Utfordrende

I mange år har jeg ungått sosiale sammenkomster. Store og små sosiale happeninger dreier seg stort sett om mat. Når mennesker møtes for å kose seg sammen er det rundt måltider. Det inveteres til middag, lunsj og fest. Det virker som kos er synonymt med god mat. Dermed har jeg valgt og trekke meg unna. Maten er såpass vanskelig for meg at kose seg biten blir borte.

Dermed blir det også naturlig nok mindre sosiale tilstelninger, men det har gått fint. Når det kommer til alle slike familiære saker har jeg gått og grudd meg lange tider på forhånd. Mye energi har blitt brukt til å grue meg for festmiddagen eller høytidsmiddager. Legge planer for hvordan jeg skal komme ut av det, hvordan oppføre seg normal og hvordan late som alt er perfekt.
Mange timer hvor jeg vakler. Vakler mellom å dra eller ikke dra. Stort sett har det meste gårr tålelig greit. Og jeg har overlevd alle sammen.

De siste årene har det blitt stadig færre tilstelninger jeg har sagt ja til. Mest fordi jeg ikke orker alle grubleriene på forhånd. Det blir for angstfult, for skremmende og tar så mye tankekapasitet. Men nå er det tid for en skikkelig prøve.

I morgen formiddag setter jeg med på flyet -  sammen med ei venninne- på vei vestover. Destinasjonen er Bergen og målet er bryllup til vår felles gode venninne. Det er utrolig lenge siden jeg reiste ut av oslo (utenom de pliktskyldige turene hjem til sandefjord). Og bryllup har jeg aldri vært i. Angsten er tilstede. Katastrofe tankene sloss om plassen i hjernen min. Jeg får lyst til å flykte. Snu. Vil ikke. Tør ikke.

Men en del av meg vil. Ønsker, og vet det blir koselig. Det er på tide at mitt problematiske forhold til mat kommer litt mer under kontroll. Spiseforstyrrelsen kan ikke få bestemme alt, og sende meg til isoloasjon. Jeg må videre. Og det første steget er kanksje det vanskeligste. Det er skummelt. Men det må gjøres. Og jeg vet innerst inne at jeg kommer til å kose meg. Og ikke minst kommer jeg til å angre viss jeg ikke kommer meg ditt.

Det er en utofrdring, men av utfordringer lærer man. Og jeg håper jeg kan lære noe om at det farlige ikke er så farlig likevell. At verdens undergang ikke er rundt hjørnen selv om jeg tar noen skritt videre. Tilværelsen faller ikke i grus selv om kjøkkenvekten blir igjen hjemme.

Jeg har et mål for helgen – jeg skal ha det koselig, med gode venner. Så kan det være på sin plass med litt lykke og kjærlighet nå.

fakkeltog

Mandag kveld var det fakkel og rose tog i sandefjord. Vi stilte opp hele familien for å vise støtte og omtanke til ofrene og pårørende. Det var mange mennesker. En stille og alvorlig stemning fylte torget. ca 10 000 mennesker gikk i toget. Selv om regnet dryppet ned på oss følte jeg det var helt riktig. Ukjente sankket sammen om det som hadde skjedd. Klemmer ble utlevert. Vi var alle venner.

Det er uvirkelig det som skjedde 22.07.11. Norge ble i løpet av helgen samlett som et. Jeg klarer ikke helt forstå at det har skjedd. Og etter tre døgn med nyheter orker jeg ikke følge med på alt sammen like intens.
Hverdagen har startet igjen. Men likevell er alt forandret.

Varme fra faklene, varme fra menneskene.

Hjemme

Jeg befinner meg hjemme.
Hjemme i huset til mine foreldre. Hjemme i byen min. Hjemme hos meg selv.

Det er tre år siden jeg sluttet å kalle dette huset, dette stedet, hjemmet mitt. Da jeg flyttet til Oslo ble det raskt mitt hjem. Med økende konflinkt til foreldre (spesielt min mor) førte dette til at jeg, først på trass, kalte leiligheten i Oslo for mitt ordentelige hjem. Etterhvert har ble det slik.

Jeg dro sjeldent til sandefjord, og dro jeg først hit var det bare noen få dager i sammenheng med jul eller “viktige” arrangementer.
Når jeg nå sitter på det gamle rommet mitt og tenker tilbake de siste tre årene, så tror jeg antall netter jeg har sovet i denne sengen kan telles på to hender.
Det er en litt rar følelse. Jeg dro fra min kjære leilighet, trosset angsten som sprengte i brystet og satte nesa sørover. Kofferten pakket for en hel uke!  ( det er det lengste jeg noengang har vært borte fra oslo siden jeg flyttet ditt).

