Et skritt i riktig retning(?)

Jeg snakker. Snakker med min mor, med venninner, med meg selv. Jeg merker at båndene jeg la på meg selv er ikke så korte lenger. Jeg kan lene meg litt mot andre mennsker. Fortelle dem litt mer om hva som skjer. Samtidig sensurerer jeg mye,men slikt gjør jo alle.

Forskjellen har jeg merket i det siste. Når noe skjer, vil jeg ringe min mor – fortelle, dele og diskutere. Dette er lenge siden jeg har gjort. Godt over 5 år væffal. Jeg vil igrunn gå så langt som å si at jeg har et mer normalt forhold til mine foreldre nå. Jeg aksepterer dem og liker ha dem der. Det er en slags trygghet at jeg vet de er der om jeg trenger det.

Det betyr ikke at de vet så mye om min psyke og hvor langt nede jeg noen ganger er, men de er helt klart en større del av livet mitt enn før. Jeg vet ikke om det er for å skåne dem, eller skåne meg selv – men jeg tør ikke at de skal vite om de værste bunnene. Vil ikke skremme dem, vil ikke ha dem for nære. Men nå er det passe nært og det er godt.

Hvordan det skjedde vet jeg ikke. Hva som har forandret seg vet jeg heller ikke. Men jeg velger og tro at det er jeg som har forandret meg, og min tilnærming til dem er blitt bedre. Jeg har en instilling som går mer på at ingen mennesker er perfekte og “det er best å gjøre det beste ut av situasjonene”.

Kanskje beveger jeg mer litt i riktig retning likevell =) Det er tross alt insiden som teller..

God morgen

Natten er over. Enderlig. En ny dag venter. Ny dag, nye muligheter (nåja). Natten ble brukt til å se en film (Engelen), som jeg anbefaler. Sterk film, men en god norsk produsjon. Riktignok er det en tøff historie, men med en god undertone.
Hodet ville enda ikke slå seg til ro. Dermed trasket jeg en tur med kameraet for å få tiden til å gå.

Månen gjemmer seg bak trærne

I natten blir mørket lyst opp av gatelykter stort sett over alt (væffal i hovedstaden)

Jeg vil bryte ut og opp av det kalde altomsluttende …

 

Så nå er det god morgen. I ovene står det et brett med rundstykker til min kjære bror og kjæreste som de får når de står opp om en times tid. Det er greit når natten kan bruks til noe litt fornuftig. Men jeg håper bare jeg får sove litt neste natt – om 14 timer eller så. Før den tid skal jeg på skolen og ha førstehjelpskurs. Det er jo godt å vite hvordan man bruker en hjerte-starter-sjokk-maskin =)

Ha en god dag alle sammen!

Natten

Natten er her. Natten med sitt mørke, sin stillhet, sine lange timer. Mennesker går i dvale noen timer og roen senker seg over byen. Gatelysene lyser opp gate som er spindelvevnett og bilene står stille. Alt er stille. Mennesker kryper under dynen å rømmer til drømmeland. Landet  der alt er mulig – der du blir superhelt og overvinner alt.

Men i en seng i en leilighet ligger en urolig jente. Søvnen vil ikke nå henne uroen vil ikke slippe taket. Tankene kverner rundt i hodet. Kroppen er sliten og hjernen skriker etter noen timers pause, men Ole-Lukkeøye ser ut til å ha glemt den lille jenta i natt. Ingen søvndyssende pulver å få. Og når de små hvite pillene ble slutt i går har ikke jenta noe å hjelpe seg med. Ingenting som kan stoppe tankekjøret. Ingenting som kan hjelpe de trøtte øynen til noen timers etterlengtet pause.

Hun vrir og vender på seg. Minnene stiger opp til overflaten og skaper bilder hun ikke vil se – følelser hun ikke vil føle. Reddsel, skam og smerte. Så gjerne vil hun, som andre, få hvile, men denne natten ser ut til å bli lang.

Hun gleder seg bare til dagens starter igjen og byen våkner. Det hjelper litt. Mørket er skummelt og om natten kan det virke som timene står stille..

Ambulanse

… Men ikke for meg..

De kommer inn, i tur og orden tropper tre ambulansemenn opp. Jeg sitter på gulvet. Ser på dem, mens jeg prøver berolige damen i fanget mitt. Mens jeg ser på mennene som fyller rommet kjenner jeg dem etterhvert igjen. Det er de samme mennene som hentet meg for noen uker siden. De samme mennene som fant meg i en enlendig forfatning – på bunnen av all elendighet.

Nå kommer dem etter at jeg måtte ringe på vegne av en annen. En stakkarslig gamel dame med lårhalsbrudd. Likevell føler jeg meg liten der jeg sitter. Ber stille bønner om at de ikke gjennkjenner meg. (det er tross alt mange, mange dager og pasienter siden jeg så dem). Samtidig undrer jeg over hvor stor sansynligheten det er for at dette skulle skje. Men de lot ikke til å kjenne meg igjen. Tross alt hadde jeg på meg min solide maske av sminke og selvtillit. Det er jeg god på.

