Tingenes tilstand

Sommerferien er startet. Noen arbeidene har tatt sommerferie alt, men mange er i god feriemodus og teller dagene til selvde fridagene starter. Jeg har statet jobbe. Så fort eksamen var ferdig var det tid for jobb igjen. Tilbake til de gamle damene. Tilbake til det harde arbeidslivet. .

Denne uken har jeg vært på jobb hver dag. Sliten, trøtt og lei alt og alle. Men går bra. Føler jeg er på vei inn i en litt mer depresiv periode. Merker det på humøret, stemningen og tankene. Men vil ikke. Klamrer meg til lyspunktene, fristedene og frikveldene. Det går, dagene går. Og teller ned. Dagene krysses ut og dagen da jeg er ferdig med jobb nærmer seg. Enda er det langt unna, men den kommer. Tilsutt. Og jeg grugleder meg.

I kveld kommer min mor, og min far følger etter i morgen. På programmet står oppussing. Merker jeg ikke gleder meg, men gruer meg ikke så mye som jeg kunne gjort for et år siden. Selv om det er veldig deilig å være alene, og mer slitsomt med foreldre boende noen dager kommer jeg meg gjennom det. Jeg ser frem til å bli ferdig. Få et helt ferdig kjøkken med oppvaskmaskin. Så får jeg bare hjelpe litt til i mellom jobben.

Morgendagen blir tilbrakt på Ikea – noe som er litt moro. Særlig når det er min mors penger som betaler for det. Itilegg håper jeg å kunne bruke de neste dagene på å få maten mer under kontroll (les: mindre overspising med oppkast). Merker kroppen ikke har så gondt av rundene med mat. Og selvtiliten blir ikke akkutatt bedre, eller skammen mindre.

En del av meg vil få maten mer på normlsiden. Jeg vil kunne spise litt mer og beholde det uten at jeg går på veggen av skylfølelse og spiseforstyrrede tanker. Jeg vil ha energi, kunne nyte livet, sommeren og god mat.
Men en så altfor stor del av meg vil ikke. Motivasjonen er bare vekselsvis tilstede. Ambivalensen er stor og selvbilde er fullstendig forstyrret. Skadetrangen øker.

Jeg er avhengig av mat. Mat er blitt mitt dop. Min redning gjennom dagen. Spise-spy-sulte og på’n igjen. Rundt og rundt, omigjen og omigjen. Ingen ende. Ingen fri. Ingen pauser.JEG VIL IKKE MER!!!!

(etter enda en runde med maten. Tårene render
hodet hamrer og stjerner danser.. Ingen drøm!)

Det er kaos i hodet mitt. Kaos overalt. Jeg veksler på å være sint på meg selv, fordi jeg ikke klarer å bryte mønsteret. Behandleren som har ferie (selv om jeg skjønner det) og hele det norske helsevesenet fordi ingen kan hjelpe.

Hva som holder meg oppe vet jeg ikke. Men noe er det. Jeg vil kjempe, jeg vil gå veien mot et bedre liv, men jeg ser ikke veien. Jeg  aner ikke hvor veien er eller hvordan jeg skal finne den. Føler jeg må vite før jeg kan starte. Nå famler jeg bare i blinde. Og kommer stadig tilbake til start. Prøver på nytt, men skritene er famlende og omgivelsene bare mørke. Hvor er jeg på vei? Hvor vil jeg egentlig?

Jeg er sliten. Jeg vil hvile.. ..

Sommer

Ambivalent!

Jeg liker sommeren, men jeg liker ikke sommeren. Jeg elsket alltid sommeren tidligere, men nå er jeg en god posjon mer tvilende.
Sommerferie har jeg ikke hatt på 4/5 år. Jeg har jobbet hele sommerene. Lange sommerkvelder, varme dager, gir meg utfordringer i forhold til det sosiale fellesskapet. Det fellesskapet jeg ikke helt er blitt endel av enda, men som kanskje en dag jeg blir igjen. Det er enda tyngre å være småredd for verden når alle koser seg ute. Det er tøft og gå ut og tenke på arrene. Og ikke minst er det mye tryggere å ha på altformasse klær som kan gjemme hele kroppen.

Likevell så liker jeg litt sommeren. Det er lyst, og koselig. Med fugler som kvitrer overalt. Varmen som etterhvert kan tine opp en nedfrosset sjel. Og snøen er borte! Lukten av blomster, fargene som kommer når naturen våkner opp om våren og fortsetter utover sommeren.
Aller smiler mer. Jeg tror alle er mer glad i sommer enn vinter.

