Sykehuspraksis

I morgen ikler jeg meg hvit uniform. Jeg trer inn blant sykehusets ansatte, som student. Jeg skal stå på andre siden. Det er min tur til å stå ved sengen, spørre, undersøke, observere og berolige. Utallige ganger har jeg prøvd den andre rollen. Rollen som liggende i sengen. Rollen som pasient kan jeg, da vet jeg hva som forventes (ikke at det forventes så mye, når du er pasient men).

Jeg gleder meg til å kunne være den andre. Være den hjelpende. Jeg ser frem mot å kunne tilbringe tid på sykehuset uten å være tilkoblet til slanger og ledninger. Uten å måtte ta den obligatoriske samtalen med psykiater. Jeg skal lære prosedyrer, medisin og omsorg. Jeg skal få møte pasineter som har det vanskelig og jeg kan gjøre noe for å hjelpe dem.

Jeg føler meg ikke klar, jeg føler ikke kunnskapen er inne. Men jeg gleder meg. Jeg får prøvd meg som (nesten) sykepleier. Jeg har alltid noen å spørre. Jeg kan alltid spørre om jeg er usikker, og jeg kan ikke alt. Jeg trenger ikke være perfekt, det er ikke farlig å ikke kunne alt.

Noen ganger tenker jeg med skrekk på at jeg skal være med på å redde liv. Jeg skal jobbe med syke personer som trenger meg, min kunnskap og trygghet. Men det er enda litt lenge til. Det er mye som skal læres, mye som skal øves på. Og når dagen kommer – og jeg er ferdig utdannet sykepleier håper jeg at jeg er klar for det!

Fortid, nåtid

Hun ser på han med store øyne. Hjerne prøver skjønne hva som foregår. Han måler henne opp og ned med øynene. Sakte. Tiden virker som den står stille. Han nærmer seg, tar et skritt mot henne. Første tanken er å løpe, men beina står som frosset til bakken. Han legger en hånd på skulderen hennes. Ordene hans gir ingen mening, men hun hører dem. Klarer bare ikke forstå dem.

Hånden hans beveger seg nedover. Hendene hans legger seg om brystene hennes. Brystene som ikke er bryster enda, men bare små antydninger. Hun skjønner at dette er feil. Men klarer ikke gjøre noe. Klarer ikke stoppe han.

Alt går i sakte film. Buksene hans ligger på gulvet. Han presser henne. Fortsetter å ta på henne. Trekker henne inntil seg og ned. Hun ber om å få gå. Men ikke før han er ferdig. Hun løper ut. Smaken i munnen blandet seg med salte tårer. Hun skjønner ikke.

Hver dag hun møter han føler hun blikket bore seg inn. Aldri mer tør hun være alene med han. En mørk skygge har trått inn i livet hennes. Lammet kroppen hennes, lammet hodet hennes. Men livet går videre. Hjernen beskytter henne. Får henne til å glemme. Det eneste som er igjen er en ubestemmelig følelse at noe ikke stemmer. Hun gjemmer seg inni seg selv, litt mer for hver dag som går. Hun forsvinner litt og litt.

Konsenrasjonen blir dårligere. Hun klarer ikke smile på samme måte. En uro hun ikke klarer sette ord på plager henne mer og mer. Men minnene har forsvunnet med tiden. Hjernen husker ikke, men kroppen husker. Det er bare det at kroppslike minner ikke er så lett å sette ord på.

Hun føler seg sårbar. Det er en stor smerte inni henne som bare er en stor klump uten mening. Hun finner ro i smerte. Fysisk smerte som lindrer det store uoversiktelige kaoset på innsiden. Hun prøver å løpe fra alle problemene som dukker opp. Hun prøver å glemme det hun aldri husker.

Årene går. Hun vikler seg stadig inn i nye vonde opplevelser. Hun utsetter seg for smerte for å komme bort fra smerten. Hun kjenner ikke lenger seg selv. Hun har mistet seg selv, og vet ikke lenger hvem hun er. Hun er alene og ensom i alt. Klarer ikke sette ord på hva det er. Ordene setter seg fast og blir borte når hun prøver å utrykke dem.

