Medaljens bakside..

Jeg vil si at min familie er en normal familie, mer eller mindre. Det vil si, en normal god gammeldags norsk familie. Jeg er vokst opp med søndagsturer ut i skog og mark, uansett vær. Jeg har tråkket mine mil på ski, både på fjellet og i lysløype. Jeg har sittet og fryst bak en stein, mens vinden suser rundt ørene, bare for å spise den obligatoriske appelsinen – og få en liten kvikklunsj når vi var halveis på skiturene. Jeg er oppfostret på frisk luft og naturopplevelser. “det fins ikke dårlig vær, bare dårlig klær” er gjenngangeren i huset vårt.

Jeg har opplevd å bli stengt ute, fordi jeg hadde vært inne hele dagen. og det var på tide å komme seg litt ut. Mange ganger har ikke velviljen over å måtte være litt ute hver dag, vært til stede. Men med foreldre som selv mener kroppen trenger å være aktiv hver dag blir man vandt til det. Og etterhvert som jeg ble eldre, kunne jeg bestemme litt mer selv. Men da den tiden kom, kom også spiseforstyrrelsen snikende – og aktivitetsnivået ble mer.

Hele barndommen har jeg drevet idrett. Jeg har vært innom, og konkurrert i; svømming, dans, friidrett (hekk, lengde, 200m ..) og tilslutt orientering. Og hele veien har foreldrene støttet meg, litt i overkant til tider.. Konkurranseinstingte tror jeg at jeg fikk inn med morsmelken. Og fra jeg fikk en lille bror, arrangerte  de(spesielt min far) konkurranser oss i mellom. Det gikk konkurranse i alt. Og ettersom vi ble litt eldre, arrangerte vi (sammen med fetterne våre OL på hytta vår på fjellet, hver påske. Vi laget medlajer, tråkket opp løyper og arrangerte for hele familien som var der.

Når jeg startet med orientering, hadde nok spiseforstyrrelsen startet. Treningen ble dermed økt, men også pga ønske om å gjøre det godt i konkurranse og å gi etter for det passive mase om å skulle trene, fra mine foreldre. Også bare ballet det på seg. Jeg kom inn i et sosialt miljø og trivdes godt der. Resultatene var ikke stort og skryte av, men jeg trivdes. Jeg drev med det fordi det var moro. jeg likte meg.
Men i bakhodet lå hele tiden tanken og følelsene over å måtte prestere, mest for mine foreldre. De oppmuntret, men med en undertone av prestasjonskrav.

Min bror startet tidlig med langrenn, og har siden han var 13 hatt som mål og bli olympisk mester.. Så vi ble tidlig en “toppidretsfamilie”. Hverdagen dreide seg med og mer rundt trening, prestasjon, konkurranser og formtopping. Det ble strukturerte treningsplaner og for min del et stort sprang i mengden jeg trente. Det var nok mest spiseforstyrrelsen som tvang meg ut på time etter time med trening, men konkurranseinstingte og enorm støtte til dette hjemmefra og støtteapparat i klubben gjorde det veldig lett å trene ufornuftig masse. Det var jo fordi jeg skulle bli en bedre orienteringsløper. .

Prestasjonsmessig var jeg ikke så veldig god på dette tidspunktet. Jeg hadde blitt juniorløper (17år) og i norgescupløp var resultatene meget svingende. Kroppen var jo egentlig nedbrutt og hodet var i kaos (og hadde energimangel). Og det kunne ikke gå lenger. Jeg ble innlagt. Etter at en trener forstod alvoret tok han kontakt med mine foreldre – som ikke skjønte alvoret. Tilslutt gikk det delevis opp for dem.

4 måneder som pasient. Jeg satt og leste kart. Jeg ble stadig minnet på presset fra de rundt meg, og på permisjoner hjemme ble jeg dratt med ut på tur, igjen..