Mitt kanskje største problem med sommeren er at alle andre tar ferie. Lange ferier – sommerferier! Og det skal de få lov til. Men det blir litt tomt. Jeg har mange ganger utrykket min skepsis til samtalebehandling. Jeg har i det siste også fundert over om det er noe vits i lenger. Jeg er usikker, men jeg tror det hjelper.
Så når behandlere drar på ferie sitter det mange rundt om i landet og må håndere problemer, utfordringer og livet på egenhånd for en stund. Noen får kansje vikar, og det blir bare litt anderledes, mens noen kanskje står det nesten uten noe sikkerhetsnett.

Jeg har ca 4 uker “sommerferie”. Og jeg tror helt sikkert det kan gå bra. Men likevell er det tøft. Kampene må kjempes alene for en stund. Og jeg er litt redd for hvordan det skal gå. Heldigvis jobber jeg, noe som har en viss positiv effekt på meg. Da jeg har noe å gå til, noe som er fobliktende. Denne sommeren skal gå bra den også.

Det som skremmer meg mest er at sommeren går så fort, og når sommeren er over står julen for tur. Og da har det gått enda et år. Det er litt absurd – juni måned er ikke over enda, og jeg gruer meg allerede til julen.. Men sånn er det. Årets lengste dag er rett rundt hjørne, og snart blir det mørkere igjen. Årene går.

Jeg håper bare at neste sommer kan jeg nyte sommeren fult ut. Glede meg til sommeren, kose meg med sommeren slik som så mange andre gjør det. Sommer, farger, varme og bare glede.

Tårer

Gledestårer.
Uforstående.

Jeg sitter målløs i sofaen min, stirrer bare på datasjermen. Hodet er tomt, og fult på samme tid. Jeg skjønner ikke noe, men tror jeg er glad. Jeg bare tar opp telefonen og får svar fra min mor.
- Jeg fikk A! sier jeg, og merker tårene begynner å renne. Jeg ler og hikster om hverandre.
- Hva mener du? Eksamen? Gratulerer!
- JA!! nesten roper og kan nesten ikke skjønne det selv engang.

Dette var tidlig i morges. Siden den gang har jeg gått inn og sjekket mange ganer. Jeg kan ikke tro det er sant. Men bokstaven står der og lyser mot meg hver gang. Jeg svever på en sky..
Jeg kan ikke huske sist jeg gråt av glede. Og jeg viste ikke at det betydde så mye for meg. Men nå er jeg stolt av meg selv. Jeg er mest stolt av å ha stått. Kommet meg gjennom, og at det skulle gå så bra er nesten som en bonus. Jeg har prøvd etter beste evne og senke kravene til meg selv. Forberedt meg på en C og håpet på en B.

Det er en sann glede. En ren og gjennomtrengende lykke som fyller meg. Jeg husket ikke hvordan det var. Etter mange år som bare har vært preget av sykdom, diagnoser og avdelinger har jeg kommet videre. Jeg kjenner på livets mening, livets lyspunkt og i dag har jeg bare smilt fra øre til øre. Jeg vil rope ut til hele verden. JEG KLARTE DET!!

Et år på skolebenken er ferdig. Et år på høyskolenivå er over. Et år fult av bare positive tilbakemeldinger fra omverden. Et år jeg har slitt med mine egne demoner og på et nivå vunnet. Jeg ser fremtiden. Jeg ser muligheter. Tårer er jeg vandt til, men gledestårer er bare fantastisk. Det er kaos i hodet mitt, men et godt kaos. Et kaos av gode følelser og tanker. Det har bare ikke gått opp helt for meg enda. Jeg har ikke ord. Jeg er bare glad og stolt!!!

Når nettene blir lange

Natten er enderlig kommet mot slutten. Solen har stått opp for noen timer siden, og dagen starter så vindt utenfor vinduet mitt. Menneskene våkner til live og om noen timer er det enderlig på tide med siste skole dag.
Hva natten har blitt brukt til vet jeg ikke helt. Syslet litt på nettet, forsket litt på bloggoppsett.. Timene har gått, og jeg har ikke fått sove. Det kan virke som OleLukkøye glemte meg i natt. Og det er greit. Han hadde sikkert mye å gjøre. Mange som trenger søvn. Jeg får sove en annen gang. For all del. Søvn er overvurdert.. (?)

