status:

En dag. Jeg har bare en dag igjen av praksis. Det betyr at eksamen står for tur. Lese, pugge, lære. Så er jeg om en måned ferdig med første året. Det er nesten en absurd tanke. Året har gått så fort. Det har skjedd så mye.
Jeg har tatt noen skritt fremover, og falt noe tilbake. Men uansett er jeg snart i mål med første året på veien mot å bli sykepleier.

Noen ganger føler jeg meg som en forfalsker – jeg prøver gjemme meg bak en “perfekt” fasade, og later som alt er supert. Men jeg må- for å komme gjennom det. Jeg har mine problemer, mine utfordringer, men det trenger ikke alle vite.

De 8 ukene i praksis har vært preget av et forferdelig svigninghumør. Det har stort sett hengt sammen med energinivå og min søvnløshet. Ved flere anledninger har tanken om å gi opp, slått meg – at jeg ikke makter studere og jobbe. Men det har gått.

Ambivalente følelser river og sliter i meg dag etter dag. For jeg klarer meg bruktbart (sett utenifra). Men jeg har det ikke bra inni meg . Jeg har det ikke bra med meg selv, meg og meg selv er ikke venner…
Men jeg har problemer med å skulle velge gjøre noe bedre så lenge fasaden mot omverden holdes oppe. Så lenge jeg klarer møte samfunnets normale krav..

Normalt …

Jeg ønsker og drømmer om en bedre verden – en lyseblå tilværelse hvor livet er en gave og dagene er fylt med solskinn. Men jeg tar meg selv i å lengte tilbake til det mørkeste, dystreste, lille rommet – det var trygt, det var velkjent og forutsigbart. Da viste jeg hva jeg trengte gjøre – selv om alt var mørkt som natta.
Nå lever jeg i en litt større boble – en litt grå/mørkegrå tilværelse. Svigninger, men stort sett fargeløst. Prøver finne løsninger, prøver få malt farger i boblen min, men stadig kommer den svarte fargen opp og tar en stor plass før jeg får farget den litt lysere (grå).
Det er så tidkrevende, så energitappende. Gang på gang vil jeg male alt svart, sette meg ned og gi opp. Sote alle vinduer til verden og gjemme meg.

Verden virker så altfor stor, jeg føler meg så liten.

Maurfølelse

Det er som tusen maur kribler under huden. Kollisjonskurs i hodet. Mange følelser. Komplett kaos.

Bitter, fortvilet, missunnelig, ubetydelig, sint (på meg selv og alle andre), lei, skuffet, anger, skam, forvirret, alene, egoisme, sliten, ambivalent, likeglad.

I påskens første helg var jeg hjemme en tur. Jeg hjalp til i arrangementet av norgescupløp i larvik og sandefjord. Det første til at mange følelser ble virvlet opp. Det var utrolig koselig være tilbake på løp. Møte mange bekjente, gamle venner. Være tilbake i miljøet. Men også var det hardt. Være rundt mennesker jeg konkurrerte mot før. Konkurrenter som de siste årene har kunnet fortsette fremgangen – fremgangen jeg ikke har. Hatt mulighet til å nå mål jeg hadde, men aldri fikk nå.

Tanker, minner som kommer tilbake. Gode minner, fra hærlige opplevelser. Tøffe minner fra lærerike og spennende utfordringer. Små glimpt jeg trodde jeg hadde glemt. Men som tydelig ligger godt lagret langt inn i langtidsminnet..
Jeg er usikker på om jeg vil ha den opp igjen. For den tiden minner om så mye annet. Så mye vondt. Så mye tvang.

Et minne fører fort med seg mange andre. Og minner fører med seg følelser. Minner og følelser er raske til å fremkalle flachbacks. Vonde, skremmende – ute av min kontroll. Fanget.

Nå er det som jeg er fanget i kaoset. Ute av stand til å kunne gjøre noe med noen ting. Det er vanskelig å tenkte. Vanskelig å finne noe fast å holde seg i. Verden spinner rundt og rundt, for fort. Jeg kan ikke lenger skimte hvor noe stopper og andre ting starter.  Jeg klarer ikke sortere, tenke klart! Tåkete, overskyet og innimellom litt lyn og torden.

Forløpig er det bare prøve holde ut, prøve få litt mer kontroll ver alle de tusen maurene som kripbler overalt og gjør livet forvirrende.

En ting skal være sagt. Jeg er ikke lenger så redd for å gå i kortarmed ute. Etter praksis og en god mottakelse der har jeg lært litt mer om at jeg må bare aksepere min fortid. Væffal den delen – resen av fortiden er fortsatt vanskelig å akseptere eller komme over, men det er vell endel av veien for å få maurene og kaoset bort..

 

Lite vårtegn =)

Masker

Masker.
Vi bærer alle en maske. Gjennom hele livet forandrer vi kanskje maskene litt. Bytter maske, legger på nye masker. Men alltid bærer vi en eller annen form for maske, tykk eller tyn, gjennomsiktig eller steinhard.

