Selvskade

Fra første gang jeg skadet meg selv, for mange år siden har jeg skjult det. Jeg har skult arr, ne sår, bandasjer og sting. Jeg har gjemt det bort – det er skammen jeg prøver å skjule. Jeg ville ikke ha de lange blikkene til menneskene. Jeg orker ikke skulle svare på sprøsmål – jeg ikke engang hadde svar på.
Mest nøye var jeg med de nærmeste. Familie og venner.
- En ting er det å møte et vilt fremmed menneske som stirrer, for så å aldri møte det menneske igjen. En helt annen ting er å møte en venn som ser med avsky eller forrakt (noe jeg kan tolke inn i alt og alle).

Så, får par år siden møtte jeg ei jente. Hun lærte meg at arrene ikke var noe skulle skjule, det var ikke noe vits i å legge til enda mer skam enn det allerede var. Hun lærte meg å godta arrene mine som endel av min historie. For uansett hvor mye jeg skulle ønske at jeg kunne gå tilbake i tid og ikke kutte det første kuttet kan jeg ikke det. Det beste jeg kan gjøre er å godt slik det er og ikke gjemme meg bort.

Likevell tok det tid. Jeg grudde meg veldig til sykepleieruniformen skulle brukes på skolen – med korte armer. Men det gikk fint. Jeg fikk oppleve en gruppe gjevnaldrende som ikke stirret, som ikke stilte sprøsmål – og som mest av alt behandlet meg helt normalt. Det ble det virkelige vendepunktet.

Nå har jeg i fire uker vært i praksis. Jeg har hverdag gått i kortarmet uniform. Ingen har behandlet meg anderledes, ingen har sendt meg “stygge” blikk. Ingen har blitt skremt. Og jeg kan merke at skammen jeg føler; skammen som så ofte har ligget som en tykk tåke rundt selvskadingen har lettet litt.
Jeg kan aldri være 100% sikker på at jeg aldri kommer til å skade meg igjen. Men det er lettere å ikke falle tilbake når skyld og skamfølelsene rundt det er mindre. For før gikk det i en evig sirkel av kaos-skyld-skam-selvskading-mer skam-mer selvskading-skyld-skam-kaos-selvskading- - -

Nå er det 540 dager siden siste kuttet. Nesten 1 1/2 år. Arrene blekner og selv om det er dager jeg virkelig må kjempe for ikke å skade meg selv klarer jeg stå i mot. Jeg ønsker så sterkt at det skal være til min fortid. Og jeg vet at jeg må holde meg unna – det er altfor lett å falle tilbake i den gamle sirkelen…

Arrene blekner med tiden…
Det gjenstår bare å jobbe med grunne til at de kom i førsteomgang..

Spiseforstyrrelse

Vis jeg hadde kunnet redde en person. Viss jeg kunne forhindre at væffal en person som flørtet med tanken om å gå ned noen kilo, slutte og spise eller rett og slett kaste opp maten snudde i døråpningen til spiseforstyrrelsen, hadde jeg blitt glad. For jeg unner ingen det. Jeg ser hvor fort en spiseforstyrrelse setter seg i bena til uskyldige ofre. Hvordan den, som en parrasitt, spiser opp menneske innenfra – fysisk, men mest mentalt.

Jeg har opplevd det. Jeg gjennomgår det hver dag, hver uke, hver time. Tankene, handlingen. Tvangstanker, kaoset med mat, overspising, trening, spying og sult – i en evig rundans. Jeg vet ikke hva som er mest slitsomt. Går dager på minimalt med mat, eller når jeg krabber på toalettet og spyr til jeg ser stjerner for øynene og suset i ørene er overdøvende. Når jeg etter en spise-spy runde ikke klarer gjøre annet enn å ligge rett ut og stirre ut i luften for hver muskler i kroppen er ømme. For så å ta noen tabletter for at jeg væffal skal bli kvitt det siste neste dag. Og jeg da neste dag blir sittende på do med vanvittige magesmerter og får tømt kroppen for både væske og avfalstoffer.

Joda – det er virkelig fantastisk når jeg prøver konsentere meg, og øynene ikke klarer fokusere for kroppen går på tomgang. Og når jeg føler beina skal svikte under meg når jeg går og prikking for øynene hvergang jeg reiser meg. Eller nå når jeg føler jeg mister så mye hår at jeg trolig kommer til å være skallet i løpet av neste uke.
O’du hærlige liv..

