv om jeg ikke kan skjønne hvorfor, terapi hjelper.. :)

Kampen

Tiden står stille. Dagene går i ett. Veien videre er tåkelagt. Hvor jeg vil, vet jeg ikke. Fremtiden kommer ikke. Fortiden innhenter meg. Når en ny dag starter vil jeg bare trekke dyna over hodet, bli liggende i fosterstilling og la tårene renne fritt. Når natten kommer ønsker jeg ingenting annet enn å få slippe tankene, la hodet få hvile. Men når hodet treffer puta er det som om hodet eksploderer. Alle tankene jeg har forsøkt fortrenge hele dagen kommer i et voldsomt kaos.

Kampene hver dag er slitsomme. Kamp mot selvskadingstrangen, kampene for hvert måltid som skal spises og beholdes. Det er dagelange kamper mot meg selv. I tillegg har jeg fullt opp med praksis, skoleoppgaver og mengder av sider som skal leses. Det føles litt mye nå. Jeg får ikke pustet, ikke hvilt.

Jeg har lyst til å gi opp. Men jeg kan ikke. Den kampen jeg kjemper er for meg selv, for at jeg skal kunne få det bedre. På lang sikt må det bli bedre. Personlig orker jeg ikke tenke på fremtiden, jeg klarer ikke se noe lys i enden av tunnelen. Men jeg har en psykiater som tror for meg. Han tror på meg, og forløpig får han også holde håpet frem til jeg klarer det selv.

Naiv som jeg er, trodde jeg forandringen skulle skje over natten. Jeg tenkte at så fort jeg hadde bestemt meg ville alt komme av selg selv. Men neida. Jeg begynner å skjønne hvilken jobb som ligger forran meg. Det er ikke gjort i en håndvending og skulle forandre måten jeg tenker på. Det er ikke gjort over natten å forandre årelange vaner og uvaner. Ikke minst mitt ambivalente forhold til min “kjære” venn vekta…

Kunne jeg møtt jenta jeg var før skulle jeg fortalt henne hvordan spiseforstyrrelsen ødelegger livet. Jeg ville fortalt hvordan det første kuttet bare fører flere med seg, og enda mer skam.
En spiseforstyrrelse er ikke noe ønskelig tilværelse. Det er et helvete på jord. Aldri bra nok. Og det er en helsikes jobb å komme seg ut av når du først er fanget i nettet. Selv når jeg tar små skritt føles det uoverkommelig. Følelsene jeg har fortrengt i mange år kommer til overflaten og må hånderes på et vis. Det er faktisk lettere å håndere ting når det kommer enkeltvis og er i nuet. Det er vanskelig å jobbe med tankene og følelsene som ligger flere år tilbake og er sammenfiltret med nåtidens følelser og alt jeg har tenkt tidligere.
Det er en eneste stor floke, og jeg må sakte nøste opp. Jeg vet bare ikke om jeg er klar for det. Om jeg tar på meg for mye. Prøver for mye på engang. Når selv små forandringer føles som umenskelige har jeg problemer med å se for meg en fremtid uten spiseforstyrrelsen, uten selvskadingstankene og selvmordstanker. Jeg er redd. Redd for forandringen, redd meg selv, og redd tankene mine. Men mest er jeg redd følelsene som river meg opp fra innsiden.

Ny start

Da jeg var rundt 14 år startet jeg å misbruke maten. Jeg er enda ikke sikker på hvordan det hele startet, om det egentlig var en depsresjon med følgende nedsatt matlyst eller at jeg aktivt brukte maten for å takle livet, hverdagen og vekten. Fra dagboknotater står det nedtegnet hvordan jeg skulle spiste, trene og lure meg unna, men det tok litt tid før spiseforstyrrelsen ble fult utblomstret og kroppsbildet helt forvrengt.

Ikke før jeg ble innlagt ble det klarere hvordan forholdet jeg hadde til mat var blitt. Da jeg ble nødt til å spise mer normalt, aktiviteten ble bregrenset og alle tanker/følelser holdt på å kvele meg innenifra. Da forstod jeg at mitt forhold til meg selv og mat ikke var normalt, samtidig som jeg lærte meg enda mer hvordan jeg kunne lure unna, og strekke grensene enda mer.

Nå i ettertid føler jeg at jeg under denne innleggelsen og de påfølgende innleggelsene bare lærte meg enda mer spiseforstyrrede teknikker og mitt forhold til meg selv og mat ble bare mer og mer låst. Jeg motsatte meg det meste av behandling og siden jeg stort sett ikke var på tvangparagraf ble jeg etterhvert skrevet ut.