Men nå, når jeg har kommet hjem, kjenner jeg at det er riktig og kalle dette hjemme. Jeg har ikke klart og finne meg selv enda, men jeg har klart og finne tilbake til et trygt holdepunkt. Et godt sted.

Ufattelig

Lille Norge.
Hvordan er det mulig?
Sjokk, kaos og forferdelige bilder.
Det skal ikke skje.

Det er rett og slett ufattelig. Jeg hørte eksplosjonen helt hjem til meg. En slik handling her i byen.
Ord blir fattige. Det eneste vi kan gjøre er å holde sammen.

Mine tanker går til alle berørte og pårørende.

Sommer tanker

Sommeren for min del har vært brukt til jobbing så lang. Det har vært lange dager og en sliten kropp. Men mest av alt har jeg hatt et slitent hode. Det har føltes som hjernen har jobbet på høygir, men vært avslått på samme tid. Tankene har flydd hit og ditt, men ingen konkret rettning.

Maten har vekslet mye mellom overspising, oppkast, avføringstabletter og sulting. Jeg har prøvd og spise “normalt”. Men ikke taklet konsekvensene av dette. Når det ikke lenger er noe som hindrer tankene, noe som undertrykker følelsene blir det fort kaos. Følelsene flyter over. Og mest har jeg de siste ukene kjent på sorg og ensomhet.

Sorg over mennesker jeg har mistet, sorg over tapte år til spiseforstyrelsen, og sorg over hvordan hverdagen min er blitt. Ensomhet over alle venner jeg har mistet, og ensomhet i forhold til at jeg ikke orker eller klarer ta kontakt med venner på samme måte.
Timer sammenkrøpet mens tårene har trillet og pusten har vært vanskelig å kontrollere gjennom hikstene, på grunn av det mørke jeg befinner meg i. Selvbebreidelse over hvordan jeg har behandlet de rundt meg, og skyldfølelse for at jeg har det slik.

Men en stadig større del av meg vil stoppe opp. Spør meg hva jeg driver meg. hvorfor holder jeg på spiseforstyrrelsen? Hva godt fører det egentlig med seg?
Svaret har jeg egentlig. Løsningen sitter jeg med, men hvordan jeg skal komme meg frem til det riktige svaret, den riktige løsning er problemet.

For utenfra sett virker alt bra. Fasaden er fin, men skraper du litt i overflaten faller fort masken og en verden i kaos kommer frem. Jeg har ikke fysisk skadet meg på lenge. Det synes ikke fysisk på meg at jeg sliter. Anoreksien holder på. Kutter stadig ned på trygge matvarer. Og det går. Men så kommer suget. Og hjemme innenfor husets fire vegger frotser jeg i mat, doper meg på sukker og karbohydrater før jeg vrenger alle følelsene inn i toalettet. Så tørker jeg tårene og klarer møte verden en dag til. En ny dag med gode intensjoner i forhold til restrektivt mattinntak.
De bulimiske periodene synes jeg er tøffest. Det bringer så mye ekstra skam og selvhat.

Men kroppen sier ifra til meg. Vondt og sliten. Musklene gjør vondt. Spiseforstyrrelsen hjelper meg til å håndere det indre kaoset, men til hvilken pris?
Jeg er redd for å misten den, men jeg er redd for å beholde den også. Ambivalent.

Hadde det bare vært så enkelt?
Eller kanskje det egentlig er det?

… Også fungerer jeg jo fint..

Kjøkken

 

Det gamle kjøkkenet. Med den orginale kjøkkeninnredningen fra før krigenstid..

Alt måtte rives ut. Bort!

                
Vaskebenken borte – plutserlig ble det stor plass på kjøkkenet, men gangen ble full av kjøkkenrester.
Og da var det tid for sprakling, sparkling og atter sparkling. Før det var litt maling og tappetsering. Og igjen litt skruing og sammensetting av IKEA skap. Med god hjelp fra foreldre gikk det veldig bra. Min mor og jeg er nå oppi vårt tredje IKEA kjøkken, så det går nesten av selg selv =)

               
Resultatet ble veldig bra. Mangler fortsatt litt småting, men etter en kort uke var kjøkkenet revet ned og satt oppigjen. Denne gangen fikk også oppvaskmaskinen plass. Supert.

Med et lite kjøkken gjelder det å utnytte plassen så godt som mulig. Nå har vi masse benkplass og masse skapplass. Supert! Så har jeg laget et system i alle hyller og skuffer, men får se hvor lenge det holder når min bror flytter inn etter sommerferien…

Voksen (?)