10 år senere. Etter mange år med samtaler, trøstende ord og på vei til å bli sterkere inni seg får hun plutserlig minnene tilbake. Alt kommer på samme gang, følelsene, bildene, ordene. Redselen hun følte er plutserlig så virkelig. Nettene blir fylt av vonde drømmer. Dagene blir tåkete av tårene og flashbacksene. Men et sted inni seg føler hun enderlig starten på historien er skrevet. Hvordan alt startet. Hvorfor hun sitter her i dag med arr på kropp og sjel. Hun vet at hun er sterkere nå. Forhåpentligvis sterk nok til å takle det. Hjernen trenger ikke lenger å beskytte henne. Sakte men sikkert må hun fortelle historien sin. Sette ord på opplevelsene. Lære seg å takle følelser på nytt. Lære seg til å ikke løpe fra alt.

Hun vet hvorfor, men det er vondt. Hun kan starte å finne seg selv igjen. Nå vet hun hvor hun skal starte å lete. Skyldfølelsen og skammen er tøff og bære på. Noen ganger føles det som hun drukner. Men hun flyter fortsatt. 

Føle

Jeg husker. Minner jeg ikke trodde jeg hadde. Opplevelser jeg hadde fortrengt. Og stunder som ble borte i hukomelsen. Jeg har ikke tenkt på de før de kom. Sakte, gradevis de siste månedene har minner kommer tilbake til meg. De fleste gode, men også noen vonde. Minner med følelser hektet på. Følelser som farer gjennom kroppen. Følelser jeg nektet meg selv å kjenne på tidligere. Jeg prøver å posjonere litt. Klarer ikke alt på engang. Det blir for overveldene.

Jeg takler følelser litt bedre enn jeg gjorde. Tidligere trodde jeg følelser egentlig ikke fantes. Den følelsen du får når du er forelsket og møter den andre.. Følelsen som legger seg i magen når noen ikke dukker opp. Den varme følelsen som strømmer gjennom kroppen når du er omgitt av kjære og kjente. Krampen i bryset når gråten strømmer over det tapte.

Det er gode følelser og vonde følelser. Selve følelser er noe difust, men jeg tror vi vanligvis har en følelser (eller flere) store deler av dagen. Men vi tenker ikke på det. Før de tunge, vanskelige følelsene tar over og preger hele døgnet. Sorg, depresjon, sinne, fortvilelse..
Jeg trodde jeg hadde kontroll på følelsene. Men når jeg nå ser bakover har jeg fortrengt dem. Gjemt dem godt bort. Ville ikke føle det vonde. Men da fortrengte jeg også de gode. Som en zombie har jeg vandrer rundt. Trodd at alt var bra..

Men nå prøver jeg å godta at jeg må ha følelser. Bli kjent med dem igjen, og slippe ut de innestengte litt etter litt. Det får meg til å føle meg sårbar. Fryktelig liten og åpen for alt og alle. Det er vanskelig å takle. Redselen tar tak. Tilbake til den trygge tilværelsen. Den kjente.

Jeg har smakt på livet.  Jeg vet hva som kan vente. Jeg har opplevd hvordan det er å ha det bra. Jeg svevde på lyseblå skyer. Og jeg falt.
Men fortsatt er rester av den gode tiden igjen. Fortsatt kan jeg huske hvordan det var. Så nå er jeg ikke lenger så sikker på at jeg har det bra generelt i hverdagen slik jeg har hatt det siste årene. Jeg setter litt mer spørsmålstegn.

Tilbake til hverdagen

Ferien er over for denne gang. Og det virker som sommeren også har takket for seg. Jeg er tilbake på skolebenken og mer eller mindre klar for lære nye ting.
Det har vært en sommer full av nye opplevelser. Jeg sitter igjen med en følelse av å ha levd. Jeg har trosset alt av gamle mønstre. Gjort nesten stikk motsatt av hva, spesielt spiseforstyrrelsen har sagt. Tatt en dag av gangen og nesten smilt meg igjennom de siste tre ukene. Det har vært som å sveve på skyer. Nye mennesker jeg har stiftet bekjennskap med, og gamle venner jeg har funnet tilbake til.

