Hjernen

Hjernen er et underfundig organ. Det er sjefen. Ingenting skjer i kroppen uten at hjernen har noe med det å gjøre (viss vi ser bort fra reflekser). Jeg er fasinert av hjernen. Hvordan det fungerer. Det er så mye av hjernens mekanismer som fortsatt er umulig å forklare. Jeg sliter med å skjønne hvordan hjernen min fungerer. Jeg lurer på hvordan psykiske sykdommer arter seg – siden det tross alt ligger i hjernen.

Nå for tiden skulle jeg gjerne ha hatt en måte å fjerne minner på. I hovedsak gjelder det vonde minner. Minner som fører med seg flashbacks og mareritt.
Hjernen er delt inn i området. Det området i hjernen hvor minnene ligger, heter hippocampus. Her ligger langtidshukommelsen. Som et bibliotek over hele livet. Like ved siden av hippocampus ligger amygdala. Det er områdene i hjerne som styrer angst, og flyktmekanismene. Reddsel. Ved langvarig stress og påkjenninger øker volumet av amygdala og hippovampus blir mindre. Det blir som den fornuftige hippocampus ikke helt klarer å håndere den angstfylte amygdala slik at man kan oppleve generel angst – selv når det ikke er noe å være redd for.

Jeg lurer på om ikke mine stakkars amygdala er overarbeidet, og er like ved å ta over for hippocampus. Dessuten tror jeg de ligger litt for tett inntilhverandre, slik at hippocampus blir forvirret og tar alt for lett opp nervesignalene fra den livredde amygdala. Noen ganger føles det som det er vært et maktskifte i hjernen, og amygdala er den bestemmende. Når angsten og redselen hugger tak i kroppen. Nervene står i høyspenn og kroppen rister. Når jeg føler at ingensted er trygge.

Minnene mine blir overfylt av angst, stress og alle følelsene jeg følte i det tidspunktet. Jeg har ikke kontroll over minnene. Flere ganger de siste ukene skulle jeg så gjerne ønske at det kunne gå ann å operere bort minner. Fysisk fjerne den enkelte filen som inneholder de vonde opplevelsene.  Jeg vil slippe å være redd for å sove – fordi jeg ikke klarer å våkne når marerittene kommer. Jeg vil kunne gå igjennom en dag uten å frykte for en altfor livaktig bildefremvisning i hodet mitt. Jeg er sliten av alle flashbacksene hvor det føles som jeg er fysisk tilstede igjen og igjen.

Kanskje kan det hjelpe å fjerne amygdala?

Nå er ikke jeg noen hjerneforsker, eller ekspert. Men jeg vet hvordan det er å leve med en hjerne som bare sender ut flukt signaler i tide og utide. Det er slitsomt. Jeg vil bare få slappe av, føler meg trygg.
Istede er jeg som en eneste stor nervebunt, det er gått krøll i nervetrådene, krøll i rangordningen i hjernen.

Det er urettferdig at jeg sitter igjen med dette. Selv om jeg føler meg skyldig, selv om jeg sliter meg skam, vet jeg (tror jeg) at det ikke var min skyld. At et annet menneske kan ødelegge hjernen min på denne måten. Hvordan skal jeg kunne fikse det? Hvordan fikse en feil i hjernen, som jeg har laget selv, men som ble påstartet av noen andre? Jeg skjønner jo ikke engang hvordan hjernen fungerer…