Jeg er voksen, ansvarsfull og ansvarsbevist. Jeg utfører mine oppgaver, betaler regninger, går på jobb hver dag for å ta vare på alle de som har vansker med å klare det seg. Steller, snakker, roer og ler sammen med dem. For dem er jeg en trygg person som hjelper og lytter til hva de har å fortelle. Jeg er en støtte for dem som trenger det entetn det er fysiskebegrensninger eller psykiske. Og jeg liker følelsen av å kunne hjelpe.

Smilet og takknemligheten i øynene deres når de blir møtt med forståelse, vennlighet og respekt. Hvordan en rolig stemme og en hånd på armen og blikk kontakt kan roe ned den forvirrede og redde. Jeg har lært ganske mye gjennom jobb, praksis og studie. Men mest har jeg lært fra min tid som pasient. Jeg har tatt med meg hva jeg likte. Og jeg tenker i møte med pasienter – hvordan ville jeg hatt det, og hvordan ville jeg ønsket at hjelperen hadde oppført seg.
Det gir meg mye å kunne hjelpe.

Men litt på bekostning av meg selv. Jeg sliter meg ut. Og når jeg kommer hjem er det bare meg til å ta vare på meg. Jeg kan sitte sammenkrøket og ønske meg langt vekk. Men holder ut. Det er slitsomt og gi av seg selv heletiden – vis man ikke får noe tilbake, har man mistet seg selv tilslutt(?)

---- Jeg er voksen, men jeg er også barn. Jeg føler meg som en ung jente, fanget i en gammel kropp. Ingenting stemmer helt. Kroppen er ikke min, følelsene er ikke ekte, tankene flyter bare avsted i sitt eget kaos. Jeg ser meg i speilet og ser ingen refleksjon.  Jeg er ingenting.

Jeg er voksen, men så er jeg ikke det likevell. Jeg prøver bare så godt jeg kan å late som, slik at ingen skjønner at noe er galt. At jeg ikke har kontroll i det heletatt. Og speilbildet mitt har flyktet sammen med tankene.

Hverdagen fortsetter

De siste dagene har jeg enderlig vært alene igjen. Etter litt over en uke med min mor i huset, og tildels min far er det deilig. Siden jeg flyttet hjemmefra for snart tre år siden er dette den lengste perioden under sammetak som dem, spesielt min mor. Men det har gått overaskende bra!

Når jeg tenker tilbake for halvannet år siden, da jeg gikk flere måneder uten å snakke med min mor, føler jeg vi har begge kommet en lang vei. Mest tror jeg det er fra min side den største forandringen har skjedd. Jeg er mer åpen, mindre sint. Jeg klarer å omgås henne på en normal måte. Snakke med henne, fortelle henne mer om hvordan jeg har det (til en viss grense).

Så nå har de to siste ukene blitt bruk til kjøkkenoppussing og jobbing. Det har gått i ett, og selvsagt endte det med en forkjølelse. Så de siste dagene har halsen gjort vondt, nesen har snufset, hodet har vært litt tyngre enn vanlig. Litt feber innimellom. Men ellers tipptopp.

Jeg fikk også tilbake siste eksamensresultatet, anatomieksamen. Det endte med en D. En del av meg er fornøyd med det. Jeg stod. Jeg er ferdig med siste året. Mens en annen del vil være best. Prøver å holde fast i den delen som godtar at jeg har gjort mitt beste. Jeg har fullført et år, bare to år igjen.

Ellers er dagene tunge. Negative tanker forstyrrer meg stadig vekk. Impulser som er vanskelige å motstå. Følelser som er umulige å håndtere. Men jeg står på. Kommer meg gjennom. Ser frem mot slutten av måneden – da er jobbingen over for denne gang. Da kan jeg få slappet litt av – Selv om det også er litt skremmende med masse fritid.

liten vanlig maske

Jeg våkner. Vil helst ligge sengen.

 Men jeg kommer meg opp. Trekker på meg masken min (bokstaveligtalt)
Går ut for å møte verden. Sterke Siri, som klarer alt.
Sett på et smil og nesten alle regner med at at er supert.
Ingen bryr seg uansett. 

 MEN:

Jeg er tom for ord om dagen. Jeg lever i mitt eget fryktelig såpeopera. Jeg er mer ensom enn noengang. ALT er blitt gæærnt.Litt - så kommer jeg med litt mer opplysende og tankevekkende innlegg om livet mitt. Nå¨er det for mye. Jeg må finne ordene mine igjen. Finn meg selv i alt dette alene.