Hver gang jeg startet vektøkning ble jeg redd. Hvergang svarte jeg med å ville skrive meg ut. Og nesten hvergang ønsket jeg innerst inne å bli holdt tilbake – få hjelp. Men tilsutt ble jeg alltid skrevet ut, og hvergang litt mer spiseforstyrret enn da jeg kom inn. Det er stort sett minst en ny uvane pr. innleggelse. Det var under innleggelse jeg lærte om avføringstabletter, oppkast, unnaluring av mat rundt bordet, overtrening og diverse tvanghandlinger. Jeg lærte av andre pasienter, men også ansatte som fortalte om de dårlige pasientene de hadde hatt – noe som fikk meg til å føle meg mislykket og ønske om å bli enda tynnere, enda dårligere ble sterkere.

På psykiatrisk satt jeg engang å spiste med en ansatt og slett ganske mye med å få ned all maten på den gitte tiden. Da den ansatte syns jeg var så flink og at det nå gikk mye bedre, for de andre pasientene hun hadde hatt, hadde kastet mat,talerkner og glass veggemellom. Mens jeg satt tross alt (tilssynelatende) rolig og spiste.

Jeg har vært innlagt fire forskjellige steder. I ettertid føler jeg på hvordan jeg ble gitt opp hver gang. Fordi jeg var ambivalent og stemmen som nektet hjelp var høyest ble denne hørt. Når manglende fremgang i behandlingen (vektoppgang) ikke var tilfrestillende ble jeg skrevet ut på grunn lag av manglende motivasjon og vilje til å følge opplegget. Rundt dette har jeg mange tanker, når helsepersonell egentlig burde vite at spiseforstyrrelse er komplisert, og motivasjonen svinger, men veldig ofte ønses det faktisk hjelp til å komme ut av det .

Nå, over to år etter siste innleggese spurte jeg for første gang om hjelp angående mat. Psykiateren jeg har gått til i ca 4 år, har fulgt meg gjennom det meste. Sakte men sikkert har jeg fått tillit til han, og føler meg trygg.
Det siste halveåret har jeg også startet så vidt og føle på livet. Og spørsmålene rundt spiseforstyrrelsen har jeg da oftere og oftere stilt meg. Jeg begynner og bli lei, jeg føler ikke det lenger gir den samme nummenheten det gjorde. Jeg må være mer ekstrem enn tidligere og før jeg vet ordet av det spinner alt ut av kontroll igjen.

SÅ jeg har prøvd. Spise normal, 4 måltider om dagen – passe mengde. Det er bare et problem. Jeg vet ikke hva som er normalt, og jeg er livredd for å ende med en overspising med oppkast. Fordi tankene mine ofte går over i “har jeg spist litt kan jeg spise masse for så å kvitte meg med det..”. Derfor spurte jeg min psykiater på tirsdag om råd. Ambivalenten rev og slet inni meg. Vi var langt inn i timen før jeg klarte å ytre mitt ønske – mitt problem. At jeg ville prøve jobbe mot å komme ut av spiseforstyrrelsen.

Jeg tror stort sett tankene er på riktig sted, men jeg trenger hjelp til og sette mer konkrete måltider og mengder. Ha litt fast avtale slik at jeg ikke bare prøver inni hodet mitt, men er litt mer bundet. Så jeg fikk en kostliste. Avtale om å trappe litt forsiktig oppover ,og starte med det som er enklest. Ikke gape over for mye (bokstaveligtalt) og snakke videre om det.

Så i går startet jeg. 3 måltider. Tilogmed lunsj på sykehuset med masse ukjente. Vanskelig var det, men jeg hadde bestemt meg, skrevet opp og gjorde det.

Etter 9 år med en spiseforstyrrelse. Mange år med sulting og overtrening og de siste årene med sulting, overspising, oppkast, avføringstabletter, trening og fullstedig forvrengt kroppsbilde er det vanskelig se for seg å spise normal mengde mat – hver dag, hele uken, hele året – år etter år. Men jeg tar et måltid av gangen. Prøver, og det er det viktigste.

Jeg tror nok at jeg gjennom de siste årene sakte men sikkert har beveget meg mot å ville gjøre noe med spiseforstyrrelsen, men var ikke klar før nå. Og er det en ting som jeg er sikker på, så er det at ingen kan tvinge meg til å bli bedre. Jeg må ville selv, jeg må gjøre jobben, men jeg har ikke mulighet til å gjøre det uten hjelp, veiledning og støtte. Det tok tid før jeg erkjente at jeg hadde en spiseforstyrrelse, det tok enda mer tid før jeg forstod at det var et problem, og litt tid før jeg innså at jeg må gjøre noe med det. Så da får vi se hvor lang tid det tar før jeg kan si at spiseforstyrrelsen er endel av min fortid.

Steg tilbake

Jeg vet hvordan jeg burde ha det. Hvorfor henger det da ikke sammen. Hvorfor har jeg det stikk motsatt? Når livet går stikk i mot, hverdagene blir en kamp og ingenting gir mening. Hvorfor har jeg det slik? Minnene strømmer på, bildene sprenger meg innenfra. Eksploderer i hodet mitt, snurrer film forran øynene døgnet rundt. Hvordan jeg skal håndere det, vet jeg ikke enda. Jeg prøver å takle det, jeg prøver å ta en dag av gangen, men forrige uke sa det stopp. Jeg maktet ikke håndere alle følelsene og tankene lenger. Jeg gikk i stå.

