VM

I går, eller onsdag viss vi tar med kvalifiseringer, startet VM i nordiske grener her i Oslo, Holmenkollen. Jeg gjorde min plikt som medlem i den familien jeg er, og som Oslo beboer og troppet opp, med min far og bror stod vi og heiet frem de norske løperne. Det var god stemning, masse masse folk og flotte prestasjoner. Det var sprint som stod på programmet så det gikk unna i sporet.

Jeg hadde kledd på med alle varme klær jeg hadde (nesten), men frøs så jeg ristet en stund, før jeg skjønte at det gikk ikke ann å stå stille, her gjald det å hoppe og heie så mye som mulig for å få litt varme. Det var KALDT!! Heldigivs ettersom finalen kom nærmere ble det litt mer spennende så jeg klemte kulden litt. Men en ting er sikkert – jeg har aldri frysi så mye i hele mitt liv. Jeg er sikker på at spinalvæsken inni ryggraden frøs til is.. Jeg var igrunn glad når det var ferdig, etter nesten 5 timer stående i snøen. Så klart var det moro når Norge vant gull og sølv. Og det var moro være der!

Jeg meket jeg savner å kunne konkurrere. Den følelsen av å gjøre det bra i noe, vinne viktige konkurranser med publikum i ryggen. Jeg savner være en del av det idretteslige miljøet.  Men hvor mye jeg vil tilbake er jeg enda usikker på. Om det er bra for meg, eller om det er mest spiseforstyrrelsen som vil tilbake til et miljø som dyrker trening, prestasjoner og det å stupe utslitt over mål. Jeg er usikker, men endel av meg savner det.

Til mandag starter mine 2 måneder i praksis. Helgen skal brukes på jobb, før det braker løs med siste del av første året på sykepleien. Jeg skal bruke all kunnskapen jeg har lært i år til å behandle eldre mennesker. Lære meg å sette teorien ut i praksis. Det er gruglede i magen, og jeg ser frem mot å gjøre noe praksis istede for å sitte på skolebenken. Eneste usikkermomentet er hvordan energien kommer til  å være og jeg er redd for å ikke gjøre det bra nok. Men så lenge jeg gjør så godt jeg kan håper jeg bare det er godt nok.

Overanalysere

Analysere, fundere, tenke, overanalyse, vei ord for ord, legge trykk på det ene eller det andre, sette komma andre steder, legge til mine egne tanker – og kommentaren eller handlingen som ble sagt/gjort blir til noe helt annet i mitt hodet.
Det går på autopilot. Jeg tenker ikke over det, før jeg skjerper meg og spoler litt tilbake.
Et spørsmål jeg har lært meg og stille meg selv er: “ Hva tror du egentlig de mente, viss du tenker deg nøyere om, uten og tillegge den andre dine egene følelser?”
- jeg vet ikke hvor mange ganger psykiateren har sagt det til meg. Og riktignok kan det virke som jeg må ha det inn med tesje, men det kommer da inn tilslutt. Så da må jeg stadig stoppe opp litt i tankerekken og ta meg selv i nakken, for ikke å overanalysere for mye.
Fant et søtt eksempel skrevet av Dag Evjenths:
ET TEGN
Du skal ikke
tro.
Du er noe.
Mange ganger har jeg lagt ned mye mentalkapasitet i å negativisere alt og alle – fordi det passer best med mine følelser ovenfor meg selv. Jeg trengte bekreftelse på at jeg var verdt nullniks og da fikk jeg jo også det i bøtter og spann. Men nå prøver jeg bevist ikke gjøre det. Det er vell litt mentalisering i form av å virkelig se meg selv utenfra, slik andre ser på meg, og ikke innenfra farget av mitt destruktive selvbildet.
det hjelper ikke se meg selv i speilet, jeg må prøve speile meg i øynene til dem rundt meg.

-------------------------
Vinteren skrider frem som alltid. Snø laver ned, dagene er fortsatt korte, isen gjemmer seg så hvem som helst kan gli og tryne, og kulden biter seg fast i marg og ben. Jeg er lei alt som heter vinter og ser frem til våren slik at jeg kan tine opp igjen. Skolemessig vil det si at det snart er tid for praksis og jeg skriver de siste oppgavene før 28. februar hvor tiden er inne for å prøve læringen ut i praksis.

Lyspunkt i hverdagen!

Noen ganger skal det så lite til for å gjøre hverdan lysere. Noenganger kan selv den mørkeste dag bli brutt med et smil. Og dette skjedde i dag.

Jeg tuslet ned på postkontoret og hentet en pakke. En pakke fra ei fantastisk venninne. Inne pakken lå det enda en pakke, og et fantastisk kort med brev. Jeg ble rørt og gleden strålte fra hjertet og helt ut i fingertuppene. En følelse av “jeg er ikke alene er verden”. Inn igjennom mitt tykke skall kommer det en strime av lys, håp. En brist i min egen overbevisning om at jeg er alene og ingen bryr seg.

En hånd blir strukket ut, og jeg ønsker strekke ut min hånd for å ta den, for å holde endel av den gode verden igjen, men endel av meg er redd. Det er skummelt, hvorfor? Det har jeg enda ikke funnet helt ut av. .

