Når en pepperkaker baker..

Det er nesten slutt på uken. En fryktelig turbultent uke – sett ut i fra mitt indre følelse liv. Jeg sitter igjen med en følelse av å ha blitt kastet hit og dit, rundt og rundt – bare for å ende opp på samme plassen igjen. Hjernen er blitt vridd og vendt, uten at det er blitt noe forskjellig utfall. Sengen har vært min beste venn, og dyna har vært mitt værn mot den skremmende verden der ute.
Egentlig var det fult program på skolen hele uken, men jeg klarte ikke komme meg på skolen til halvparten av forelesningen engang. Det ble for vanskelig. Likgyldig til verden der ute, da min indre verden var mer enn nok en prøvelse i å holde ut. Noe jeg også har gjort – på et vis. Levd har jeg ikke denne uken, men det har jeg strengt tatt ikke gjort på en stund uansett. Det viktigste noen ganger er bare å holde hodet over vann, slik at jeg etterhvert har et liv å leve..

Men i dag våknet jeg. Dagen var enda ikke begynt. Ute hadde enda ikke solen stått opp, og verden generelt så ut som den sov. Jeg hadde ikke mer ro på meg til å sove, så dagen ble startet på et vis. Men kroppen var ikke like medvirkelig som hodet. Med en sliten kropp ble de første timene tilbragt liggende rett ut på sofaen å synes kroppen var noe herk, siden den ikke ville sammarbeide..
Så ble jeg dratt ut av min lille “trygge” verden. Dratt ut i den store, uoversiktelige verden der ute. Klistra på meg noe som lignet et levende ansikt og prøvde etter beste evne og møte med åpent sinn og gode intesjoner. Programmet for dagen viste seg å være en kulturell reise innom flere galerier.
Med en dyktig guide fikk jeg oppleve gallerier og kunstnere jeg aldri viste eksisterte engang. Det var noen sterke bilde, og andre “normale”.

Det var trygt, og det var godt å komme seg ut noen timer. Med min psykiater ble det en god opplevelse. Jeg fikk blåst litt liv inn i meg selv igjen. Sett verden på en naturlig måte, enn når jeg ser på den gjennom mine angstfylte, depressive øyne. Tross alt har jeg til tider et meget mørkt syn på alt og alle.. Greit å få litt perspektiv..
Så da jeg hadde blitt litt mer positiv til sinns, var det ikke et altfor stort sprang og skulle ta del i pepperkakebaking med min bror og hans kjæreste.
Vi hadde ikke former, eller kjevle, men det er jo ikke så nøye – det viktigste er å ha det koselig og moro. Og det hadde vi!
       
Peppekakebaking uten former betyr å skjære ut med kniv :)
    
Pynting krever nøye konsentrasjon..

Da vi var ferdige var hele meg + hele kjøkkenet fult av peppekakedeig, mel, melis og kandisert sukker etter vårt eminente peppekakeskur..

Pepperkake huset vårt ble laget på frihånd, og vi døpte det om til et skur. Med det har en beboer og et veiskilt. Og det står helt på egen hånd. .

Det ble uansett en utrolig god dag. Det ble mye latter, gode inntrykk og en litt mer optimistisk Siri!
Noen dager må det da være lov å ta seg litt fri fra seg selv.. Det er jo mer enn en fultidsjobb å skulle passe på meg..