Ferdig!!

WEEEE! Tidligere i morges mens regnet høljet ned var veien til skolen lang. Nervene stod i høyspenn og jeg følte for å snu for hver sving jeg rundet. Men jeg fortsatte. Kom frem, satte meg ned på rommet jeg skulle være og prøvde bare å puste. Flere ganger ble jeg nesten overmannet av lysten til å løpe ut. La eksamen være eksamen og komme meg langt bort derfra! Men jeg satt. Ventet pent – slik som det er forventet. Enderlig ble klokken slagen og oppgavene ble delt ut.

Første følelsen, og første tanken som kom inn i hodet mitt var: “Jeg kan ikke noe, dette går rett til helvete"!” Men jeg konsentrerte meg om en oppgave av gangen. Fant på litt, letet rundt i hjernen. Mintes noe jeg hadde lest engang og fikk skriblet ned noen svar på det meste. Noe kunne jeg ikke i det heletatt, men alt i alt gikk jeg ut derfra med en håpefull følelse. Selvsagt stikker det litt at det ikke ble perfekt. Selvsagt er det en stemme som hvisker i øret at jeg burde gjøre så mye bedre. Men den er så mye mindre enn for noen år siden. Jeg klarer nesten å tune den helt ut.

Vell hjemme var det helt tomt inni meg. Kroppen ble plutserlig så utrolig sliten. Hodet føltes så tungt og for første gang på lenge var det ingen tanker. Jeg ble bare liggende og tenkte ikke noe. Kjente bare på antydninger til krampe i armen. Deilig tomt, men sliten!

Nå er jeg litt mer oppegående igjen, og ikke en vandrende zombie. Eksamen er litt mer på avstand og jeg kan kjenne mer på den lettende følelsen av at “nå er det over”. Nå er det bare å vente på sensuren. Trolig står jeg, viss jeg ikke står blir det skuffende, men jeg forbereder meg på at det ikke går altfor bra. Bare jeg står, så har jeg klart å fullføre første året væffal. Jeg er på vei.

I morgen er dagen…

Eksamen, eksamen, eksamen, eksamen…

Rommer et snart tapetsert med tegniner, stikkord, og forklaringer. Så det er igrunn på tide, før jeg går tom for veggplass..

(jeg liker og tegne, og har snart tegnet en hel kropp igjennom denne eksamensperioden, mye læring i det også….)

Cytoplasma, øsofagus, ventrikkel, duodermuas, pracreas,radialis, humurus, synapse, cerebellum, alveoler, monosakarider, virulens, clavicula…

Alt går igjennom hodet mitt. Jeg føler jeg kan alt, men likevell ingenting. Hele tiden kommer jeg på ting jeg må sjekke. Små ord jeg må få riktig. Latinsk er et språk jeg ikke kan, men nå har jeg på et vis lært meg litt væffal. Jeg har oversikten, men når det kommer til kroppen kan man jo lese til man bli blå (cyanose). (og oksygenmetningen i blodet blir ikke eksistrende).

Nå kan det være det samme hva jeg kan og ikke kan. Masse jeg ikke har lest, ,masse jeg har lest, noe har festet seg, fryktelig masse som har forsvunnet ut i atmosfæren. (tror fryktelig mye av ordene bare diffunderte ut av hjernebarken…)

Jeg vet jeg kunne lest bedre. Jeg vet hvor tankene farer og hvorfor jeg ikke klarer holde konsentrasjonen. Men det gjøre ikke nervenen mindre. Uansett så kommer morgendagen til å komme. Samme hva jeg gjør går timene, sakte men sikkert nærmer eksamen seg. Jeg er så klar som jeg kan bli. Jeg ga opp tidlig i ettermiddag. Hodet hadde ikke plass til mer informasjon, øynene klarte ikke ta inn flere ord og bilder. LEI!