For første gang på ganske mange år har jeg følt meg fri. Det har vært skummelt, og noen ganger veldig utfordrende, men jeg har alltid landet med begge bena igjen. Skolen har jeg ikke tenkt på, og uten jobb har jeg enderlig kunnet gjøre akkuratt hva jeg ville.
Jeg tror jeg har funnet litt tilbake til meg selv igjen.

På tur i helgen. En fantastisk tur ut i Øygarden. Langt fra sentrum, men flott er det der!

Nå er det tilbake til hverdagen. Skolen startet i dag, og det er ikke snakk om en lett første uke. Her er det mye som skal læres, og mange timer i vente på forelesningssalen. Jeg gru gleder meg. Et lite stikk i hjernen min lurer på hvordan hverdagen blir. Klarer jeg å fortsette. Klarer jeg å ta kampene videre mot et bedre liv. Motivasjonen er der, men samtidig er det vanskelig. Rett under den klare overflaten bygger det seg opp. Jeg vil liksom bare ha det bra. Jeg vil kose meg og levet livet.

Så får jeg bare ta en dag av gangen. Ikke ta sorgene på forskudd og bare holde på motivasjonen så godt jeg kan. Det er vell meningen at jeg skal ha det bra jeg også? En gang..

Hurra meg rundt :)

Dagen kommer uansett hva jeg gjør. Dagene går etterhverandre, rundt og rundt i samme rekkefølge. Så jeg vet at dagen alltid kommer tilbake. Jeg blir alltid et år eldre. Dagen jeg ble født. Min bursdag. I dag.

I ganske mange år nå har jeg grudd meg. For bursdag er som en virkelig påminnelse om at jeg blir eldre. Årene går, og jeg henger ikke helt med. For hver bursdag ble jeg eldre, uten og føle jeg klarte håndtere voksen livet. Jeg ville være barn igjen, men når antall bursdager bestemmer om du er voksen eller barn er det ikke så lett. Samfunnet krever, og bestemmer at har du opplevd 18 fødselsdager er du voksen.  Men jeg var ikke voksen, jeg var liten og redd og ville  helst bli tatt vare på.

Nå derimot har jeg funnet ut av alder er bare et tall. Ingen kan bestemme hvordan jeg skal være. Helt komfortabel er jeg ikke blitt enda. Men det er vell slik det er. Jeg føler jeg har sovet i 5 år, og plutserlig er jeg blitt 23, uten at jeg kan huske de andre årene. Men i år har jeg ikke grudd meg noe nevneværdig. Jeg har igrunn ikke tenkt noe særlig på det. Og da muligheten bød seg bestemte jeg meg for å hoppe idet. Ta en sjanse og utfordre meg selv litt. Men mest av alt bare være litt spontan – hente frem litt av den jeg var for 5 år siden.

Så jeg heiv meg rundt i går, bestilte fly billett, og reiser om få timer til Bergen. Jeg reiser ikke fra feiring, det er ingen flukt plan. Det er min dag, og jeg har lyst til og gjøre noe annet. Jeg vil oppleve litt. Være i et annet miljø. Istede for å sitte alene hele dagen. Allerede har jeg fått mange gratulasjoner, og for første gang takker jeg meg oppriktighet. Jeg føler jeg utrolig heldig som har så mange rundt meg. Så mange som husker på meg.

(fra min bursdag i fjord, men min lile bror)

Forløpig merker jeg ingen forskjell. Jeg er blitt 23 år, men føler meg ikke noe eldre. Eneste forskjellen er at jeg nå lovlig kommer inn på 23 års grense på byen. Og må si at jeg er 23 år når noen spør om alderen. Jeg nærmer meg 30, men det er fortsatt 7 år til. Jeg har startet med studie og livet går nogelunde okei. Hovedforskjellen fra de andre årene er at jeg kommer videre. Jeg har startet på noe, og merker nå at jeg sakte men sikkert tar litt av livet mit tilbake.