I dag er siste skoledag. Dagen består av et avsluttende gruppefremlegg etter den siste uken med gruppearbeid. Jeg valgte å arbeide med palliasjon (pleie ved livets slutt) og gruppen min valgte å fokusere på tilbud til pårørende, hovedsaklig familier. Så den siste uken har jeg fordypet meg i barn som pårørende til alvorlige sykdommer og død. Ikke så veldig lystig tema, men veldig viktig.

Om 5 timer er jeg ferdig. (Riktignok må jeg fortsatt vente på eksamensresultatene den kommende uken). Jeg har fullført 1. året på sykepleierutdannelsen!!!!!!
I høst hadde jeg aldri trodd jeg skulle kunne si det. Jeg trodde virkelig jeg aldri kom til å greie det. At alt kom til å rase sammen når jeg prøvde stable meg videre på veien mot en utdannelse. Men jeg har klart det. Gjennom tunge dager, og mange ganger hvor jeg har hatt lyst til å bli liggende i sengen istede for å møte verden der ute. Men jeg har fortsatt. Jeg har ikke gitt meg.

I vinter tenkte jeg at dette ikke kom til å gå. Når eksamenstresset holdt på å ta knekken på meg trodde jeg et nervøstsammenbrudd var et faktum og så det meste som umuligheter. Men et steg av gangen viser seg denne gangen å føre fremmover. Jeg kan nesten ikke tro det. Og jeg, JEG ER FAKTISK STOLT AV MEG SELV! (Og jeg sier det høyt..)

De som står meg nær (og stort sett alle som leser denne bloggen) vet hva jeg har vært gjennom og hva jeg har i baggasjen. Jeg er rett og slett overrasket over meg selv.
Jeg føler jeg kan fly. Vandrer på en sky :)

Jeg skal nyte denne dagen, så får eksamensresultater komme når de kommer.

Undringer

Undring er bra. Undring er fornuftig. Setter tanker i gang. Får meg til å se ting fra flere enn en side. Får meg til å se en gang til på situasjoner som virker låste. Jeg undrer meg ofte over mange ting, som hvem som fant opp vaskemaskinen (hver gang jeg vasker klær), hvordan noen kom på fargenes navn. (stort sett er jeg litt filosofisk noen ganger). Men denne gangen tenker jeg på meg selv. Min situasjon. Mine handlinger, litt tvangspregede handlinger, og livet mitt generelt.

Jeg har lenge godtatt at jeg ikke har det så bra. At livet er og kom alltid til og være dårlig. Det var ingen ting jeg trodde jeg kunne gjøre – jeg var bare sint på alle andre og bitter på alle mennesker som hadde det så mye lettere. Jeg nektet å innse at jeg var psyk, eller hadde noe problemer som jeg trengte hjelp til å takle. Var kanskje for langt nede i depresjon og mørke.

I det siste, trolig en lang stund har jeg sakte men sikkert begynt og undre meg over hvordan jeg har det. Hvorfor jeg har det slik jeg har det. Hvordan startet det, og hvorfor opprettholder jeg mine negative mestringsstrategier? Jeg har noen svar, og fortsatt mange sprøsmål. Og sakte men sikkert starter jeg på veien mot noe bedre.

Jeg finner svar, finner ord som kan passe. Ord som forklarer bedre enn kutt, sutur og overdoser har jeg funnet (Tror jeg), men enda mangler jeg ordene som kan erstatte matmisbruket og treningsavhengigheten.

Jeg føler ord kan misforståes, tolkes og forandres. Men jeg liker tall. Jeg har alltid likt tall. Tall er konkret, kan ikke forandres, og er lette å forholde seg til. Kan settes så fint inn i system, men jeg skjønner på et vis at jeg nå blir styrt av tallene. Litt for tvangsmessig. Kanskje må jeg lage en tallordbok. Som kan oversette for meg? Eller en følelse-mat-ordbok, slik at jeg kan oversette matenstall og matensfølelser til ord?

Jeg som trodde jeg hadde et godt ordforåd?!

Samtaleterapi

For tiden er jeg mest lei. Sliter med å finne motivasjon. Har problemer med å se noe fremgang. Og starter tvile på at behandlingen/terapien virker. Jeg har aldri helt skjønt hvordan snakketimer kan hjelpe mot en sykdom. Det er vanskelig når det ikke er noe konkret. Jeg merker ingen fremgang. Jeg kan oppleve enda mer kaos etter en samtaletime enn jeg hadde før timen. Det virvles opp enda flere følelser som jeg fortvilt prøver å undertrykke.

