Jeg er en person som lytter. En person som ønsker å hjelpe. Og ikke minst ta vare på alle. Spesielt gjelder det siste mine nærmeste. Jeg vil skåne dem fra den smerten jeg selv bærer på. Jeg vil ikke at menneskene rundt meg skal behøve å bekymre seg. Jeg vil at alle skal ha det bra. Og hadde jeg kunne ville jeg reddet hele verden fra all sykdom og elendighet. Men det kan jeg ikke.
Det jeg har lært nå når jeg har vært i praksis, er at jeg kan hjelpe noen. I forhold til min profesjonelle rolle osm sykepleier. Og for den personen, med pårørende, jeg hjelper i en periode betyr det alt (nesten). Men jeg sitter alltid igjen med en følelse av at jeg kunne gjort så mye mer. Desverre er jeg bare en person. Så jeg gjør det beste jeg kan. Holder pasient eller pårørende i hånden, mens livet ebber ut, eller ler sammen med pasienten når det er gode nyheter. Og jeg føler jeg gjør en liten forskjell. Den dagen, for den personen.
Men privat er det anderledes. Det er jeg som er pasienten. Det er jeg som har problemer og føler livet bare går i mot meg. Jeg går gjennom dagen, oppfordrer pasienter til å snakke med familie, men selv stenger jeg dem ute. Jeg føler min egen familie ikke kan takle mine problemer. De klarer ikke forstå mitt syn på livet. De klarer ikke ta inn over seg den smerten jeg bærer på.
Det er noe jeg skjønner, for selv klarer jeg bare nesten å holde ut. Og jeg er langt fra å skjønne meg selv.
Men oftere og oftere skulle jeg ønske mine nærmeste viste litt mer. Hadde mer innsikt og skjønte hvordan jeg faktisk hadde det. Istede må jeg smile og være positiv hvergang jeg snakker med dem, eller er sammen med dem. Og når jeg har det som tøffest og alt bare er mørkt og dystert klarer jeg ikke snakke med dem. De siser stort sett feil ting, oppfører seg slik at jeg føler meg enda værre. Og det er utmattende å være sammen med dem, fordi jeg må hele tiden late som.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal snakke med dem om hvordan jeg har det. Noen ganger prøver jeg, men ender stort sett i skuffelse. I tilleg kommer min egen skam og skyldfølelse i veien.
Jeg ønsker å kunne være meg selv. Jeg skulle ønske jeg kunne ringe min mor når jeg føler livet blir for mye, og trenger en skulder å gråte på. I stede blir jeg liggende alene sammenkrøpet i krampegråt. Da kjenner jeg ensomheten sterkere enn noen gang. Helt alene i verden. Alene med følelsene, skammen, smerten. Jeg er ikke så sterk som jeg gir inntrykk av. Jeg er egentlig redd.
Jeg gir alle er inntrykk av at jeg er sterk, men jeg er ikke sterk nok til å vise at jeg trenger andre. Jeg prøver så hardt å vise at jeg er selvstendig og klarer alt selv, at jeg ender opp alene. Ensom. 
Når vi spør “Hvordan går det” forventer vi å få et “bra” tilbake. Vi er, i hverdagen, ikke forberedt på å få høre hvordan det egentlig går. Vi er ikke klare for å ta den dype fortrolige samtalen når vi møter personer i hverdagen. For meg ligger “Det går fint, jeg har det bra” ytterst på tungespissen. Jeg sier det nesten før noen rekker å spørre hvordan det går. Fordi jeg desperat prøver å opprettholde den positive fasaden. Fordi jeg ikke orker å gå i detalj. Fordi jeg er sikker på at ingen klarer takle den ekte meg. Når jeg tross alt ikke klarer møte mitt eget blikk i speilet.
Jeg tvilholder på ilusjonen om at alt er fint. Når mest av alt jeg ønsker en person som kan holde meg i hånden, støtte meg, trøste og forstå. Hva er så skummelt? Hva er jeg redd for?
Når jeg finner ut det, slipper kanskje ensomheten taket.
Fy søren så bra skrevet!
SvarSlettMerkelig følelse ja å være den som er hjelper (enten profesjonell eller privat hjelper), og samtidig skulle få hjelp. Syntes likevel du er TØFF jeg. (Selv om du kanskje ikke føler dette selv?).
Men slik jeg har skjønt det går du til psykolog? Har det vært snakk om familie-tearpi av noe slag? Eller at de kan være med deg til en/flere time(r) hos psykologen?? Noen syntes det kan være lettere å kommunisere med sine nærmeste når en fagperson, og en utenfra, kan være med....
Jeg går til en psykiater, og har prøvd ved flere anledninger med familieterapi. Både med den psykiateren jeg går til nå, og tidligere behandlere (når jeg var innlagt). Det har hjulpet noe, i form av at familien vet hva jeg sliter med, og hva jeg har vært igjennom. Men jeg er del av en familie som virker til å være kronisk redd for følelser, og vil helst at alt skal se bra ut, utenifra.. Slik det er nå orker jeg ikke skulle ha med familien inn i min behandlig - da det tidligere stort sett har endt dårlig for min del.
SvarSlett:)
Uff....må le litt når du skriver "krinisk redd for følelser". Som jeg skulle sagt det selv om min egen familie :o/ Trist at det skal være sånn :( Desverre er det noen ganger sånn at man må gjenta, og gjenta, og gjenta og gjenta seg selv i forhold til problemer og forsøke få de til å forstå. Hmmmm...vet ikke hva jeg skal si eller råde deg til. Håper du finner ut av det!
SvarSlett<3 <3 <3 <3 <3 <3
SvarSlett