Så da blir dagen feiret på en øy, ute i øygarden. Og jeg gleder meg. Sommerfuglene flyr rundt i magen min, og det er en deilig følelse. Det er så alt for lenge siden.
Jeg gleder meg!

Venner

En gang i tiden hadde jeg mange venner. Jeg følte meg heldig. I starten var det mye støtte, mange gode ord på veien. Jeg hadde venner overalt. Og jeg var utrolig takknemlig for det.

Men jeg feilet. Jeg trakk meg inn i meg selv. Skammet meg. Hadde så mange tanker som koliderte i hodet mitt at jeg ikke maktet være sammen med venner. Jeg isolerte meg. Trakk meg stadig mer og mer bort fra omverdenen. De prøvde, en stund. Men ga seg etterhvert. Jeg gled dypere og dypere ned i psykdommen. Depresjon, selvskading, selvmordstanker og forsøk. Sulting og overtrening. Tiden rakk ikke til annet enn tvangsmessige handlinger.

Dagene ble til uker, ukene ble til måneder og før jeg skjønte hva som hadde skjedd hadde det gått år. I starten hadde jeg mange hender som strekte seg ut mot meg, men jeg tok ingen. Jeg var ikke på bølgelengde med noen. Jeg var deprimert, angstfull og sterkt preget av flashbacks. Jeg skadet med selv, og fluktet stadig mer og mer vekk fra verden. Suicudal, og ingen håp om fremtiden. Jeg ville skåne vennene mine, samtdigi ville jeg skåne meg selv, jeg hadde det tøft, jeg kjempet meg gjennom hver dag, og all energi gikk til og holde ut. Fortsette og puste.

Noen venner av meg ga seg ikke. Med gjevne mellomrom kom det en SMS, en mail, en telefon, eller et kort i posten. Da ble jeg rørt til tårer og tenke på hvor forferdelig jeg var som venn, men at de var uerstatelige.

I våres kjente jeg for første gang på lenge på ønske om å ta kontakt med venner igjen. Jeg hadde det bedre med meg selv, og var ikke så langt nede. Isolasjonen føltes mer som et fengsel og ensomheten ble nesten uutholderlig. Den trygge tilværelsen var blitt et fengsel. Jeg var usikker – redd. Jeg ville strekke ut en hånd til mine venner, men viste ikke lenger om jeg kunne kalle dem venner. Jeg viste ikke om de så på meg som venn lenger. Etter så lang tid var jeg sikker på at jeg var alene. Alle hadde gått videre, og jeg stod igjen.

Men så møtte jeg en etter en i sommer. For første gang tilbragte jeg mange sommerdager hjemme i sandefjord. Møtte nesten alle de gamle vennene mine. Alle som jeg hadde god og mye kontakt med før. Det var mange klemmer, og stemningen var som før i tiden. Hjertet mitt ble fylt av glede. Lykke! De hadde ikke vendt meg ryggen, de var der fortsatt. Og jeg følte meg mer normal enn på lenge. De behandlet meg som vanlig. Jeg var deres venn fortsatt og de ville tilbringe tid med meg.

Venner og de nærmeste har hatt det tøft i forhold til meg. Jeg har ikke vært den letteste personen og ha med å gjøre. Men det rører meg langt inn i hjerterota at de fortsatt står ved min side. Jeg må bare tørre ta kontakt igjen. Alt skal ikke ligge på dem. Det er skummelt, men nå heg jeg skjønt hvile fantastiske personer de er! Og jeg er utrolig glad i dem alle sammen.

De er som lyspunkt i min tiltider mørke tilværelse. De holder meg oppe, selv om de ikke er klar over det. Venner er viktig, og jeg er utrolig takknemlig!

frem og tilbake..