Noen ganger opplever jeg akutt bedring av behandlingstimene. Kaoset blir ryddet litt opp i, og  motivasjonen blir litt større. Det er bare at det virker som den motivasjonen forsvinner litt på vei hjem. Og da sitter jeg alene og undere på hva som er vitsten. Hvordan kan jeg komme videre? Er det noe hjelp?

Nå er jeg i en beriode hvor usikkerheten er stor. Motivasjonen er liten, og spiseforstyrrelsen er sterk. Jeg vil ha det bedre, men vet ikke hvordan. Jeg tenker at jeg ikke har kommet meg noe videre, at jeg er akkuratt slik som for flere år siden. Etter mange år i terapi har jeg ingenting igjen. Og hva er da vitsen med å fortsette.

Det er da jeg i går bladde litt i gamle notater og dagbøker. Jeg føler jeg nesten ikke kjenner den jenta som skrev de ordene. Det er ei jente med null håp, ingen fremtidstanker. Ei jente som er full av angst, frustrasjon, og sinne. Sint på alt og alle. Følelser som flyter over alt. Eksploderer og skader seg selv. Ei jente som bare tenkte livet var umulig og uten noen lyspunkter.

I dag er det ingen dans på roser. Men følelsene og tankene er helt anderledes. Jeg har fremtidsdrømmer. Opplevelser av lyspunkter i tilværelsen og små øyeblikk hvor jeg smiler på ordentelig. Jeg klarer å forholde meg til familie og venner og føler jeg gjør noe fornuftig. Jeg har en mening med hverdagen min. Selv når jeg er sliten, og kaoset truer med å ruinere meg vet jeg at det kan bli bedre. Jeg utsetter alle negative impulser om å skade meg selv og har forløpig vært skadefri i halvannet år.

Spiseforstyrrelsen er et kapitel for seg selv, men jeg opplever flere stunder med motivasjon til å bli bedre. Jeg vet at jeg må bestemme meg. Det er jeg som må velge å forandre på mitt misbruk av mat. Skummelt er det, og jeg vet ikke om jeg noen ganger kommer til å bli klar. Kanskje må jeg bare hoppe i det og håpe på det beste. Ta en sjanse. Jeg er bare redd. For hverdagen går rundt på et vis nå, og mat er skummelt å ha i magen.

Jeg har kunnskapen, jeg vet hva jeg burde gjøre. Jeg føler meg rustet til å ta opp kampen, og vet hvor viktig det er, men likevell nøler jeg. Hva jeg er redd for vet jeg ikke helt. Jeg har hele tiden tenkt at jeg hadde kontroll over spiseforstyrrelsen – at jeg kunne stoppe når jeg ville. Men nå har jeg skjønt at det ikke er sant. Jeg har ikke kontroll. Spiseforstyrrelsen styrer alt. Ikke før jeg virkelig gikk inn for å gjøre noe med den skjønte jeg hvor stor del av livet den faktisk var.

Det er som en å ha en egen diktator i livet. En del av meg har tatt over og nekter sammarbeide.

Jeg har kommet et stykke, men har fortsatt mye igjen. Forhåpentligvis er jeg på riktig vei. Symptomene er ikke så forandret, men å behandle symptomer hjelper ikke på det underliggende problemet. Så da får vi prøve løse selve problemet så forsvinner kanksje symptomene og spiseforstyrrelsen etterhvert?

Det er lov å håpe.

Jeg vil slippe fri… (tror jeg)

Fetende tanker

Fett. Det føles som hver celle bader i fett. Suger tid seg hver minstre lille partikkel. Ikke bare de som intas, men også de rundt i luften. Alt fester seg. Sniker seg inn i kroppen. Alt er feil. Ingen ting er som det skal. Forvrengte bilder, bulker overalt. Hvordan er det mulig? Hvordan kan hele kroppen har blitt slik i løpet av natten? Legger man på seg ved å drømme om mat? Forvandles drømmene om til fettceller? Er det kalorier i luft?

Trening, forbrenne. Bort. Vekk med alt sammen. Vekk med kroppen. Vekk med tankene. Forsvinne. Krype inn i et skall. Hjemme seg. La verden bare flyte, og flykte inn i en egen verden, en verden hvor kontrollen er absolutt.