Da jeg ble skrevet ut var det rett tilbake til idretten, konkurransene og treningen. Men denne gangen i litt mer moderate mengder. Rett og slett fordi jeg hadde slitt ut kroppen såpass mye, og hadde lært litt om hvordan jeg kjente på kroppen at den var sliten. Når jeg kom tilbake til konkurransene kom plutserlig resultatene. Jeg hadde “hvilt” meg i form.

Men med resultatene kom også enda mer prestasjonspress. Og jeg drev ikke i like stor grad med dette fordi det var moro, men mer fordi jeg følte meg presset til det. Jeg fikk meldaje i NM, kvalifiserte meg til Nordisk og fikk en fot innenfor landslaget (junior). Problemet ble at jeg taklet dårlig dette prestasjonspresset jeg følte fra alt og alle. Og spiseforstyrrelsen ble enda sterkere. Næringen ble stadig mindre, men treningen opprettholdt jeg – for jeg skulle jo fortsatt bli bedre. .

Landslagstreneren viste om mine problemer, og etter flere forsøk sa han stopp. Da hadde jeg besvimt på treningssamling og nesten kollapset under et løp. Så han satte opp klare betingelser for at jeg skulle få være med som representat for norge i blant annet VM. Jeg måtte godkjennes av olympiatoppen. Noe jeg ikke ble..
Men på den måten kom jeg inn i det systemet. Og det tok ikke så lang tid før jeg fikk konkurranseforbud (og egentlig treningsforbud). Forbundet (landslagsledelsen) og min lokale treningsklubb kom sammen frem til at jeg ikke fikk konkurrere i det heletatt før jeg fikk klarsignal fra olympiatoppen (etterhvert psykiateren min).

Og det konkurranse forbudet har ikke blitt opphevet enda. Nå er det 4 år siden. Og for to år siden skjønte jeg selv at jeg nok egentlig ville bort fra konkurranseidretten. Jeg har et ønske om å komme tilbake, men det er ikke for min egen del. (egentlig).

Når jeg er sammen med familien går ofte praten rundt idrett og prestasjoner. Stadig vender de tilbake til mine prestasjoner i skogen, og like ofte oppmuntrer de til at jeg skal tilbake til toppen. Stadig vekk blir jeg minnet på de prestasjonene jeg hadde da – som om det er alt som betyr noe. Selv nå, når de vet jeg sliter, når de ser at jeg ikke klarer spise nok maser de om trening. Ympter frempå om gode løp jeg gjorde og gode treningstips. Mens jeg står i en dra kamp mellom et bedre liv og spiseforstyrrelsen, drar de på spiseforstyrrelsen sitt lag..

Som denne plakaten min mor har laget. Som når jeg kom hjem hang pent og pyntelig over sengen min… Veldig koseligm men jeg trenger ikke bli minnet på alt jeg ikke er – som de ønsker jeg skal være..

-------------------------------
Idrett har sin pris. Toppidrett har en enda høyere pris. Jeg har vært på alle nivåer innenfor idrett. Konkurranseidrett, for meg, var vondt. Medaljen har en bakside. Selv om det er veldig moro å gjøre det bra (for det er det!). Så er det utrolig mye press. Det er uenderlig mye som ofres. Uhordelig mengde med treningstimer. og balansen mellom sundt og sykt er hår fin. Det er et miljø som dyrker vinnere. Og et miljø hvor spiseforstyrrelse er mer eller mindre godtat. Det er lett å gjemme seg bak (overdreven)trening. Aller er tynnere enn normalbefolkningen. Og om noen går litt ned i vekt forklares det med økt trening med begrunnelse i økt prestasjon. Det er lett å søke til idrettsmiljøer i en begynnende spiseforstyrrelse, men det er også lett å utvikle et vanskelig forhold til kroppen og selvbildet.. Idretten bruker jo kroppen som et verktøy. Og som idrettsutøver gjelder det å optimalisere kroppen i forhold til den oppgaven den skal gjøre..

Medalje er moro,men medaljen har en viss bakside…

Væffal for meg!