Dagene ble tilbrakt godt under dyna, jeg turde ikke gå ut. Jeg orket ikke møte mennesker. Alt ble plutserlig farlig. Smerten og kaoset inni meg var uutholderlig. Uten mulighet for å takle noe mer kom det stadig nye ting kastende på meg. Jeg ville gi opp. Jeg ville bare legge meg ned og la livet gå forbi. Og jeg gjorde det. Sov meg gjennom dagene. Jeg skadet meg. Måtte kjenne smerten fysisk, måtte kontrolere noe.

Men skammen kom enda sterkere. Jeg hadde klart nesten to år. Arrene hadde startet blekne, jeg var jo ikke lenger en selvskader. Hva skjedde?

Det ble for mye. For å redde meg selv skadet jeg meg. For å klare holde ut litt til endte jeg opp med å ødelegge endel av huden min. Og det lettet, men etterpå følte jeg skam. Jeg var skuffet over meg selv. Hvorfor klarte jeg ikke holde ut? Jeg trodde jeg hadde kommet lenger, jeg var så sikker på at fremgangen skulle fortsette. Jeg var så klar for livet.

Istedet ble det noen tunge dager. Dager jeg ikke viste om jeg klarte håndere. Time for time prøver jeg bare å fokusere på å puste. Med god hjelp fra min psykiater kom jeg meg gjennom dagene. Og nå er det startet en ny uke. Jeg gleder meg til helg, for å igjen kunne krype ned i senga mi, gjemme meg. Dagene er litt for tunge. Det skjer litt for mye. Jeg vil så gjerne ha litt fri. Istedet blir det praksis noen dager, som kanskje like greit. Noe å holde på meg. Jeg vil det skal snu. Jeg vil komme meg videre. Jeg vil ikke falle tilbake i gamle mønstre. Jeg orker ikke kjempe midt i drakampen mellom livet og døden. Kampene begynner å bli litt slitsomme. År etter år, når skal det bli ferdig??

Arr, og første uke.

Først vil jeg si tusen takk for koselige kommentarer. Det varmer!

Jeg er nå ferdig med første uke av mine åtte uker i praksis. Det ble ikke en helt rolig start. Kastet rett inn i jobben som sykepleierstudent. Jeg befant meg plutserlig midt i situasjoner som krevde mye kunnskap. Første dagen satt jeg stort sett som et stort spørmålstegn og skjønte kanskje halvparten av alle medisinske diagnoser og ord. Jeg følte meg overveldet og veldig underkvalifisert for det jeg nå skulle begi meg ut på. Men med hjelp av mine flinke og koselige kontaktsykepleiere gikk det forholdsvis bra.

Den største ufordringen for meg, personlig, var da jeg ble vitne til en dødsprosses. Hva gjøres når man blir vitne til en persons siste åndedrag? Det satte igang mange følelser og tanker hos meg.
Det er også skummelt og skulle gjøre alt for første gang. Blande medisiner, gi intravenøst, sette venefloner og roe ned veldig syke pasienter. Forløpig har jeg hodet over vann. Det er krevende, men jeg håper å bli sikkerer på meg selv etterhvert. .

En annen ting jeg tenker mer på nå enn siste praksis periode er arrene mine. Jeg går nå hver dag med kortarmet skjorte, og pasientene er mye mer klare enn på sykehjemmet. Jeg merker skammen er større, og det er vanskeligere å takle. Arrene er en del av meg, og jeg kan ikke gjøre noe med det. Stort sett tenker jeg at det er endel av min fortid, men de er så tydelige. Jeg tenker mer på hvordan reaksjonen til menneskene jeg møter. Det finnes så mange fordommer angående selvskading. En person jeg møtte spurte meg om jeg var bipolar, for det var vistnok meget farlig… En annen jeg møtte mente jeg var farlig for alle, og holdt seg på god avstand.

Men jeg er ikke farlig (for andre enn meg selv). Jeg er stort sett normal. Jeg har skadet meg, jeg har hatt (og har) tunge og vanskelige perioder. Jeg kjemper meg gjennom hver dag, og står fortsatt oppreist. Det skal være sagt at mange mennesker jeg har møtt har tatt arrene mine på en god måte. De fleste komenterer det ikke, men blikket sier at de har sett. Noen få kommenterer det på en grei måte. De viser forsåelse. Jeg begynner å bli vant til alle slags reaksjoner, men det betyr ikke at det er lettere når jeg får slengt i ansiktet at jeg er farlig, ustabil. Jeg er ikke farlig – jeg smitter ikke. Jeg er bare en person som har det tøft og prøver komme tilbake til et sted hvor jeg har det bra. .