Snart er det over. Jeg gleder meg til å levere fra meg eksamen, være ferdig. Slippe å ha det stresset om at det alltid er noe å lese. Samtidig har det vært litt deilig å ha “frie” dager (negativt med hensyn til spiseforstyrrende adferd). Viss det er noen mennesker der ute som kan noe om kroppens funksjoner, bakterier, virus, sykdommer i hjerte/lunger eller ernæring taes tanker imot med takk i morgen =)
Tror jeg kan trenge all hjelp, skulle ønske jeg var tankeleser :)

Etter at hjernen sloknet i dag tok jeg en tur ut med kamera, deilig komme seg litt bort, ut å prøve få tanken over på noe annet! Snart klar for sengen. Fader jeg gruer meg!

(Driver leker meg med manuelle funksjoner på kameraet – moro, men litt vanskelig)

Hjemmeeksamen

Eksamen er igang. I går ble eksamen lagt ut, og jeg satt klar som et egg forran daten og ventet. Da enderlig oppgaven kom og jeg leste den satt jeg igjen med et smil. Oppgaven omhandlet ernæring, og svikt i ernæringsbehovet.

Nå er jo ernæring noe som interesserer meg, og er relativt greit å skrive om. Etter å ha summet meg litt fikk jeg startet. Siden da har jeg lest opp og i mente om underernæring, komplikasjoner og symptomer. Forsåvidt spennende, delevis kjent og mye har jeg merket selv på kroppen. Hovedproblemet ble rett og slett å begrense meg, og klare å konkretisre det på best mulig måte.

Nå, halvannet døgn senere og veldig mange timer med lesing er jeg lei alt som har med underernæring, mat, kost og tiltak som bør iverksettes ved undervekt. Bøkene har blitt lest, og lest igjen og jeg merker det er mye jeg sikkert burde gjort anderledes i forhold til å ta vare på kroppen min.

Jeg gleder meg til å bli ferdig, og synes hjemmeeksamen tar fryktelig mye tid. Det blir liksom aldri bra nok, men har bestemt meg for at jeg må trekke streken et sted og bare bestemme meg for at nok er nok. Så siste innspurt starter i morgen. Jeg gleder meg bare til å levere på torsdag. Så kan undervekt og underernærings teori seile sin egen sjø og jeg kangå tilbake til min egen underernæring og feilernæring uten og måtte lese om altsammen.

(det flyter av bøker hjemme hos meg nå..)

En positiv virkning av eksamensperioden er har destruktive tanker og negativitet har måttet vike litt plass når hele hjernekapasiteten blir brukt til lesing og skriving. Jeg grugleder meg til eksamen er ferdig og jeg må tilbake til “vanlig” difus lesing til anatomi eksamen om en uke.

Meg?

Du står der, beina går innbitt ansikt og øyne som stirrer tomt ut i luften. Kroppen jobber, men for hva? Det ser ut som autopiloten har tatt over i hodet ditt og du følger bare etter. Kroppen så skjør, ser ut som den ikke tåler mer, men du holder på. Legger jeg litt fantasi (ikke mye, men litt) til kan jeg se en sky over hodet ditt. En sky bestående av ordene; kalorier, forbrenne, forbrenne, kalorier.

Jeg vil gå bort til deg, gi deg en klem. Fortelle deg at det er så mye mer i denne verden enn kalorier og forbrenning. Jeg vil fortelle at du er verdt noe uansett vekt. Du er verdifull som menneske. Det gjør vondt å se, hvordan cellene egentlig roper etter hvile, mens autopiloten i hodet har bestemt seg for å trene.

Det er skummelt å se hvordan øynene er så tomme for liv. Det er som livsgnisten er borte. Kanskje er det derfor hun løper? Løper for å finne livsgnisten igjen? Eller er det noe hun prøver å løpe fra? Hvor fører livet henne?