Pakken – og noe av det som lå inne. Jeg fikk også en bok – en utrolig koselig bok som fikk meg til og smile. En bok full av barns smarte sitater om “krig og fred” =)

Jeg er glad jeg fortsatt har venner, og jeg skjønner jeg har mistet mange – men er utrolig takknemlige for alle som holder ut. Jeg er utrolig glad i alle mine venner, og selv når jeg ikke klarer holde kontakten er de der. Selv når jeg er stengt inne i mitt eget mørke strekker de hendene ut for å hjelpe meg ut. Jeg er evig takknemlig! De vet det nok ikke selv engang, men deres ord gir meg styrke.

Jeg er glad i dere alle sammen!

psykiatrien

 

Jeg fikk et spørsmål for en god stund siden om jeg kunne skrive et innlegg om hva jeg tror kan hjelpe meg, og hva andre kan gjøre for meg… Så skrevet litt om mine tanker..

…….

Jeg har nå vært et medlem av psykiatrien i 5 år. Det er nøyaktig 5 år og 12 dadger siden første gang jeg tok mine steg inn på en institusjon, og et halvt års tid før det hadde jeg hatt noen sporadiske samtaler med en psykolog som ikke viste noenting (og som jeg bare gikk til for å roe min mor). Så jeg regner det som at den dagen jeg tok mine skjelvende skritt inn på BUPA Tønsberg som den dagen jeg ble den heldige “vinner” av et medlemskap i psykiatriklubben (aka pasient).

Jeg var på sett og vis heldig. Jeg ba ikke om noe, jeg ble bare sendt dit under en måned etter henvisning fra ambulant team i byen. Det er mange som søker hjelp, men som aldri får noe hjelp, jeg følte lenge at hjelpetilbud ble kastet etter meg. Ei jente på ca 18 år – forvirret, men mest av alt redd. Og følte hvor enn jeg snudde meg ble jeg møtt med misstro og store voksene ord. Jeg tror jeg trengte mest av alt å føle meg sett. Bli sett som en hel person, bak alle symptomer og kaotiske matvaner, bak masken med smilet og bak den selvsikre fasaden. At noen kunne se den lille jenta som trengte en klem. Trengte litt trygghet for å kunne tørre åpne opp..

Det tok lang tid. Men en dag kom det en engel inn (ca to år etter, på akutt psykiatrisk voksen post). En student som så meg. Som brukte tid med meg, som fikk meg til å føle meg som en person – ikke en sykdom. Hun behandlet meg som en jevnbyrdig. Og jeg merket jeg turde stole på henne etterhvert. For hun tok seg tid, satt med meg, gikk turer med meg og hørte på meg og snakket med meg (ikke til meg). Det ble et slags vende punkt.

Hun ga meg utrolig mye håp. Og delevis takket være henne tok jeg sjansen på å starte i samtalebehandling hos den psykiateren jeg har nå.  Hun viste meg at det var mulig å snakke.

De siste årene har jeg gått til samme psykiater. Jeg har vært innlagt en periode, men dette er ikke noe som funker for meg. Jeg blir for trigget av andre pasienter. Lærer å bli mer spiseforstyrret.
(noen ganger tenker jeg at jeg egentlig ikke hadde en så alvorlig spiseforstyrrelse i starten, men at jeg lærte det av pasienter og behandlere. At jeg under de første innleggelsene ble mer spiseforstyrret mens jeg var der, enn da jeg ble skrevet ikke. )

Nå går jeg kun poliklinisk, relativt fritt, og det funker på et vis. Jeg er heltiden usikker på om det har noe effekt, men et sted inni meg håper jeg at det på langt sikt hjelper. Men det viktigste som er til hjelp for meg er at mennesker jeg har med å gjøre i behandlingssituasjonen tar seg tid, ser meg – ser hele meg, som en person og ikke som en sykdom. Behandler meg med respekt og lytter uten og trekke seg unna. Stabile personer som blir der selv når det stormer som værst. Tørr og ta en sjanse. For min del var det avgjørende at jeg fikk en psykiater som turde stole på meg slik at jeg kunne stole på han. Han ga meg ansvar og jeg følte at enderlig var det noen som trodde meg. Personlig har jeg store problemer når alle har misstillit til meg, for da oppfører jeg meg derretter. Men når noen velger å stole på meg å gjør avtaler med meg gjør jeg alt jeg kan for å holde de. Et behandligsopplegg bygget på gjensidig tillitt er det beste.  Makt og kontroll har aldri funket for meg. (da blir jeg bare trassig) =)

Når det gjelder alle andre mennesker rundt meg, familie og venner, er det viktigste de kan gjøre å bare være der. Bare på de siste årene har jeg mistet mange venner, men noen står fortsatt støtt. Bare det å vite at de finnes der ute, bare en melding unna, hjelper mye. Bare det å få en meldig fra dem som sier “Hei, jeg er glad i deg” lyser opp hele dagen. Får meg til å følte meg litt mer menneskelig. For når selvtilliten og selvfølelsen er på bunn er det lett og tenke at du er det værste menneske på jorden, og da er det livsviktig å ha en påminner om at det er mennesker der ute i verden som fortsatt bryr seg.

Jeg liker at venner spør hvordan ting er. Selv om jeg stort sett sverger til det vanlige “bra”. Så tør jeg noen ganger svare mer ærlig. Men det viktigste for meg har hele tiden vært at venner har behandlet meg likt. For selv om jeg er psykisk syk betyr ikke det at jeg ikke er den samme jenta som for 7 år siden. Selv om jeg sliter med hverdagen er jeg fortsatt Siri. Og jeg skjønner de kan være usikre og redde, men jeg er ikke farlig. Er det en ting jeg har lært så er det hvor viktig det er med et nettværk når tunge stunder kommer. For det er utrolig hva en klem kan kurrere..