Når du våkner og føler noe er galt. Det er noe som ikke stemmer. Kroppen føles feil. Alt føles som det er i fortferdelig feil proposisjoner. Og med et lite blikk nedover kroppen får du sjokk. Det er ikke din kropp, men det er det likevell. Det er som den er blitt dobbel størrelse. Døren til rommet ser plutserlig altfor liten ut. Ingen klær føles passe. Alle strammer på feil sted og ingenting føles bra i det heletatt. Og tilslutt ligger hele klesskapet utover gulvet.

Jeg føler det som et knuttneveslag midt i magen. Etter neste to uker mer eller mindre på ferie fra spiseforstyrrede tanker slo det meg nesten ned i støvlene. Plutserlig så jeg kroppen min. Plutserlig kjente jeg hvordan alle klær ikke passer på samme måte. Plutserlig ble alt feil.

Jeg vet at dette ikke skjedde over natten, men akkurat der og da føltes det slik. Kroppen er nok litt forandret, men mest er det speilbilde-brillene som har kommet på og forvrenger mit eget speilsbilde og syn på meg selv.
Jeg var uforbredt, forventet det ikke. Hadde en tanke om at alt nå var ordnet. Alt kom til å gå så bra. Lagt alt av sykdommer bort, og klarte lure meg selv.

Jeg tenke at nå var jeg frisk. Ca to uker med (nesten) normalt matintakk og aktivitetsnivå innenfor akseptert. Med dager som ikke ble brukt innesluttet under dyna, eller i isoloasjon. Jeg trodde at det var fint.
Men jeg tok feil. Ved første anledning var det tilbake til samme gamle mønster. Ikke noe nøling engang. Det har ligget rett under overflaten heletiden, bare ventet til jeg hadde kost meg ferdig. For så å klore tak i meg, enda hardere enn før.

- Dette fikk meg til og tenke på en bok jeg også har lest den siste uken. “Å være ung er for jævlig” av Christiane F. Den handler om ei ung jente som blir sprøytenarkoman. Etterhvert prøver hun og slutte flere ganger, men holder bare ut noen uker av gangen. Selv før hun blir fysisk anhengig er hun psykisk avhenig og kommer alltid tilbake. Dagene med avgjiftning klarer hun, men ikke livet generelt.

Likheten føler jeg er at jeg kan ha en uke eller to som jeg lever normalt. Har det bra og maten ikke er noe nevneværdig problem. Men så kommer jeg alltid tilbake med et knuttneveslag. Jeg kommer meg gjennom dagene med magesmerter og kvalme, av reernæring, men etterhvert klarer jeg ikke holde det ut. Livet er for vanskelig.

Jeg er igjen slave av vekten..

Det har vært små øyeblikk, de siste ukene, hvor tanker om mat og kropp har stresset meg litt, men ikke så mye i den store sammenhengen. Jeg har nesten ikke blitt styrt av det i hverdagen. Men det har stadig dukket opp mer og mer følelser, mer og mer minner. Og da kommer også min vante strategi for å takle det på.

Uansett kommer jeg til å ta med meg minnene om denne sommeren. Og prøve huske på hvor langt jeg har kommet nå, iforhold til for et år siden.Huske på dette når det går imot igjen. Huske de gode dagene. Motivasjonen. Hvordan livet kan være! 

Ferie

Sommerferie!

Ferie handler om å slappe av.
Nyte dagene.
Gjøre ting du ellers ikke gjør..

Men mest av alt handler det om at du kan gjøre akkuratt hva du vil. Når du har ferie bestemmer du!

Jeg har de siste to ukene vandret tilbake i mine barndoms fortspor. Kjent litt på den samme gleden jeg følte når jeg som ti-åring kastet meg ut i havet en varm sommerdag. 
Den gode prikkingen i huden når du tørker i solen, og varmen som brer seg rundt i kroppen. De deilige dagene  hvor regnet plasker ned og det er helt greit å være inne under teppe.
Jeg har kjent på hvor vondt det er med bi stikk, og funnet en frosk (som ikke var prins), men som jeg egentlig hadde lyst til og ta meg hjem. Også har jeg sittet og dinglet meg beina i sjøen mens jeg spiste is, (slik jeg gjorde hele bardommen).

