Tilbake til det “trygge”

Hvordan sette ord på kaos? Hvordan skal jeg kunne beskrive følelsene som kolliderer inni meg? Hvordan skal jeg kunne forklare min hverdag, mine tanker, når det bare er gale tanker som dominerer?

Jeg har lyst til å skrive at jeg ikke har ord. Men det er ikke sant. Jeg har ord. Jeg har mange ord. Men jeg føler at ordene ikke er nok. Jeg føler ordene blir kaotiske, og uforstående. Det blir ikke noe konkret. Stort sett blir det bare kaotisk når jeg prøver å sette kaoset i system og skrive det ned. For de siste ukene har det bare gått en vei. Både fysisk og psykisk. NED.

Jeg har flyktet tilbake til den trygge, vante, kjente spiseforstyrrelsen. Jeg velger å si at jeg har gått tilbake til den. For en stund siden jobbet jeg mot den. Jeg tok mot til meg, startet med faste måltider, spise og beholdt maten. Trente nesten ingenting og stod som best jeg kunne i følelsene som fulgte. Mens jeg  så på at kroppen forandret seg litt om litt.

Men så sa det stopp. Jeg taklet det ikke. Jeg taklet ikke følelsene, tanken omstendigheten. Verden raste ned rundt meg, og maten ble igjen en trygg havn å søke tilflukt i. Og sakte men sikker tok maten igjen over hverdagen. Det er skummelt hvor fort man blir fanget i det. Tallene, det konkrete. Kroppen. Kalorier, vekt, treningstimer, kroppsfasong. Og jeg ser kroppen forandrer seg igjen. Tallene på vekten går nedover igjen. Og jeg merker kontrollen glipper. Den trygge havnen jeg søkte tilflukt i, er blitt problematisk. Den har tatt kontroll over meg igjen.

Jeg vil på ingen måte si at jeg var frisk, men jeg var på vei til å få det bedre. Jeg hadde startet på veien mot et bedre liv. Så snublet jeg, og i mørket valgte jeg feil vei. Og nå føler det umulig og skulle snu, gå tilbake og starte på nytt. De anorektiske tanken blir så fort sterke. De blit så fort overtalende og overskygger alt annet.

Jeg merker det på kroppen. Jeg stenger meg inni meg selv. Energien blir borte. Livsgnisten i øynene forsvinner. Kroppen orker ikke så mye. Den sier ifra, men hjernen overstyrer. Tvinger meg videre. Jeg vil så gjerne stoppe opp. Bruke ordene mine. Åpne meg opp, fortelle. Men det er vanskelig. Det er så mye, så masse som foregår inni meg at jeg ikke vet hvordan. Det er skummelt. Det er av motgang man blit sterkere, men det er da måte på hvor sterk jeg skal bli?!