Noen ganger må man ta sats. Kaste seg ut i det. Mer eller mindre bokstavelig. Jeg bruker mye tid på å grue meg. Selv de minste små fille ting kan få hjernen min til å gå inn i krise modus, og flyktplaner utarbeides i det lengste. Men stort sett går det bra. Jeg overlever alle disse hverdagslige utfordringene.
Det som er vanskeligere er å skulle fortelle. Når jeg har gått runde på runde med meg selv, og kommet frem til en beslutning, for så å skulle fortelle det. Noen ganger kan det være vanskelig for meg, fordi det er personlig, det gjør meg sårbar. Andre ganger kan det være fordi jeg er redd for å såre.
I mange år har mitt forhold til mine foreldre vært anstrengt. Mildt sagt. Jeg gikk nesten et halvt år uten å snakke til dem, og satte opp en fryktelig høy murvegg mellom meg og dem. Det gjelder i hovedsak min mor. Ikke fordi hun er mer irriterende enn min far (eller jo på en måte), men mest er det fordi hun snakker. Hun vil vite. Min far er mer på den siden at så lenge vi snakker om noe positivt er alt bra.. Været er et typist samtale emne som er trygt når vi beveger oss over på noe problematiske samtale emner, for han.
Men de siste ukene har jeg tatt meg selv i å taste min mors tlf nr. Jeg vil fortelle henne. Jeg vil ha trygghet, rolige omgivelser. Jeg trenger å bli tatt vare på. Jeg har villet fortelle henne at ting ikke går bra. At jeg er utslitt, og ikke vet om jeg klarer å stå oppreist lenger. Jeg har vært så langt nede at jeg nesten har satt meg på toget, for å komme hjem. For å slippe bort fra stresset. Men egentlig er det jo meg selv jeg prøver å flykte fra..
Grunnen til denne dype dalen jeg befinner meg i, er mat. Eller mest er det fraværet av mat for tiden. Sakte men sikkert har det gått nedover i høst. Tvangsmessig trening ble mer tvangsmessig, vekten ble min viktigste venn, og mat er igjen blitt min fiende nr. 1. Jeg kjenner dette terrenget . Jeg vet hvor det ender. Jeg vet at det ikke er en permanent løsning. Og jeg vet at det i lengden gjør mer skade. Jeg vet at energien blir tappet ut, kroppen protesterer og hjernen blir til bommul. Også vet jeg at det kommer regelemessige overspisingsepisoder etterfulgt av panisk møte med toalettet. Og at dette sliter meg ut enda mer. Og jeg er inni den onde sirkelen,fanget.
Alt dette vet jeg. Men det funker nå. Det legger et lokk på følelsene. Og det er tross alt bedre enn å dø. Selv om et liv fanget i spiseforstyrrelsen ikke er noe liv, er jeg i allefall i livet. jeg holder ut. Kroppen tåler utrolig mye. men jeg kan ikke la være tenke på hva som skjer når den gir opp? Hvor er grensen?
De siste årene har jeg svingt opp og ned. Maten har vært misbrukt, men på forskjellige måter. Og vekten har vært en jojo. Jeg sliter. jeg har et problem med mat. Jeg har en spiseforstyrrelse. Men jeg prøver late som jeg ikke har det. Jeg prøver vise omverden at jeg her normal. Jeg har det bra. Alt er supert.
Alle som har prøvd det, vet hvor slitsomt det er. Når humøret er på bunn, energien er ikke eksisterende, tankene sirkler rundt mat,vekt,kropp er det ikke alltid så lett å klistre på smilet og holde humøret oppe rundt familie og venner. Det krever mye energi.
I tilegg er ofte familiesammenkomster samlet rundt mat. Ikke uproblematisk!
Så nå nærmer vi oss jul. Høytiden over alle høytider. Mat i mengder og masse kvalitetstid med familien. Mine favoritt dager over alle dager i året.. (ironi). Og jeg gruer meg. Jeg gruer meg til å dra hjem. Forlate de trygge, faste, tvangsmessige rutinene jeg har her. Møte familie, være blid, glad og i “julestemning”. det er utfordringer i kø..
Men jeg tok et stort skritt i kveld. Etter mange ganger å ha feiget ut, slo jeg nr til min mor og lot det ringe. Og jeg fortalte. Fortalte hvordan jeg har det. Hvordan det egentlig står til med meg og mine forvirrede tanker rundt mat og meg selv. Jeg fortalte mer enn jeg noen gang har fortalt. Og jeg møtte forståelse, lettelse og takknemlighet. Hun forstod mer enn jeg har gitt henne kreditt for. Hun var letttet og glad for at jeg hadde kommet så langt at vi kunne ha denne samtalen. Og hun forstod hvorfor jeg nesten ikke har vært hjemme siden jeg flyttet for tre år siden. Hun hadde sett på meg hvor utslitt jeg kunne bli i familiesammenkomster. Og jeg fikk fjernet litt press fra meg selv. Hele familielykken ligger ikke på mine skuldre. Den gode stemningen står og faller ikke på meg. Og ikke minst – de er glad i meg uansett.
Jeg har det ofte meg å legge mine egne tanker inn i andre folks hoder. (ikke bokstavelig). Jeg tror at de tenker det samme som jeg tenker. Men stadig oftere, når jeg tørr å snakke åpent om dette med både venner og familie får jeg avkreftet dette. Stort sett er det stikk motsatt. Det hjelper vist å snakke om det..
0 koselige hilsner =):
Legg inn en kommentar