Språk

Ord.
Språk.
Bokstaver satt sammen til ord.
Ord, satt sammen til setninger.
Setninger med en mening. Med et budskap.
Kommunikasjon.
Den verbale kommunikasjonen som binder mennesker sammen.

Fra vi er bitte, bitte små lærer vi å snakke. Vi lærer små ord, setninger. Lyder. Alle er henrykt ved barnets første ord. Og like jubel for de neste ordene. Så lærer vi språket vårt. Vi utvikler ordforådet, gjennom lesing, skole og andre mennesker. Vi lærer navn på ting, og hva slik og sånn betyr.

Jeg husker det var en periode på starten av ungdomsskolen. Vi konkurrerte om hvem som kunne de lengste og vanskeligste ordene. Vi drev med ordleker og moret oss med ord som virket voksene og smarte.
Jeg har alltid likt og lage mine egne ord, når jeg føler det ikke finnes (eller jeg kan) noen ord som passer kan jeg fort slå sammen og legge til litt så finner jeg et passende utrykk. Det er blitt noen komiske episoder ut av det. Spesielt når jeg var litt yngre.

Jeg er glad i ord. Og jeg syns det er kjempe morsomt med litt vanskelige ord. Flere ganger kan jeg bruke ord jeg tror er riktig, men som kanskje engetlig betyr noe litt annet. Bare fordi jeg syns det passer i setningen – det høres fint ut. (det gjelder stort sett skriftelige arbeider, i forhold til skole..). Språket vårt er spennende. Og egentlig burde det være lett..

Men det er her noe skurrer. For jeg kan snakke, jeg kan skrive. Jeg, vil selv påstå, at jeg har et brukbart ordforåd. Jeg kan gramatikk (stort sett), og jeg kan lage “nye” ord. Jeg kan beskrive, med det verbale språket mitt, hvordan en solnedgang ser ut. Jeg kan uten problemer forklare hva jeg gjorde i går, eller har for planer i morgen.
Men jeg kan ikke sette ord på hva som foregår inni meg. Det er som jeg mangler ord. Det indre språket er ute av drift. Eller var det aldri i gang?

Jeg sliter med å finne riktig beskrivelse på følelsene som farer gjennom hodet mitt. Jeg vet ikke hva jeg er. Og føler de evinelige grunnfølelsene(som noen har satt navn på) ikke er dekkende nok. De sier vi har ni grunnfølelser, som overlappende, og at vi ikke har alle hele tiden. Det er:  Interesse, glede, frykt, sinne, skam, tristhet, misunnelse, skyldfølelse og ømhet.

Jeg vil si at jeg kjenner skam, skyldfølelse, frykt veldig godt. Trolig litt for godt, etter min egen smak. Men ellers så vet jeg ikke hva trist er (feks). Det er liksom bare er ord. Sammen med de andre følelsene. Det eneste jeg vet er at det er kaos av ulike tanker på kollisjonskurs inni meg. Og jeg skulle ønske jeg hadde et språk for å kunne sette ord på hva som skjer. For å sette det litt i system.
Det blir som å ha en bolle full av bokstaver. Rister du godt rundt i bollen, kan du ikke akkuratt lese deg til noe sammenheng. Det er bare et komplett kaos.
Viss du så heller ut bokstavene kan du etter hvert lage ord og setninger – og dermed kommer du frem til en sammenheng. Du klarer å sette ordene sammen, fordi du kan språket. Du vet hvordan fasiten er. (ca).

Men sett at du stod med bollen i hendene, helte ut bokstavene. Bare denne gangen aner du ikke hva det er som ligger forran deg. Det ser bare ut som en haug rare pinner. Du har ikke kjenneskap, du har ikke språkkunskapene til å kunne lage sammenheng av kaoset.

Tidligere stod jeg bare med boksen lukket i hendene. Uten å titte nedi, uten å prøve finne ut hva det var som lå inni. Jeg ville ikke vite. Jeg la lokk på alt som foregikk i hodet mitt. Så startet jeg i behandling. Og de “kloke” legene “tvang” meg til å løfte på lokket, og etterhvert også helle ut innholdet. Og da står jeg her og aner ikke hva jeg skal gjøre. For jeg klarer ikke forstå hva alt er. Jeg trenger en tolk!