Det er fordi vi gjennom hele livet har forskjellige roller. Vi er søster, bror, datter, sønn, venn, kjæresten, arbeidstaker, arbeidsgiver, sjef, mor, far, tante, onkel, pasient, elev, student osv…
Livet er bare fult av roller, den ene avløser den andre, og flere pågår samtidig. Det er som vi alle lever i vårt eget lille maskeradeball. Ingen vet vell egentlig hvem de andre er. Vi gjemmer oss bak våre masker (eller roller). Vi har titler, plikter og fordeler som følge av hvilke roller (masker) vi har eller virker i på gitte tidspunkter . Men ingen vet hvem DU er. Ingen vet hvem du er innerst inne. Kanskje vet vi ikke selv engang hvem vi er bak alle maskene vi har laget som et skjold mot verden og samfunnets krav..

Jeg vet ikke lenger hvem jeg er. Jeg kan ikke sette meg ned og skrive en liste over mine personlige egenskaper, for jeg vet ikke lenger hva som er meg eller hva som er meg-med sterke røtter i spiseforstyrrelsen, eller meg-med stor invirkning fra samfunnets krav, eller meg-som bare sette andre forran.

Det er vanskelig finne egne standpunkter når du ikke vet hva du selv mener. Det er vanskelig drive selvrealisering når du ikke vet hvilket “selv” du skal realisere. Det er vanskelig å finne sin egen plass i verden når du egentlig har mange plasser å plassere deg selv i.
Det blir en nesten umulig oppgave.

Jeg prøver å finne tilbake til meg selv. Jenta uten spiseforstyrrelse, jenta som ikke skadet seg, jenta som var fornøyd med livet. Finne den jenta inni meg som er trygg på seg selv, for så å kunne bygge videre på det. Uten en trygg grunnmur brister hele bygget veldig fort. Og nå er jeg lei av å heletiden begynne byggearbeidet på nytt. Nå må jeg starte på bunn ig bygge meg sagte oppover, uten noen snarveier, uten noen kjape løsninger, for i lengden funker det ikke!

Frisksyk

Syk, frisk, helse, uhelse. Tja – det er store begreper uten så stor mening. Jeg er ikke syk, men jeg er ikke frisk. Jeg merker på kroppen at den ikke har det bra. Men jeg er for frisk til og “stemple” meg selv som syk. For i mitt hode betyr det å være syk noe alvorlig – sengeliggende. Mens jeg fungerer, etter samfunnets premisser, i hverdage. Jeg går på skolen, jobber ved siden av, gjør det som er forventet av meg. Men har jeg det bra?

Jeg vil ikke bruke ordene frisk og syk – det er så kategoriserende. Ja, jeg har fått en (eller noen) diagnoser. Medisinske diagnoser. Men det sier ingenting om meg. Det sier ingenting om hvordan jeg har det. Det blir feil for meg og se på meg selv som syk eller frisk. For viss jeg ser på meg selv som syk – så er jeg ikke syk nok. Ikke faretruende nok, ikke langt nok inni sykdommen. Ser jeg på meg selv som frisk, kommer de depressive tankene – viss jeg er frisk er dette livet mitt, det som jeg skal leve mange år.. Og det er ikke holdbart.

Jeg er syk, men frisk. Uansett så har jeg det ikke bra! Jeg trives ikke med tilværelsen, jeg nyter ikke livet mitt, og gleder meg ikke til nye opplevelser. Jeg sliter meg gjennom dagene. Kjenner at kroppen svikter litt mer for hver dag. Målet blir da å få det bedre. Og en dag kan diagnosen(e) forsvinne de også.

Det er så lett og bli opphengt i syk, frisk, diagnoser, helsevesen, psykiatri, somatisk, prøver og tester. Men det er i bunn og grunn ikke det, det dreier seg om. Det som er poenget er hvordan DU har det. Hvordan livet DITT utarter seg, og om du vil gjøre noe anderledes. Om du får en medisinsk diagnose pga dine tanker, handlinger eller somatiske status har egentlig ikke så mye å si. Uansett om du vil gjøre noen forandringer i ditt liv, må du først gjøre valget SELV. DU må bestemme deg for at du vil gjøre noe anderledes, fordi det er best for DEG.
Frem til det punktet hjelper det ikke uansett hvor mye andre prøver presse deg. Vil du (i anorektiske tanker) sulte deg i hjelp klarer du det.

Men når du har bestemt deg for at du vil gjøre livet anderledes, snu deg rundt og gå en annen vei – kan det være godt med hjelpere på veien, først da kan de gjøre en forskjell. For veien kan bli tung alene, men veien blir umulig viss du ikke selv vil være med!

Jeg har (nesten) bestemt meg for at jeg vil prøve enn annen vei enn den jeg nå vandrer på. Denne veien som er full av matkaos, overspising, oppkast, sulting, trening og tvangstankser. Det sliter meg ut psykisk og fysisk. Jeg merker det. Og en stor del av meg er lei. Jeg vil ut, jeg vil ha et liv. Men det er skummelt. Fryktelig skummelt. Ambivalensen er stor!! Veldig stor. Valget må taes. Men jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg ønsker to motstridende ting. Noenganger er det vanskelig, spesielt når det mest fornuftige og beste også er det vanskeligste!

Verden er ikke svart/ hvit – forløpig kan jeg jo prøve meg på en gråsone… Et skritt av gangen!