Speil

Lille speil på veggen der…

Hver dag ser vi alle, minst en gang i løpet av dagen, vårt eget speilbilde. Vi titter inn i vårt eget ansikt, eller hele kroppen. Ser med kritisk blikk på antrekket, eller stirrer intens inn i den blanke overflaten når maskaran skal på plass. Speilet viser om du har en god hårdag og hvordan hårfrisyren er. Små speil, store speil. Overalt.
Du kan se din egen refleksjon i vinduer. Hvor enn du går kan du få et lite glimt av deg selv. Stort sett.

Speilet viser hvordan du ser ut. Speilet viser sannheten. Eller gjør det egentlig det?

Jeg ser inn i speilet. Jeg kan se meg selv, men det er ikke meg. Mitt speilbilde er farget av mitt dagshumør, eller timehumør. Det bildet som speilet sender tilbake til meg viser meg hvordan dagen kommer til å bli. Jeg kan bli stående (eller sittende) ved speilet flere timer. Studere, måle, prøve finne meg selv.
Jeg har et elsk/hat forhold til speil.

Stort sett liker jeg ikke speil. Jeg føler meg ikke vell i min egen kropp, og kroppen jeg ser i speilet føles fremmed. Det er ikke mine kropp. Og jeg vet, fornuftmessig, at speilbildet jeg studerer er forvrengt. Jeg vet at jeg har et forvrengt bilde av meg selv, i hodet. Og dette reflekteres i speilet.
Men når jeg står der, når jeg ser meg selv klarer jeg ikke tenke rasjonelt. Da ser jeg bare meg selv. Jeg ser meg selv, og regner med at det er slik alle andre også ser meg.

Mine tanker om meg selv blir reflektert i speilet, og bildet jeg ser er farget av dette. Jeg ser feil. Små ukjevnheter og skjevheter. Og jeg vet at det egentlig ikke er så viktig, men følelsene bestemmer. Følelsene som sier at jeg er mislykket. Dermed ser jeg en mislykket jente som stirrer tilbake på meg. Jeg kan se tomme øyne, uten liv. Og om morgenen ser jeg et slitent ansikt som etter at masken er tatt på er godkjent for å møte verden.

Jeg hater speil, men jeg klarer ikke rive meg bort. Jeg må se, for så å kunne dømme meg selv. For å vite. Spiseforstyrrelsen må sjekke. Kontrollere. Og spiseforstyrrelse styrer.

Speilbildet lyver ikke pleier vi å si. Men speilbildet viser ikke sannheten heller. I speilet blir alt speilvendt. Alt blir snudd feil vei. Opp ned.

Jeg skulle ønske speilet ikke fantes. Egentlig skulle jeg ønske at jeg ikke var fanget i speilet.
Slik dagene går, føler jeg at det egentlig er jeg som er inni speilet. Ser på verden som går forbi, alt er speilvendt. Og jeg kan ikke nå frem. Jeg står på baksiden av speilet og ser på verden der ute. Fanget.