Det gikk uansett bra, og vi fikk henne i ambulansen og avgårde til sykehuset. Jeg var glad for at det, denne gangen, ikke var meg. Men oppfølelsen til ambulansemenne var helt anderledes denne gangen. Og skyldfølelsen inni meg fikk enda mer styrke. Det er klart det er mer synd på en gammel dame som har brukket litt, enn en jente som med vitende og vilje ha tatt litt for mye av det ene og det andre for å slippe unna litt. Likevell går det ann å prøve se bakenfor – prøve se den lille redde jenta som bare prøver beherske livet. Jeg jobber hver dag, for å komme meg gjennom dagene.

Ellers går dagene som alltid. Jobb, skole, trening og huslige plikter. Min bror er kommet hjem etter en uke borte og det er igjen liv i huset. Jeg sliter med nettene og søvnen er ikke en speielt god venn, men prøver. Snart er helgen over, og skolen starter i morgen igjen – med gruppearbeid på programmet. Så da er det bare å stille inn hjernen på skolearbeid og håpe søvnen kommer litt i natt.

Ønsker alle en god uke som kommer.

Stillstand

Tiden står stille, tiden går for fort. Jeg rekker ikke alt jeg vil, jeg vil ikke noe. Jeg ønsker å gjøre så mye,men kommer liksom ingen vei. Kreftene vil liksom ikke strekke til. Hodet henger ikke med. Tankene går i stå. Jeg vil legge meg ned i fosterstilling og la tårene falle. Jeg forbanner hele verden og vil legge meg under dyna og aldri stå opp. Jeg vil løpe til jeg faller. Forsvinner. Jeg vil stoppe alt. Jeg henger ikke med.

Hjernen min vil ikke være venn med meg. Nervecellene stopper opp. Hodet føles så utrolig tungt. Halsen orker liksom ikke helt holde hodet oppe. Energien er ikke så veldig til stede, men hva gjør vell det. Anoreksien er høyst tilstede. Står ved min side og pisker meg rundt. Det er trygt, det er kjent og det holder meg gående (på et vis). Jeg vet hvor det bærer, jeg vet hvorfor jeg er sliten, men klarer ikke gjøre noe med det. Svimmelheten er trått inn, kraftløsheten og likgyldigheten likeså. Hodet får ikke inn andre tanker enn trening og mat. Jeg ser hverdag på vekten – den er igjen blitt mitt måleistrument for hvordan dagen er.

Fornuftsmessig vet jeg at jeg aldri kommer til å nå målvekten – for det kommer alltid til å bli en ny, men likevell er det et mål. En mening. Men ikke bare vekt er i fokus. Det er godt å ha noe å fokusere seg på. Noe annet å tenke på enn minnene som stadig plager meg.

Jeg tar i bruk kjente metoder for å overleve. Om det er anoreksi, bulimi, selvskading, overtrening eller overspising er det bare symptomer for samme problem. Og jeg omfavner nå de anorektiske tankene. I et forsøk på å holde ut. Komme meg gjennom denne bunnen også.

Forandring fryder

Det hjelper noen ganger å forandre noe. Bare sette en ny farge på tilværelsen. De siste dagene (forsovidt ukene) har det gått litt trått. Det har vært mange mørke tanker, mange destruktive planer. Jeg har kommet meg gjennom dagene, prøvde holde et slags system i hverdagen. Prøvd å vært på skolen, følge med holde en nogelunde stø kurs i livet. Det er tøft og vanskelig. Slitsomt og krevende, men jeg lever fortsatt. Jeg har ikke knekt i to. Riktignok har jeg blitt bøyd til det lengste, men er fortsatt nesten hel.

Uansett i dag måtte jeg bare ha en forandring. Gjøre noe nytt. Gjøre noe, og helst noe som ikke var destruktiv. Så jeg farget håret.

Svart! (greitnok er det et noe dårlig PC bilde,men det får duke)

Var også på skolen i dag. Led meg gjennom utrolig kjederlig forelesninger om viteskap og forskning. Men jeg kom gjennom det også.
Det gjelder bare å ta et skritt av gangen. Så selv om alt føles mørkt gjelder det å holde ut. Så da får jeg gjøre det – og heller farge håret ofte. Forandring fryder =)

Det sa stopp!

Kortslutning. Overloaded. Hjenen kapitulerte. Og alt gikk i stå. Svart!

Ett år + , 12 måneder , 168 dager, 4032 timer (ca), 241920 minutter (ca). Det er tiden jeg har holdt ut. Dagene har vært harde, men med noen dager innimellom som har vært ok har det gått. Med små gleder, små lyspunkt – uansett hvor små de er – som har hjulpet meg videre.

