Ønsker meg en pause..

For 6 år siden var jeg sikker på at jeg ikke hadde noen fremtid. Jeg ver fullstendig overbevist om at jeg livet var over, og selvmordstankene var veldig tilstede. Hverdagen virket som umulige prosjekter og livet i seg selv var så langt unna at jeg ikke kunne se det engang.

Flere ganger fikk jeg høre av behandlerne at jeg var et håpløst tilfelle. Ingenting å gjøre. “Du må bare skjerpe deg”, “Ta deg sammen” “Slutt å tulle”. osv. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg fikk høre at jeg bare måtte ta meg sammen og gjøre noe foruftig ut av livet mitt.. Men det klarte jeg ikke.

Hva som skjedde, eller hvorfor jeg fortsatte å holde ut, vet jeg ikke. Jeg ville gi opp, men det var ikke fordi jeg så gjerne ønsket å dø. Det var bare at livet var skremmende. Livet var for mye for meg å takle. Slik er det fortsatt. Selvmordstankene kommer og går, sterke tanker og planer, men jeg holder det i sjakk. For noen år siden var det en behandler som satte merkelappen “kronisk suicudal” på meg. Da ble jeg rasende. For kronisk for meg, er det samme som ikke håp. Og det ville jeg ikke ha på meg. Da kom trassen frem, og jeg tenkte i de baner om at jeg skal gjøre det. Men det gikk bra den gangen også.

Nå vet jeg at selvmordstankene kommer og går. De er ikke like velkomne som de engang var. Nå er de mer skremmende, for med selvmordstankene kommer imulsene. Selvmordstanker og impulser er dårlig blanding. Så jeg bruker alle taktikker jeg har for å fortsette å holde ut.

Nå har jeg i flere uker vært i en vond periode. En periode hvor det ikke har vært som mål å kjmpe meg videre, men bare å holde ut. En dag av gangen, time for time. Og jeg har klart det – holdt ut, på et vis. Mens jeg ønsker at jeg var sterker slik at jeg kunne reise meg og fortsette. Ikke falle tilbake til de kjente mestringsstrategiene. Selvskading og spiseforstyrrelse er ikke en permanent løsning, men det hjelper. Det hjelper meg til å holde ut livet. Jeg vil kunne takle motgang på en konstruktivmåte.  Men der er jeg ikke nå. Nå er det nok å fokusere på å puste. Ta et skritt av gangen. Jeg må fortsette. Men jeg vil ha en liten pause snart. Et pusterom så jeg kan samle litt krefter, så jeg kan fortsette. Så jeg kan bli bedre. Få et liv, ikke bare være levende, men faktisk leve..