Jeg har lest i mine dagbøker fra jeg var mindre. Jeg kan utifra dem lese når de første små dryppene av sykdommen begynte melde seg. Jeg har nå hatt diagnoen Anorexia ca 5 år, og gikk vell 3 år før jeg ble brakt til fagfolk. Jeg har i dag mer kunnskap om hva jeg burde gjøre. Hva som er rett og alt det. Likevell føler jeg meg mer fanget enn noengang.

Noen ganger ønsker jeg meg tilbake i tid. Tilbake til den jenta som taklet verden på en selvdestruktiv måte. Til hun som satt alene med tårene om natten mens kniven lindret de mentale smertene som rev henne opp.
Men mest til jeg bare fremover. Kunne se morgendagen som noe positivt, uten å vite hva som skjer, uten å måtte gjennom alle ritualene. Jeg vil kunne forandre livet mitt. Ofte har jeg tenkt på selvmord, men (som jeg har kommet frem til i det siste)  jeg vil ikke ta livet mitt , jeg vil bare få en slutt på det livet jeg lever.  Jeg vil ha et nytt liv. En ny start.

Jeg vil kunne hjelpe andre. Jeg har vært i helvete, og er her fortsatt. Men håper jeg en dag skal klare finne, og ikke minst kjempe, veien tilbake til livet. For da kan jeg vise.
Jeg har målet klart, bare usikker på veien ditt. Det var det her med følelser og fornuft igjen da…

Perfekt!

En gang hadde jeg som mål og bli best. Best i alt. Flinkest. Perfekt. Nå prøver jeg senke listen litt. Tross alt er det vanskelig måle alt. Det er vanskelig sette klare retninger på hva som er perfekt. Er det smartest, flinkest, raskest, mest belest, skolesmart, livssmart, tynnest, søtest, snillest, oppfinsom eller penest. Og hvordan måles penhet? Hvordan kan man sette oppfinsomhet opp mot hverandre. Eller hvem bestemmer hva som skal til for å være en perfekt venn, eller den beste søsteren/datteren.

Hvordan skal jeg kunne være perfekt, når perfekt ikke er målbart. Hvordan strekke seg etter et mål som ikke er synlig eller mulig å sette opp. Det blir bare en idè. En tanke som kjører seg fast i hodet. Jeg lager mine regler og rammer for hva som betyr perfekt. Jeg bestemte meg for at perfekt betydde; flinkest på skolen, nr 1 på alle idrettslige konkurranser, tynnest og den som kunne klare seg lengst uten mat, gjøre alt for at mine foreldre ikke skulle ha noe å bekymre seg over og være den som alle venner kunne snakke med. Jeg skape meg et slikt ideal som var umulig å leve opp til.

Det går en stund, men det lar seg ikke forene. Det sier stopp både i hodet og i kroppen tilslutt. Jeg skjønner det ikke går ann å være perfekt. Jeg skjønner det ikke er noe som er perfekt. Likevell prøver jeg forsatt, til en viss grad, å bli perfekt. For jeg er redd jeg i andres øyne ikke er god nok med mindre jeg gjør det enda bedre enn alle andre. Jeg tror at jeg ikke kan gjøre noe feil. En glipp, et feilskjær og jeg føler verden går under.

Fornuften og følelsene sender meg i hver sin rettning. Jeg blir litt dratt, men prøver få følelsene med på det fornuften sier.
“ Lytt til følelsene” sier de. Men jeg er sikker på at jeg stort sett burde lytte til min kjære fornuft frem til følelsene mine er litt mer realistisk orientert. Forløpig er følelsene sterke og skumle, men fornuftensstemme kommer frem innimellom.

Vår

Det er vår. Eller jeg innbiller meg at det er vår. Når solen faktisk varmer, asfalten begynner få tørre flekker og luften er full av fuglekvitter og en lukt som ikke kan beskrvies annet enn at det lukter vår. Det er så deilig når vinteren går mot hell og solen igjen står høyere på himmelen. Jeg kan føle kroppen og sinnet tiner litt opp. Smiler sitter litt løsere når solen skinner i ansiktet og skuldrene senkes noen hakk får jeg ikke fryser ihjel ved å bevege meg ut.

Jeg har alltid likt våren. Når man stadig kan kle av lag på lag med klær, vell vitende om at dagene stadig blir lengre, varmegradene stadig blir flere og sommeren kommer også i år.