Hun er som besatt. Og jeg vet, jeg vet hva hun er besatt av. Men det er ingenting jeg kan gjøre. Ingenting jeg kan si som kan gjøre noe forskjell. For ide jeg skal til å gå bort til henne skjønner jeg at det er meg selv. Vi er en og samme. Demonen har besatt oss. Og det eneste jeg kan gjøre er å fortsette, gå rundt med min egen sky, min egen autopilot. Var det egentlig meg selv jeg så?

(Googlet)

Tunnel

De siste ukene har vært mørke. Og dagene har vært flyt med ensomhet. Jeg har lenge valgt, eller vært for redd til å møte anske mennesker, men i det siste har det blitt tydelig for meg. Jeg savner noen. En person..
Jeg har gjemt meg, prøvd å late som verden der ute ikke eksisterer, ikke innebefatter meg. Jeg melder meg ut, eksisterer på et vis, men orker ikke/klarer ikke bevege meg ut døra flere dager i strekk. Det har vært som å leve i en transe. En likyldighet som er strekt preget av angst og tvangstanker.
Jeg leser til eksamen, men får ikke lest. Tvinger meg videre. Ser enden av tunnelen i form av dateoen for når eksamen er ferdig. Men likevell eksamen har gitt meg litt tunnelsyn – kanskje like greit?!

(tatt for noen uker siden)

Jeg prøver stenge meg selv inne, altså inni meg selv. Slik at tankene min og følelsene min mest mulig kan bli borte. Slik at jeg makter og gjøre eksamen. Eksamen som starter i morgen kl10 og varer frem til torsdag.  Forhåpentligvis blir det ikke store oppdateringene, for jeg  skal tross alt jobbe med eksamen.

Ærlig, som jeg er, hadde jeg aldri trodd jeg skulle komme hit. Jeg trodde aldri jeg skulle være så nære med å fullføre 1. skoleår av en høyskole bachler. Om jeg står og får godkjent gjenstår og se, også bare det å fullføre oppgaven er en liten seier.
Jeg står fortsatt. Angsten har virkelig svingt seg rundt, men jeg står og jeg skal gjøre mitt beste på disse eksamene. Det er det eneste jeg kan gjøre nå.

- Så får neste skritt være å prøve minske følelsen av total ensomhet. (takket være meg selv) , kommer nestegang.

Eksamenlesing

Dagene blir brukt til lesing. Eksamen står for tur. Motivasjonen for å lese er litt laber, men det tror jeg gjelder de fleste studenter på denne tiden. Mai betyr for for alle at det er vår, sommeren står for tur og alt er strålende. Men for de fleste studenter betyr det eksamenstid. Noen er ferdig med noen, andre er midt i eksamensdagene og andre (som meg) har noen dager igjen før selve eksamensdagene braker løs.

Jeg, personlig har hatt noen tunge dager. Med mye kaos rundt mat. Mange bulimiske dager hvor maten har blitt som et narkotisk stoff hvor jeg må har runde på runde for å dempe suget. – da blir det ikke så mye lesing. Når det eneste som står i hodet er MAT, er det vanskelig å konsentrere om lesing av anatomi og fysologi. Men jeg har startet. Jeg har begynt. Og det går sakte men sikkert fremover. Nervene er nogelunde i sjakk og etter mange fantastiske kommentarer fra dere lesere er jeg ikke så nervøs for hvordan det skal gå. TAKK!! Stryker jeg så stryker jeg, men tror det skal greit.

I dag har jeg kommet meg gjennom hjernen. Lest, tegnet, skisert og forhåpentligvis festet seg til min hjerne også.

I starten så alt mørkt ut…

Men nå ser det litt lysere ut, og oversikten er på vei….

Eksamen har veid tungt på mine skuldre, men jeg har litt mer roen nå. Det er godt å kjenne på. Da er liksom toppen av isberget litt roligere.

17.mai

Ja, vi elsker dette landet, som det stiger frem….
Gratulerer med dagen, Norge.

