Dagene går. Hver dag rykker vi næremere jul. For meg starter egentlig julen 23. desember. Da bringes juletreet inn i stuen, nissene kommer frem overalt, og huset gjøres klart til jul. Egentlig er julen et ganske stort og diffust tidsrom, men det er egentlig hele uken mellom juleaften og nyttårsaften som jeg gruer meg til. Det er den tiden familien er samlet, og den tiden mat er spesielt i fokus.
I går startet jeg den virkelige juleferien. (strengt tatt får jeg aldri ferie, men) Skolen har vært ferdig i en uke, og jeg har utsatt hjemreisen så lenge jeg kunne. Men i går kom jeg meg hjem til far og mor. Det er ikke et like stort stressmoment som tidligere, men det er ikke uten omstritte følelser. I hovedsak dreier dette seg om mine tanker og handlinger i forhold til mat. Men også er det alle mine (til tider) tvangsmessige rutiner. (spesielt rundt mat, mine humørsvingninger og forhold til meg seg og alle i min umidelbare nærhet. I tillegg har jeg med meg mange minner fra dette huset, og omgivelsene. De siste årene før jeg flyttet hjemmefra var fylt med misstillit, dårlig stemning, og til tider høylytte krangler. Det var dager fylt med unnaluring, lyving og bekymring.
De tre årene jeg har bod for meg selv, har jeg vært hjemme i julen, men bare noen få dager, og stort sett aldri utenom. Jeg har brukt dagene hjemme til å spille glad, fornøyd og frisk – for så å komme tilbake til min trygge tilværelse i Oslo bare for å falle sammen. Det det slitsomt, og det er få gode minner fra de siste årene.
Men nå skal jeg være her i nesten to uker. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå. Spiseforstyrrende tanker forstyrrer meg enormt hver dag, hele døgnet. Jeg vil bryte tankemønsteret og handlingsmønsteret, men det er ikke så lett. Jeg skulle så ønske jeg kunne ha et litt mer avslappet forhold til meg selv og maten. Også er jeg redd for å falle tilbake til å ha kaotiske runder med overspising og oppkast. Det er så mye mer nedbrytende enn å ikke spise – i forhold til psyken min. Jeg er litt rådvill. Jeg kjenner at kroppen trenger litt energi. At det ikke er så mye å gå på. Og på den måten er det en mulighet til å bruke denne tiden, når jeg har et litt systematisk måltidsregime rundt meg til å få i meg litt, men det er ikke bare å gjøre. hvorfor skal alt være så fordømt vanskelig!?
Jeg vil gjerne kunne ta ferie fra meg selv, fra de forstyrrende tankene jeg har rundt mat, meg selv og nærhet til andre. Jeg skulle ønske jeg kunne senke skuldrene (slik som mange andre kan). Men det klarer jeg ikke helt enda.. Enda en spiseforstyrret jul – men kanskje på en litt annet måte en tidligere!? Kan jeg få til litt forandring ?
<3
SvarSlett