Mange år betydde våren, for meg, at det var tid for en ny sesong med konkurranser. Jeg så frem til at skogene skulle bli fri for snø og jeg igjen kunne få kart og kompass i hendene for å finne poster. Jeg er utrolig glad i naturen og elsket løpe orientering både konkurranse og trening. De siste årene har jeg ikke løp med kart. Men hver vår kommer igjen følelsen av at jeg vil tilbake til idretten. Tilbake til konkurransene og miljøet. Men jeg er enda usikker på om det er bra for meg. Om det er spiseforstyrrelsen som vil mest tilbake til et miljø som gir stort rom for stor mengde trening og utmattelse. Jeg vet ikke om ønsket til å løpe er preget at andres forventninger og ønske om å få annerkjennelse for noe – og ikke fordi jeg vil det for min egen del.

Jeg tror det er litt over et år siden jeg sa det selv: “ jeg vet ikke om jeg egentlig vil tilbake til elitenivå” til min psykiater. Jeg ble nesten litt overrasket selv da jeg sa det, men han hadde tenkt det selv en stund. Ellers snakker vi ikke stort om det, mens fordi jeg er usikker, og vet med fornuftens stemme at jeg forløpig ikke er klar for å komme tilbake – værken psykisk eller fysisk. Jeg har mye å jobbe med før jeg eventuelt er klar for det – om jeg noen gang vil.

Nå for tiden studerer jeg, jobber og kommer meg gjennom det. Det er nok. Det er stressende nok for min del. Jeg liker det. Jeg merker det er deilig ikke ha det ekstra prestasjonspresset i forhold til idretten. Så selv om jeg savner det noen ganger er jeg sikker på at for tiden er det best å konsentrere seg om å komme tilbake til livet – finne meg selv og igjen bli venn med livet og meg selv.

Syk, men egentlig ikke

 

Det måtte jo gå galt etter min “polferd” til holemkollen.

Jeg er syk, men jeg er ikke syk. Jeg har ikke stemme og halsen kiler litt av og til, men ellers kan jeg ikke kalle meg syk. Men alle mennesker jeg møter sier jeg er forkjølet og synes synd på meg for jeg må jo være skikkelig syk når stemmen har sviktet så totalt og det høres ut som stemmebåndene er av sandpapir..

Det er bare (bank i bordet) forløpig ikke noe slapphet eller vanlige sykdomstegn å spore. Og dermed konkluderer jeg med at jeg ikke er syk, men at kroppen ikke er helt tipp topp heller (men når har den noen gang vært det de siste årene uansett..)

Det jeg da kom til å tenke på var i forhold til psykiske lidelser. For det er på en måte det samme bare andre veien. Man kan være invalidende syk, men det syns ikke (eller høres) og dermed er det vanskelig for andre å tro det. Det er så mye lettere for folk å ha noe fysisk beivs for at det skal være mulig å fatte. Dermed blir du, når du er psykisk syk ofte stemplet som en latsabb eller en unnasluntrer. Mens når du egentlig er frisk og bare har en rusten stemme, får du mange medlidende blikk og oppmuntrende ord på veien..

Jeg er nå ferdig med tre dager i prakis. Jeg går dagen lang i “pysj”. En kortarmet pysj for å være nøyaktig. Jeg går rundt i avdelingen med arrene på armene godt synlig. Ingen har kommentert det, ingen har sendt meg blikk, ingen har spurt meg. (nå vet ikke jeg hva de sier bak min rygg, men jeg velger å ikke være helt paranoid heller). Jeg har hatt en forløpig veldig god opplevelde rundt dette.Og håper dette er noe som også kan fortsette. Men samtidig vet ingen hva jeg går gjennom i hverdagen – hvordan jeg strever meg gjennom hverdagen. Men det trenger de heller ikke vite. Jeg fungerer og det er det viktigste for meg, og for dem.

Ingen vet at jeg er psyk, så egentlig er jeg syk men ikke syk og ikke syk men syk. På en og samme gang akuratt nå. Ganske så finurlig må jeg si =)

I dag har jeg ligget i sofaen og vært så stille som overhode mulig. Sett bort fra en tur til psykiateren har jeg ikke vært ute blant mennesker og prøver snakke minst mulig. Litt spennende var det dog med terapitime hvor jeg ikke har så mye å kunne si når stemmen stadig svikter, men noe kom vi da frem til. Det morsomme jeg har kommet frem til er at viss du hvisker til noen er det stor samsynlighet for at de også senker stemmen når de svarer deg..