Selvstendig?

Et menneske er et individ. Vi er alle forskjellige. Men vi hører også sammen. I det samfunnet i lever i oppfordres alle til å være individuelle, selvstendige. Men vi mennesker er sosiale vesner. Vi trenger også andre. Det er i møte med andre mennesker at vi utvikler oss. Og det er gjennom andre vi finner oss selv. Vi blir formet av de menneskene vi møter. Foreldre, søsken, venner, lærere, trenere, kjærester, sjefer, kollegaer, eller en tilfeldig person du møter(?).
Poenget er at vi hele tiden prøver å løsrive oss. Gå egne veier, være selvstendige. Vi skal liksom ikke trenge andre.

Jeg har alltid prøvd å være selvstendig. “Klare selv” var sikkert den første setningen jeg kunne si, og siden har jeg sagt det stort sett hele tiden. Gjennom hele oppveksten gjorde jeg alt jeg fikk beskjed om, og alt jeg skjønte at jeg skulle gjøre. Jeg var den pliktoppfyllende datteren som alle foreldre ønsket seg. Jeg trengte ingen ekstra oppmerksomhet, og jeg var ikke til noe ekstra bry. Slik at foreldre og lærere kunne konsentrere seg om viktigere ting.

Da jeg var nesten 3 år, fikk jeg en lille bror. Mine foreldre hadde fortalt meg at når mor måtte på sykehuset skulle jeg være hos en nabofamilie som bodde et stykke oppi veien. Så da min mor skulle kjøres til sykhuset av min far, hadde jeg allerede forsvunnet, for å ikke være i veien, og syklet avsted på min trehjulssykkel slik at mine foreldre kunne konsentrere seg om det nye familiemedlemmet som skulle komme. Desverre hadde jeg ikke sagt i fra, så det ble en liten leteaksjon etter meg, men de fant meg jo – akuratt der jeg skulle være. Jeg hadde bare ordnet opp selv…

Senere oppdaget jeg at det var veldig lett og gjennomskue hva andre mennesker egentlig ønsker at du skal gjøre. Og nå i ettertid skjønner jeg at jeg egentlig ikke var så selvstendig som jeg harnakket påstod. Jeg måtte høre andres mening før jeg kunne gjøre opp min egen (og da stort sett i samsvar med deres meninger). Jeg måtte vite hva andre ville gjort i situasjonen før jeg kunne gjøre et valg. Og ettersom jeg ble eldre ble det vanskeligere. Når mine foreldre, og da spesielt min mor gikk innfor å la meg ta valgene selv, fordi jeg tross alt nærmet meg voksen alderen ble det konflikter inni meg. Jeg slet meg å bestemme meg. Selv enkle valg ble vanskelige, fordi jeg viste ikke om det var det rette i forhold til andres meninger.

Først da jeg flyttet ut, fikk jeg litt puste rom. Men ikke lenge etter at jeg var flyttet hjemmefra, ble jeg innskrevet som pasient. Da var det nye mennesker og omforme seg etter. Og det passet meg dårlig. Det førte i det store og hele til at jeg gikk i vranglås. Jeg var midt i utvikling av meg selv, og klarte ikke forholde meg til regler som ble trødd over hodet mitt. Så jeg kom i trass alderen. Trasset i meg blomstret opp. I en alder av 20 år følte jeg tenåringsrebellen i meg kom frem.

Jeg gjorde aldri opprør hjemme. Annet enn hva spiseforstyrrelsen lagde. Og på et vis tror jeg at spiseforstyrrelsen var min måte og si ifra at alt ikke var så rosenrødt som jeg ga utrykk for.
Så da jeg ble skrevet ut (eller skrev meg selv ut), var jeg både lettet og skuffet. Jeg var lettet over å slippe regler, men jeg var skuffet over at de ikke taklet meg. Jeg fikk bevist at jeg ikke er taklbar når jeg ikke gjør slik “alle” forventer. Jeg satt igjen med en følelse av at jeg måtte fortsette å late som.

Heldigvis var det en person som ikke ga seg. En person stod sammen med meg når det stormet som værst, og jeg kjempet mot mine egne demoner. En psykiater som viste med tålmodighet og beroligende ord at jeg var til å holde ut. Selv når jeg ikke holdt ut meg selv, var han der. Og etter mye tid har jeg skjønt at det er greit. Det er greit å la andre slippe til. Det er greit å ha egne meninger å stå for disse. Det er greit å gå egne veier, bare du vet hvor du går, eller hvor du skal (eventuelt bare for å utforske).

Jeg er et menneske. Jeg er et individ, og jeg er unik. Jeg er individuell på min måte, men jeg trenger ikke være fullstendig selvstendig. Jeg trenger andre mennesker rundt meg. Jeg er en person, som lever i et samfunn. Jeg er endel av noe.  Jeg er ikke meg, uten deg. For jeg speiles i deg. Gjennom deg, blir jeg viktig.

Jeg skulle gjerne klart meg helt på egen hånd. Vært helt selvstendig, men det går ikke. Likevell er jeg selvstendig, for jeg klarer meg selv. Men psyken min har behov for andre impulser enn mine egne. Tanker og følelser blir lettere når de deles. Og problemer blir faktisk mindre når vi er flere om det. Håpløsheten er ikke så håpløs når det er andre mennesker som kommer inn og bærer håpet, frem til du selv klarer det.