Noen dager har vært lange, tunge og mørke, men jeg har kjempet meg videre. Falt, men krabbet meg opp igjen. Uten å kunne helt sette fingeren på hvordan jeg har klart det – så har jeg klart det. Jeg bestemte meg for at jeg skulle ikke skade meg selv. Jeg prøvde ut avledning og utseting. Fant ut når det var værst, og prøvde holde ut de timene. Til mørket lettet litt og de impulsive og dekstruktive tanken ble litt lettere. Likevell gikk det ikke en dag uten at selvmordstanken og selvskadingstranget var tilstede. Bare i forskjellig grad..

Jeg prøver være glad over at jeg klarte et år. Men jeg skammer meg. Skjemmes over at jeg ikke klarte holde ut. At jeg opptar ressurser, og at jeg er slik til bry. Beklager til alle helsepersonell som måtte bruke sin tid på meg. Jeg vet dere hadde nok å gjøre. Jeg er enda noe usikker på hensikten med mine handliger tidligere denne uken. Ambivalent.

Kaoset ble for omfattende, tankene ble så sterke. Etter flere dager med å holde ut – komme gjennom – bare for å møte en ny dag, enda tyngre enn den første.

Uken skulle egentlig vært brukt på skolen Med psykologiforelesninger alle dager. Slik ble det ikke.. Tirsdag starter ny skoleuke. Da prøver jeg igjen. Melde meg inn i en vanlig verden for å prøve være normal igjen. Prøve komme videre. Ut av sengen – ut av mitt mørke innelukkede skall – ut i verden. Skole og jobb. Psykisk litt knekt, men stabrer meg på bena og prøver igjen. Et skritt av gangen.

Ensomheten

Ensomheten omslutter meg her jeg sitter. Jeg føler meg alene. Utenfor vinduet mitt kan jeg se verden gå forbi. Alle har et liv, en mening. Følelsen av at alle har hverandre er stor.

Jeg undrer på hvordan jeg endte her. Jeg hadde mange venner. Var en del av et nettværk. Glad, sprudlende og omgjengelig. Jeg var ute med venner hele tiden, rakk nesten ikke være hjemme. Jeg hadde et liv. Muligheter. Jeg elsket hver dag som kom. Ønsket fremtiden velkommen og så aldri tilbake på fortiden. Jeg levde i nåtid. Jeg LEVDE. Men sakte og sikkert skjedde det noe. Jeg trakk meg tilbake. Venner prøvde holde kontakten, men jeg gjorde ikke noe forsøk på å holde den. Hender ble strukket ut, men jeg orket ikke strekke ut mine for å ta dem. Jeg isolerte meg.

Tankene mine ble igjen i fortiden. Minnene hjemmsøkte meg og holdt meg våken om nettene. Dagene ble slitsomme og humøret dalte. Jeg ble alene. Jeg satt alene i mørket, med tankene mine og klarte ikke være endel av den verden utenfor. Det var mer enn nok som forgikk inni hodet mitt. Jeg kjempet hver dag mot meg selv, mot alle. Og selv de gangene jeg prøvde være tilstede, være sosial føltes det som jeg var på en annen planet enn mine venner. Jeg begynte å føle ensomhetens nærvær selv når jeg var omgitt av mennesker jeg kjente og likte. Da var det bedre å kjenne på ensomheten i enerom.

Så jeg stengte verden ute. Lukket meg inni meg selv. Dagene gikk og telefonene ble færre. Ukene gikk og venner forsvant. Årene gled videre og noen få venner var fortsatt der. Trass i min sykdom, trass i mine avvisninger. Til tross for alt jeg utsatte dem for – all bekymring, all uro og stillhet. De stod ved min side.

Nå vet jeg ikke lenger. Ensomheten holder på å spise meg opp innenfra. Et mørke så tungt. Og jeg kan se at det er jeg selv om har laget det. Jeg valgte det. Det er min egen skyld. Jeg ser det nå på noen av mine venner som sliter. Når jeg prøver rekke ut en hånd og de ikke tar den er det vanskelig å fortsette prøve. Så da sitter jeg her, i mitt eget mørke. Min egenproduserte ensomhet. Mens jeg undrer på alt jeg kunne gjort anderledes.

Ja, nå er du ensom
men er det selv valg?
Nei, sier du
Ja, sier andre

Du sitter der
og ser på de 4 veggene
dag ut
dag inn

Ingen ser dine tårer
Ingen hører dine rop

Hva som gikk galt
er ikke godt å si
Men nå sitter du der
Ensom
Alene
Forlatt

Ingen armer som holder rundt deg
Du er helt alene
inne i disse 4 veggene

Ingen venner kommer lenger til deg
Nå er du glemt

Er det uforskyld?
Eller kunne alt være anderledes nå?