Vi sier “gratulerer med dagen” til alle kjente vi møter. Vi roper “HURRA” og smiler omkapp med solen (viss solen skinner). Tar på oss bunad, eller annen finstas vi har. Det er en lykkes dag. Alle er glade, alle spiser is, og går i tog.

Jeg føler meg mer utenfor enn vanlig. Jeg føler jeg ikke har så mye å feire. Jeg vil bare at dagen skal bli ferdig, og “hverdagen” kan starte igjen. Samtidig har jeg mange gode minne fra denne dagen. Det var et stort høydepunkt når jeg fikk ta på meg finstasen og gå i tog og rope “HURRA” til alle.

Nå ønsker jeg å tilbringe dager godt under dyna, men det er stort sett slik alle dager. Tross alt har jeg tatt på meg et anstendig ansikt og beveget meg ut døra. Tilbrakt en time hos psykiateren, og fått roet kropp og sinn en anelse. Eksamensnervene er nogelunde under kontroll og 17. mai er over for min del. Resten av dagen skal jeg prøve fordype meg i bøkene. Innenfor mine trygge vegger kan jeg lett stenge verden ute, så kan andre feire dagen, og jeg kan kanskje tadel i det neste gang. Når livet er bedre. Når jeg selv er en del av livet på ordentelig.

Uansett ønsker jeg alle en flott 17. mai. Om du feirer eller ikke. Gratulerer med dagen"!

Behandlere

En gang i tiden fikk jeg beskjed om at jeg måtte spise mer, for at alt skulle bli bedre. Jeg spiste det de sa, og håpet alt skulle bli bra. Kilo for kilo spiste jeg, frem til de kloke menneskene sa at det var bra. Nå kunne jeg slippe ut. Nå var jeg nære “normalvekten” min. Jeg smilte og sa takk. Men inni meg undret jeg.
For inni meg hadde jeg det enda værre en noen gang. Jeg hadde under nesten hele perioden smilt, gjort som jeg fikk beskjed om og trodde på det de sa om at alt skulle bli bedre bare jeg spiste og kom opp i normal vekt.

Men jeg kom hjem igjen. Full av negative tanker og følelser som bare fløt rundt i hele kroppen min. Så siden jeg ikke hadde det noe bedre prøvde jeg å få det bedre. Jeg gikk ned i vekt igjen. Hørte på spiseforstyrrelsen som sa at alt skulle bli bedre av å trene litt mer, spise litt mindre og gå ned i vekt igjen. (siden de andre kloke menneskene hadde feil, tenkte jeg at spiseforstyrrelsen kanksje hadde rett). Så jeg gikk ned igjen. De kloke menneskene kom inn i bildet igjen, og mente jeg måtte tilbake for å gå opp kiloene igjen. Men denne gangen stolte jeg ikke på dem. Jeg turde ikke stole på at de hadde rett, når jeg hadde opplevd at det var helt feil sist gang.

Så jeg fikk bli ute, siden jeg klarte holde vekten nogelunde stabilt på et godtatt lavt nivå. Men måtte snakke med en psykolog dame. Sånn gikk det en stund. Det gikk opp og det gikk ned, men sakte og sikkert begynte jeg å stole på damen. Hun var koselig og tvang meg ikke til noe. Jeg fikk leve livet mitt (et slags liv).

Så spisset det seg til litt, for tankene og følelsene var fortsatt i fult kaos. En liten tur på psykiatrisk – hvor det var enda flere “kloke” mennesker som mente livet mitt ville bli mye bedre bare jeg spise normalt og gikk opp til hva de menste var normalvektig. Så jeg ga det en kjanse, for jeg stolte på psykologdamen, og ga disse kloke menneskene en sjanse. Men det var hardere. Det var vanskelig, og motstridene følelser inni meg. Jeg spiste, men jeg ville ikke så mye opp i vekt, så jeg jukset. Jeg startet kaste opp, trene mer i smug og skulke unna så mange måltider jeg kunne. Da jeg ble skrevet ut, var det fordi jeg ble sett på som lite sammarbeidsvillig og vekten var litt lavere enn ved innleggelse. Og jeg hadde mistet tiltro til hjelpeapparatet.