Og den deilige kilingen i magen når du møter en. Når flørtingen fortsetter etter den ene kvelden. Spenningen du kjnner på. Usikkerheten, men likvell selvsikker..

Jeg har hat to uker med ferie og jeg har levd mer enn jeg tilsammen har gjort de siste 4 årene (ca). Jeg har kost meg. Jeg føler det som jeg flyter.
Tunge, og litt vanskelige tanker har vært tilstede, men jeg skyver bort. Vet jeg burde takler det, og jobbe meg gjennom dem. Men det kan jeg gjøre når ferien er ferdig. Det er tross alt lov å ta seg ferie fra sitt eget tankekaos noen ganger også. 

Så blir det deilig komme tilbake til Oslo igjen i morgen – Tror jeg!?

Si noe feil

Mange venner og bekjente kommer stadig tilbake til redselen for å si noe feil til meg. Og i det siste har jeg svart at det er værre ikke å si noe, enn å skulle si noe “feil”. Det er, for meg, veldig få ting som oppfattes feil.

For noen år siden var alt feil. Uansett hva noen sa. Om det var komplimenter, eller kritikk. Alt ble feil, og alt tok jeg til meg som negative tilbakemeldinger. Alt ble snudd og vrengt i mitt hode. Men nå klarer jeg til en viss grad å ikke overanalysere alt. Jeg prøver å ungå finne gjemte budskaper bak hver ord. Noen ganger er et kompliment bare et kompliment. Noen ganger betyr “ det er godt å se deg igjen” bare at det er godt å se meg igjen. Og sånn skal det være.

Men jeg er ei jente som sliter med meg selv. Ei jente som har et forvrengt bilde av seg selv og sitt eget speilbilde. Jeg sliter med maten som skal spises og beholdes. Jeg sliter med tvangstrening og forbrenningsmani. Jeg har problemer med å godta kroppen min som den er. Men jeg prøver. Jeg kjemper mot gamle vaner og tanker hver dag.

Derfor er det fortsatt litt tøft å få høre setninger som “nå ser du bra ut” og “nå går det bedre, du ser jo så frisk ut”. Men det er best fordi jeg føler det ikke slik inni meg. Det går bedre, men det går langt bra. Jeg har det ikke bra inni meg, selv om jeg har gått opp noen kilo i vekt. Jeg sliter fortsatt selv om jeg spiser, beholder og prøver ikke trene hele døgnet.
Det går bedre, jeg takler de frasene bedre enn før. Men det er som et stikk i hjernen. En liten kortslutning.

Men når en av mine nærmeste sitter og forteller om hvordan hun er i aktivitet hver dag. Hvordan hun sykler, går og løper for å være i bevegelse. Ikke bare for å føle seg bedre men; “ det som kommer inn skal jo forbrennes på et vis”. Da eksploderer det i hjernen min. Da er det ikke lenger en liten kortslutning. Det er en stor eksplosjon. Da blir det vanskelig å prøve. Da blir det vanskelig la være å trene. Da får tankene på å forbrenne maten styrke.

Jeg kommer fra et hjem som ser på aktivitet og trening som en del av hverdagen. Hele oppveksten ble jeg lokket eller truet med ut på tur. I all slags vær. Ut skulle vi. Hver ferie ble brukt på fjellet enten på ski eller på bena. Bilen ble ikke brukt. Disiplenes hester eller sykkel ble brukt som transportmiddel.En dag uten aktivitet var en dag uten mening. Og jeg ble tidlig meldt på i diverse idrettslag. Så lenge jeg kan huske har jeg vært endel av en konkurranse iderettskultur.

