Er jeg svak fordi jeg er fanget i meg selv?
Svak fordi jeg ikke evner å ta vare på meg?
Er jeg svak fordi jeg ikke kommer meg videre fra fortiden som stadig innhenter meg?
Svak fordi jeg bare så vindt klarer å komme meg gjennom hverdagen, og skolegangen?
Er jeg svak når jeg bare så vidt klarer å stå oppreist, både fysisk og psykisk?
Eller når jeg drar dyna over hodet for verden der ute er for skremmende for meg..
Er jeg svak når jeg ikke klarer bryte ut av de onde sirklene?
Eller når jeg ikke klarer si nei, og ender opp med å være fanget av en annen person?
Er jeg svak når tvangsritualene tar over?
Svak når blikkontakt med andre mennesker virker uoverkommelig?
Er jeg svak når jeg ikke klarer legge fra meg skammen og skyldfølelsen?
Svak når jeg ikke presterer best?
Eller når jeg ikke makter be om hjelp når jeg trenger det mest?
Er jeg svak fordi jeg trenger andre mennesker?
Eller er jeg svak når jeg ikke orker tanken på å møte et eneste menneske, fordi jeg er redd?
Jeg føler meg ikke svak. Men jeg føler meg sårbar, liten og redd. Samtidig har jeg den siste tiden følt meg svak. Fordi jeg klarer ikke legge fortiden bak meg. Jeg kalrer ikke bryte ut av destruktive sirkler. Jeg er ikke sterk nok til å stå på egne ben.
Jeg har en fortid og en nå tid – preget av utnyttelse, overtredelser og missbruk. Jeg er fanget i et nett som ikke løser seg opp, snarer strammer seg rundt meg.
Og jeg bruker mat og selvskading som en måte å takle alt sammen på. Jeg takler ikke livet uten. Gjør det meg svak?
Det at jeg ikke kommer videre. Fortsetter livet som vanlig?
Gjør det meg svak, at jeg ikke klarte å takle hverdagen, og heller “valgte” å gå løs på meg selv?
Når jeg tenker som mest konstruktivt, føler jeg meg sterk. Jeg tenker at jeg er stek som fortsatt står (delevis). Jeg lever, jeg kommet meg gjennom hverdagen på et vis og jeg prøver som best jeg kan å se fremover.
Men så dreier tanken mer mot andre. At andre mennesker er gjennom vanskelige perioder eller traumer uten å la det gå utover seg selv. At jeg burde skjerpe meg, ta meg sammen og komme meg videre. At jeg er svak. Fordi jeg sulter bort følelser, prøver å løpe fra meg selv, skader kroppen min eller spiser for så å spy bort vonde tanker.
Jeg vil gjerne være sterker. Men jeg tror ikke det bare handler om styrke. Det handler om så mye mer.
Jeg tror problemet er at vi velger livsfiendtlige nødløsninger fordi vi aldri har erfart at virkelige løsninger er mulige. Nødløsningene undergraver livskreftene og skaper en følelse av svakhet, men dette har ikke noe med naturen å gjøre. Også verdens sterkeste mann ville bli svak hvis han ikke fikk tilfredsstilt grunnleggende behov.
SvarSlettDen store og avgjørende oppdagelsen er at vi i oss selv og i vår natur har alt som skal til for å fungere ut fra vårt indre liv som frie og helhetlige enkeltindivider.Da blir nødløsningene overflødige, og livskreftene slipper fri.
Jorunn: Kloke ord, men jammen ikke like enkelt i praksis :o/
SvarSlettSiri: Fysj som jeg kjente meg igjen i ordene mine. Vet ikke hva jeg skal si...men jeg synes IKKE du er svak.
Vi mennesker burde bli flinkere til unngå sammenligne oss selv med hverandre hele tiden. Måle oss opp og ned i mente. Ikke sundt for noen av oss i det hele tatt. Mer ødeleggende enn oppbyggende.
Håper du får bedre dagen!