Jeg stolte ikke på noen. Jeg var klar for å dø. Sulte meg ihjel, eller gjøre noe mer drastisk og voldelig. Da fikk jeg et nytt menneske inn i livet mitt. En psykiater som jeg i starten satte i samme bås som de andre “kloke” menneskene jeg hadde møtt.

Jeg var redd, fanget i spiseforstyrrelsen, alene og så veldig usikkert på fremtiden. Men denne psykiateren var tålmodig. Sakte men sikkert startet jeg stole på han. Det gikk i starten nedover. Hele min verden var svart og mulighetene for en fremtid var ikke eksisterende i mine tanker. Men ettersom jeg klarte å komme meg gjennom de værste nedturene, og trass mine mange forsøk på å stenge/dytte psykiateren bort stod han ved min side. Han presset meg ikke, maste ikke på vekten, og sa at spiseforstyrrelsen bare var et symptom på selve problemet.

I løpet av denne tiden hadde spiseforstyrrelsen utviklet seg til å gjelde sulteperioder, spyperioder og overspiseperioder – etter alle gangene jeg hadde blitt “tvunget” opp i vekt. Spisingen er blitt kaotisk, og fortvilelsen like så. Men jeg har mer innsikt i mine virkelige problemer. Jeg jobber meg sakte men sikkert gjennom dem på et viss. Med riktig hjelp har jeg kommet langt. Men inni meg stikker en liten bitterhet – hadde jeg fått riktig/bedre hjelp på et tidligere tidspunkt hadde jeg kanksje vært et annet sted nå. Men på en annen side – hadde jeg kanskje ikke vært meg selv. Siden den jeg er i dag er formet av alt jeg hade vært giennom. Jeg skulle gjerne ønske jeg ikke hadde opplevd det jeg har vært igjennom, men det eneste jeg kan gjøre nå er å komme gjennom det.

(Fra vinter 2011)

Verden i farger

Plutserlig, det var som jeg så solen for første gang. Så og blomstene våkne til liv. Trærne stod lysegrønne og fulle av blomster. Blomstene strakk seg mot solen med sine flotte farger. Solen visket om en verden av glede. Menneskene smilte og lo mot solen og vinden lekte forsiktig i håret mitt. Jeg følte meg levende. Jeg følte verden hadde farger.

Det var en dag for en ukes tid siden. Jeg gikk ut, og det slo meg – verden er jo full av farger, full av lukter og gode følelser. Den er ikke bare svart/hvitt eller grå (slik som jeg har sett den de siste årene. Der stod hvitveisen kranset av de mørkegrønne bladene, bjørka lyste lysegrønn mot meg og solen varmet så hærlig. Lukten i luften var av håp og forventning.

Jeg stoppet opp, tok et dypt pust og tenke hvordan jeg hadde ungått å få med meg dette. Det var som jeg igjen kunne se farger etter å ha vært fargeblind mange år.
En fantastisk opplevelse. “hvordan har jeg klart å gått glipp av dette?”

Mange vårer har jeg sittet inne. Tilbrakt vårdagene på diverse psykiatriske avdelinger, eller vært så nedgravet i min egen depresjon at jeg ikke har kommet meg ut av sengen engang. Jeg følte livet, gleden og varmen.

Det skremte meg litt. For det var en ny følelse, en gledelig følelse som blusset opp. Minner om gode dager strømmet på. Lykkelige tider da jeg hadde livsglede og var glad i meg selv. Men mest var det en følelse jeg ville beholde. Jeg ville fortsette se verden i farger, jeg ønsker å kunne kjenne varmen. Bli et menneske igjen. Kunne nyte dagene.