Og nå, nå når jeg har vær utenfor konkurranse noen år syns jeg igrunn det er deili slippe litt opp på treningskravet. Hver dag kjemper jeg en liten kamp for å ikke trene på en tvangsmessig måte. Men med foreldre som støtter idretten er det litt vanskelig. Å få spørsmål hver dag om jeg ikke skal trene. Få høre med gjevne mellomrom om jeg ikke vil tilbake i konkurranse igjen er ikke så lett.

Jeg kjemper mot meg selv. Jeg kjemper mot vekten, tallene som fortsatt styrer min hverdag, men som har fått et litt svakere tak de siste ukene. Jeg vil, men det gjør ikke kampen lettere når de nærmeste delevis kjemper på side med spiseforstyrrelsen.

Det er ikke lenger så mye som kan oppfattes feil i mine ører, men enkelte ord og setninger trenger jeg ikke høre. Jeg trenger ikke ha flere som er på lag med spiseforstyrrelsen. Det holder å bare kjempe mot den.

Forskning

Egentlig skulle jeg vært godt plassert innenfor de trygge veggene i leiligheten min i Oslo nå. Egentlig skulle jeg vært alene og slappet av. Egentlig var planen å tilbringe de siste to ukene i Oslo før skolestart. Men det var ikke det jeg ville. Spiseforstyrrelsen ville tilbake til faste mønstre. Tilbake til de kjente tvangsmessige handlingene. Men i går kjente jeg på en følelse som jeg valgte å høre på (for en gangs skyld). Jeg bestemte meg for å bli noen dager ekstra i Sandefjord. Hjemme hos mor. Bruke noen flere dager på å late meg i solen, bade i sjøen og prøve holde spiseforstyrrede tanker på en avstand.

Dermed sitter jeg nå på buss tilbake fra Oslo. Tidlig i mprges var jeg på vei innover. Oppdraget var et informant-intervju i forbinderlese med et forskningsprosjekt om blogging og spiseforstyrrelse. Da jeg kom til leiliehten min var jeg igrunn glad for at jeg skulle tilbake. Det er sjeldent det kommer så mye positivt ut av mine mange dager i ensomhet. Det hjelper å ha noen rundt.

Intervjuet var krevende og spennende. Men slitsomt. Jeg kjente på prestasjonsangsten. Men svarte så godt jeg kunne og er spent på hvordan resultatet blir når all informasjon er samlet inn. Da har jeg gjort min del i denne forskningen. Og igrunn tenker jeg at det er bra denne typen prosjekter finnes. Og da må jo vi som er målgruppen stille opp for å finne svar på problemstillingen.

Den lille stunden jeg tilbragte i leiligheten min strømmet gamle handlingsmøstre på. Vekten min stod å fristet. det var som den lokket på meg. Ropte at jeg måtte prøve den. Men jeg bestemte meg for at jeg ikke ville det. Jeg ville ikke la tallet som lyser opp få ødelegge. Nå er det en uke siden sist jeg stod oppå min lille venn, og den fortalte meg hvordan dagen skulle bli og ga meg svar på min egenverdi. Jeg har mange ganger lyst til å kaste den vekten ut av vinduet. Men tør ikke. Jeg må liksom ha den. Men nå har jeg sommerferie.

Jeg har den siste uken prøvd å faktisk ta ferie fra spiseforstyrrelsen. Gjøre ting jeg vil, og prøver kose meg. Hver dag har ikke vært like lett. Mange timer har vært harde å komme igjennom, men stort sett har det vært ok. 
En del av meg er litt redd for hvordan det kommer til å bli når jeg kommer tilbake til vanlig hverdag, vanlige rutiner. Det er nok derfor jeg valgte å tilbringe noen dager til i mitt lille barndomsparadis. Møte flere venner og prøve samle noen av tråene jeg har mistet på veien i det deprisive og spiseforstyrrede landskapet jeg vandere i.

Jeg kjenner på glede. Jeg tror det kalles livet!? Jeg lever! Og det skal jeg prøve å fortsette med videre. En dag av gangen. Jeg tror jeg rett og slett ønsker å bli kvitt spiseforstyrrelsen. Nå når jeg har fått smake så vindt på hva livet kan tilby, skjønner jeg for alvor hvor fattig et liv fanget i mattankene er. Livet jeg har levd de siste årene har egentlig ikke vært å leve. Men nå er det kanksje på tide.

