Et spiseforstyrret liv

Jeg hater å kaste opp. Jeg virkelig hater å brekke meg, og jeg hater å være kvalm. Jeg husker kun en gang jeg kastet opp som barn (ufrivllig). Etter at jeg ble innlagt første gang lærte jeg mye. Jeg lærte å trene på små områder og at det var en god måte å bli kvitt maten på etter å ha spist den – nemlig å tvinge seg selv til å kaste opp. Jeg hadde så smått prøvd, men fikk det ikke til. Jeg klarte ikke. Men jeg prøvde igjen, og igjen. Lærte små triks fra medpasienter og forskjellige media.

Etterhvert ga jeg opp, for jeg fikk det ikke til, og klarte ikke. Det var så vondt. Så da fikk jeg tips om avføringstabletter under min 3 innleggelse. Og det lettet. Det gjorde det lettere å spise, for så å kunne få en følelse av å være helt om dagen etter. Få tømt seg skikkelig. Etterhvert lærte jeg riktignok at det ikke har noe med kaloriene å gjøre. At all næringen blir sugd opp før avfæringstalblettene fugerer. Men da var jeg allerede avhengig. Avhengig av den pskiske følelsen jeg fikk etterpå. Det ble også til en slags straff for meg selv. Viss jeg overspiste måtte jeg etterhvert ta større og større mengder med tablettene. Og dagen derpå ble dermed brukt i sterke smerter og utmattelse. Etter flere år og forbruket hadde blitt ganske stort lovet jeg meg selv “denne gangen blir siste”. Men det er så utrolig vanskelig å la være. For det er en rask løsning, når magen føles som den skal sprenge, og jeg bare vil ha alt ut igjen.

Som årene gikk ble jeg mer og mer fanget i spiseforstyrrelsen. Sultingen ble mer ekstrem. Og dermed ble det også noen sprekker. Litt mat var for mye mat. Og spiste jeg først kunne jeg like godt spise masse, for så å kvitte meg med det. Men avføringstabletter var ikke lenger nok. Jeg måtte kvitte meg med det fortere.

Så jeg fortsatte å prøve kaste opp. Og etterhvert lærte jeg meg det. Og jeg var fornøyd. Eller spiseforstyrrelsen var fornøyd. Jeg var kommet inn i en ond sirkel. Sult, mat, oppkast, avføringstabletter, straff, trening og sult. Denne onde sirkelen jeg fortsatt er midt inni. Og jeg nå så gjerne skulle vært ut av.

Jeg skulle ønske jeg aldri hadde tatt den første avføringstabletten. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde lært meg å kaste opp. Jeg skulle ønske så mye.

Nå er all mat blitt skumelt. For ingenting er lite nok, ingenting er trygg mat lenger. Det er så kort vei fra litt (fornuftig) mat, til altfor masse, og sukker kick. Jeg klarer ikke følelsen av mat i magen, og å spy er så lett. Selv om jeg hater det. Selv om det er ekkelt, og jævlig.

Når jeg har spist, prøver beholde, så tvinges jeg over do skålen. Vrenge magen og ikke gi meg før tårene triller og syresmak i munnen. Når hodet hamrer, kroppen skjelver og hele meg er tom. Hvergang tenker jeg “aldri igjen”. Men jeg klarer ikke slutte. Jeg er blitt avhengig av mat. Bruker mat til alt.

Lei, sliten..

Jeg har skjønt at det ikke er jeg som har kontroll, men det er spiseforstyrrelsen som har kontroll over meg. Eller maten styrer meg. Følelsene rundt mat og kropp styrer meg i alt jeg gjør.

Jeg trodde jeg hadde kontroll. Jeg trodde jeg kunne velge å gjøre det anderledes. At bare jeg bestemte meg kunne jeg spise fire måltider om dagen, tilstrekkelig mengde. Men når jeg nå prøver er det ikke så lett. Jeg har ikke kontroll. Og jeg vil ikke ha det slik lenger. Men det er så jævlig vanskelig å komme ut av. Hadde jeg bare aldri stukket fingrene i halsen første gangen.. Hadde jeg bare taklet følelser på en annen måte enn å ty til maten.. Hadde jeg bare lyttet til meg selv.. Hadde jeg bare…

Nå er det mange år med dårlige handlingsmønstre som må brytes. Det er vanskelig stole på kroppen. Det er vanskelig holde ut. Og det er fryktelig vrient å slutte å spy, samtidig som mat skal spises. Mange spørsmål om “ hadde jeg bare…”

Spiseforstyrrelse er så farlig, så altopslukende og tidskrevende. i 7 år har den fått stadig mer kontroll over meg. For hver dag som har gått har jeg blitt mer fanget enn jeg har skjønt. Jeg har hatt mennesker som har prøvd å hjelpe meg, men jeg har ikke lyttet. Jeg har hatt mennesker som har prøvd å skyve vekk spiseforstyrrelsen, med det resultat at jeg bare har klamret meg enda mer til den. Jeg startet med anoreksi, men har nå også blitt fanget i bulimi. Så nå har jeg vell en hærlig blanding. Denne blandingen tar nesten hele min tid. Suger energi ut av meg. Jeg vil ut! Det begynner å bli for slitsomt. For tidskrevende. Jeg vil ha livet mitt tilbake. Jeg vil kunne se meg i speilet. Jeg vil være fornøyd og glad. Det er så mye jeg vil gjøre ,men istede strekker ikke energien til. Eller jeg er for opptatt med å spise/spy. Penger rett i do. Hvordan er det meningen å skulle komme ut av det?
Det beste tipset jeg har, er å aldri forville seg så langt inn. For jo lenger inn i spiseforstyrrelsens nettverk du kommer, jo vanskeligere blir det å finne veien tilbake.
Livet er verdifult. Du er verdiful!

Det er et liv der ute som venter på meg.
Jeg må bare kommet dit.
Og veien virker så uenderlig lang.
Men en dag håper jeg å komme dit
hvor jeg kan si
å mene det
”Jeg har det bra!”