Det var en gledelig opplevelse. “kanskje er jeg ikke uten håp likevell” “kanskje tar jeg små skritt i riktig retning”..
Jeg ble så altfor fort sugt tilbake til min egen mørke verden, men jeg har fått et glimpt av den virkelige verden. Noe å jobbe mot. Nå er verden uten farger, og mørkere enn på lenge, men jeg holder ut, vet at det går i bølgedaler. Det er tungt når du er nederst i en dump, alt virker håpløst, men jeg kjemper i mot. Prøver etter beste måte å utsette alle destruktive handlinger. Jeg vil, men føler meg så liten og svak noen ganger når det står på som vært i min lille kamp. Det er fristende å legge seg ned – gi opp, men med slike tankevekkere, som jeg hadde forrige uke, gjør godt. Da holder jeg ut litt til.

Stopp, jeg vil av.

tankene går i stå. Tiden står stille, men går så alt for fort. Jeg vil stoppe verden, jeg vil stoppe opp, hoppe av. Nervene sender signaler til hjernen. Stress!

Eksamen er om 30 dager. 30 dager har jeg på å lære meg alt om hvordan vi mennesker fungerer, og alt om mikroorganismer som kan skade oss. Jeg vil lese, jeg vil ha konsentrasjon. Jeg vil at ordene jeg leser skal feste seg til hjernen. Jeg vil klare det, men det går ikke. Konsentrasjonen har sviktet, hjernen er opptatt med alt mulig annet. Stresset blir omgjort til kaos inni meg. Et enormt kaos som holder på å eksplodere. Jeg føler jeg står på kanten av å bli gal. Hver muskel dirrer av undertykkede føleser.

Jeg føler jeg er tilbake til ungdomsskolen. Hvor ingenting var bra nok. Hvor høyeste karakter ikke betydde noe så lenge andre fikk det samme. Da var det en stemme som hvisket meg i øret: “ denne prøven var for lett, du skulle gjort det bedre”.
Fornuftmessig vet jeg at beste karakter ikke går ann å gjøre bedre, men følelsene er sterke og overstyrer fornuften.

Jeg er livredd. Det er ikke bare en eksamen, det er et skritt på veien til å bli sykepleier og viss jeg ikke klarer den – hvordan skal jeg da kunne redde liv i fremtiden. Jeg føler jeg har verdens helse på skuldrene (storhetstanker jada…)

Spiseforstyrrelsen tar igjen tak i meg. Tvinger meg, styrer meg. Det er trygt, det er godt og det er jævlig skummelt. Jeg vet hva jeg burde gjøre, men gjør det ikke. Etter å ha prøvd ga jeg etter. Lot meg synke ned i spiseforstyrrelsens lune fang. Lot meg fange igjen – uten å kjempe.

Hva prøver jeg egentlig på? Hva er meningen med det jeg gjør? Hvorfor kjemper jeg ikke?

Det virker så umulig. Jeg prøver melde meg ut av samfunnet. Samtidig som jeg prøver gjøre alt samfunnet forventer.. Det er bakvent det er feil. Men det er trygt. Det er kjent. Jeg vet hvordan det skal gjøres, jeg vet hva som forventes av meg selv.

Pefeksjonisten har igjen tatt plass i høysetet. Jeg må være best. Det er virkelig ikke lett bli kvitt henne. Hun er sterk og akkurat nå er jeg svak og for preget av stress og kaos. Jeg vil ha orden i livet mitt. Jeg vil ha livet mitt tilbake, men vet ikke lenger hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen. Jeg er ensom, føler meg helt alene i denne alt for store verden.

Jeg vil krype under dyne, i fosterstilling, la tårene flomme, men jeg kan ikke. Jeg må holde fasaden. Prøve. Jeg er sliten og lei. Følelsen jeg har er så altfor kjent. Skadetrangen banker på min dør, jeg vil ikke. Jeg vil ha kontroll, men jeg merker det glipper. det bygger seg opp. Jeg er redd – når kommer det til å ekspodere?