Verden flyter bort. Forsvinner i en lett tåkedis. Du føler deg så ren, så absolutt. Du har kontroll. På deg selv, på omverden. Alt går så lett. Ingen hindring er for stor. Du er på toppen av verden. Ingenting kan stoppe deg. Du klarer alt. Helt til du skjønner at du har ikke kontroll. Det er ikke lenger du som bestemmer. Det er noe som styrer deg. Bestemmer over deg. Du får aldri fred. Aldri et rolig øyeblikk. Kroppen sier ifra, men du hører ikke. Presser deg videre. Det finnes ingen grense mellom deg og den som bestemmer. Det er som en.

Du finner ikke ut hvem som er hvem. Hva som er hva. Hvordan ting skal gjøres. Prøvende starter du et lite opprør. Vil tilbake til livet før, men det går ikke. Du ramler tilbake. Inn i de trygge rammene. Det er vanskelig. Det er tøft. Det er slitsomt og alt du ønsker deg er fred.

Spiseforstyrret

I sengen ligger en liten skapning. En liten jente, så svak, så gjennomsiktig. Ingen livsgnist igjen i øynene. Ingen kraft i kroppen. Det er som sjelen har forlatt den lille jenta, og latt kroppen ligge igjen, med bare bein og hud. Ingen muskler, ingen vilje. Hun ligger der, hodet er så stort for kroppen er så fryktelig liten. Skremmende står jeg å ser. Hvordan kan det skje?

Hun ligger så stille. Det er som en levende død. Pusten er svak. Det er nesten så hjertets febrilske kamp om å klare å slå, synes gjennom bystkassen. Varmen i rommet er slående, men jenta ligger å hutrer under dynene.

Det er er utrolig at hun klarer å stå oppreist. Jeg er redd for henne.
Jeg kan se spiseforstyrrelsen spiser henne opp minutt for minutt. Stadig forsvinner mer av henne, men mest av alt ser jeg sjelen hennes forsvinner. Personligheten hennes. Jenta som smiler og ler. Jenta som lever livet er nesten helt borte. Istede er det den anorektiske delen av henne som har tatt fullestedig kontroll. Hun ligger nesten døden nær – men eneste ønske er å få fortsette som hun gjør.

Jeg kjenner tankene og følelsene hennes. Jeg vet hva som farer gjennom hodet. Jeg kan kjenne angsten hennes på kroppen. Jeg vet hva hun går igjennom. Det er tøft, det er hardt, når man er helt oppslukt av spiseforstyrrelsen. Det er jævlig. Det er som å leve i helvete, og man ser ingen løsninger utenom å fortsette. Livredd for hva vektøktning gjør, livredd for å beholde noe mat. Livredd for kaloriene som egentlig ikke er annet enn kroppens bensin.

Jeg går igjennom det hver dag. Tankene rundt mat. Runde med overspising og oppkast. Dager fylt av lite mat og mye aktivitet. Dager fylt av mat. Energinivå på minussiden. Tanker som ikke går på annet enn kalorier. Jeg vet at spiseforstyrrelse er farlig, jeg vet hvor lang det kan gå. Men å se det selv. Oppleve min nærmeste venninne liggende så altfor preget av anoreksien. Det gir et litt annet perspektiv. Jeg vekker redselen i meg. Vekker en tanke eller to.

Med hvert vårt monster sliter vi. Vi vet begge hva den andre går igjennom. Og det får meg til å tenke på alle som sliter med en eller annen form for spiseforstyrrelse. Det er farlig, men mange skjønner det ikke før de nesten har sultet seg i hjel eller kastet opp så mye at alle balanser i kroppen er faretruende.

Det mest skammfulle er at et sted inni meg stikker det en liten misunnelse. Spiseforstyrrelsen i meg ser på hennes spiseforstyrrelse og  ønsker seg inn i hennes sted. Fornuften i meg vet det er feil, og skjønner at det ikke skal være slik. Man skal ikke skulle ønske å se ut som et skjelett. Men slik er nå spiseforstyrrelsens natur. Konkurranse i alt.. Og endel av meg føler meg enorm når jeg er i sammen med henne.. Fordi spiseforstyrrelsen er fortsatt en stor del av meg er det vanskelig.

Samtidig vet jeg hvordan hun har det. Det eneste jeg kan gjøre er å være der. Støtte henne. Det vanskelige er å skille mellom støtte til spiseforstyrrelsen og støtte til henne. Hvor går egentlig grensen? Hvem er hvem?

Men jeg håper bare på bedring. Jeg er redd. Jeg savner henne.