Det blir nok en lang vei å gå tilbake, men forhåpentligvis kommer jeg i mål etterhvert. Håper bare motivasjoen ikke blir borte for lenge av gangen – slik den har hatt en tendens til tidligere.

Bryllup i Bergen

 

Helgen ble tilbragt i Bergen. Tre dager fult av bryllup. Pynting, ordning, gjennomføring og opprydning. Vi tok del i det meste – og det var koselig. Det ble så klart mye snakk om bryllup og egne planer. Og det var deilig å ha en helg full av kjærlighet (på en måte).

 

(utsikt fra festlokalet)

Jeg hadde det utrolig fint. Det var nesten fred i hodet mitt. Riktignok kom det en liten krangel med meg og spiseforstyrrede tanker ved hvert måltid, men jeg nektet å la det ødelegge. Jeg kjempet meg gjennom det, og tankene etterpå var til å holde ut. For første gang på veldig lenge følte jeg meg mer eller mindre som en del av noe. Sammen med gode venner. Jeg var med i et sosial fellesskap.

Et skår i det godet var det. Når jeg ser min kjære venninne gi sitt ja til mannen hun skal tilbringe resten av livet med. Og hvordan hun stråler mot han og han tar vare på henne uansett. Da følte jeg at det er noe jeg har gått glipp av. Og jeg lurte på om jeg noen gang kommer til å få oppleve det. Jeg følte meg gammel. Som om livet har passert uten at jeg har fått det med meg. Og tankene gikk over til; hvor mange år har jeg brukt til å sulte, kaste opp, trene, isolere meg og gjemme meg under dyna. Tiden har bare flydd av gårde, og jeg har sittet inni min egen lille borg uten tanker på at det finnes et liv der ute… Jeg lurer på hva jeg egentlig har drevet med!?

------

Trygt tilbake i sandefjord var det sommer. Så gårsdagen ble brukt på hytta vår. Strålende sol, varmegrader som ligned syden, Årets første bad.
Tror det er tre år siden jeg sist var på en strant og badet. Da jeg var liten elsket jeg å bade. De siste årene har jeg ikke orket. Det var for ukomfortabelt.

Men nå har jeg badet, til og med to ganger. Og det var deilig. Det føltes som jeg sakte med sikkert tar litt av livet mitt tilbake. Etter mange år under diktaturet av spiseforstyrrelsen prøver jeg å utfordre de ¨låste handlingsmønsterne, og bryte ut av den negative hverdagen i full isolasjon.
Den siste uken har jeg gjort fryktelig mye jeg ikke har gjort på mange år. Og funnet igjen gleden jeg har savnet. Gleden ved å gjøre det jeg trodde jeg ikke kunne fordi spiseforstyrrelsen tok opp all tid.

Først nå skjønner jeg hvordan spiseforstyrrelsen tok opp stadig større plass av hverdagen min. Jeg sluttet med det jeg likte, jeg mistet kontakten med mange venner. Men det føltes ikke som noe jeg gikk glipp av. Det var bare slik det måtte være. Jeg hadde ikke tid, orket ikke eller følte det som umulig å komme ut døren. Verden var i svarthvitt og eneste trygge stedet var hjemme i min egen leilighet. Mennesker var farlig.
Løgner jeg fortalte meg selv, som jeg trodde på. Det tok lang tid før jeg klarte gjennomskue det. Og jeg har nok ikke klart det helt enda, men starter å skjønne.

Jeg starter å forstå hvordan livet egentlig skal være. Hvordan man har det bra. Hva jeg har gått glipp av alle disse årene. Jeg har fått en smakebit på livet, og jeg liker det. Det som står igjen er å jobbe for å få det bra større del av hverdagen. Og ikke minst få det bra med meg selv…

Så kan jeg kanksje smile meg gjennom flere dager..