Ny start

Da jeg var rundt 14 år startet jeg å misbruke maten. Jeg er enda ikke sikker på hvordan det hele startet, om det egentlig var en depsresjon med følgende nedsatt matlyst eller at jeg aktivt brukte maten for å takle livet, hverdagen og vekten. Fra dagboknotater står det nedtegnet hvordan jeg skulle spiste, trene og lure meg unna, men det tok litt tid før spiseforstyrrelsen ble fult utblomstret og kroppsbildet helt forvrengt.

Ikke før jeg ble innlagt ble det klarere hvordan forholdet jeg hadde til mat var blitt. Da jeg ble nødt til å spise mer normalt, aktiviteten ble bregrenset og alle tanker/følelser holdt på å kvele meg innenifra. Da forstod jeg at mitt forhold til meg selv og mat ikke var normalt, samtidig som jeg lærte meg enda mer hvordan jeg kunne lure unna, og strekke grensene enda mer.

Nå i ettertid føler jeg at jeg under denne innleggelsen og de påfølgende innleggelsene bare lærte meg enda mer spiseforstyrrede teknikker og mitt forhold til meg selv og mat ble bare mer og mer låst. Jeg motsatte meg det meste av behandling og siden jeg stort sett ikke var på tvangparagraf ble jeg etterhvert skrevet ut.

Hver gang jeg startet vektøkning ble jeg redd. Hvergang svarte jeg med å ville skrive meg ut. Og nesten hvergang ønsket jeg innerst inne å bli holdt tilbake – få hjelp. Men tilsutt ble jeg alltid skrevet ut, og hvergang litt mer spiseforstyrret enn da jeg kom inn. Det er stort sett minst en ny uvane pr. innleggelse. Det var under innleggelse jeg lærte om avføringstabletter, oppkast, unnaluring av mat rundt bordet, overtrening og diverse tvanghandlinger. Jeg lærte av andre pasienter, men også ansatte som fortalte om de dårlige pasientene de hadde hatt – noe som fikk meg til å føle meg mislykket og ønske om å bli enda tynnere, enda dårligere ble sterkere.

På psykiatrisk satt jeg engang å spiste med en ansatt og slett ganske mye med å få ned all maten på den gitte tiden. Da den ansatte syns jeg var så flink og at det nå gikk mye bedre, for de andre pasientene hun hadde hatt, hadde kastet mat,talerkner og glass veggemellom. Mens jeg satt tross alt (tilssynelatende) rolig og spiste.

Jeg har vært innlagt fire forskjellige steder. I ettertid føler jeg på hvordan jeg ble gitt opp hver gang. Fordi jeg var ambivalent og stemmen som nektet hjelp var høyest ble denne hørt. Når manglende fremgang i behandlingen (vektoppgang) ikke var tilfrestillende ble jeg skrevet ut på grunn lag av manglende motivasjon og vilje til å følge opplegget. Rundt dette har jeg mange tanker, når helsepersonell egentlig burde vite at spiseforstyrrelse er komplisert, og motivasjonen svinger, men veldig ofte ønses det faktisk hjelp til å komme ut av det .

Nå, over to år etter siste innleggese spurte jeg for første gang om hjelp angående mat. Psykiateren jeg har gått til i ca 4 år, har fulgt meg gjennom det meste. Sakte men sikkert har jeg fått tillit til han, og føler meg trygg.
Det siste halveåret har jeg også startet så vidt og føle på livet. Og spørsmålene rundt spiseforstyrrelsen har jeg da oftere og oftere stilt meg. Jeg begynner og bli lei, jeg føler ikke det lenger gir den samme nummenheten det gjorde. Jeg må være mer ekstrem enn tidligere og før jeg vet ordet av det spinner alt ut av kontroll igjen.

SÅ jeg har prøvd. Spise normal, 4 måltider om dagen – passe mengde. Det er bare et problem. Jeg vet ikke hva som er normalt, og jeg er livredd for å ende med en overspising med oppkast. Fordi tankene mine ofte går over i “har jeg spist litt kan jeg spise masse for så å kvitte meg med det..”. Derfor spurte jeg min psykiater på tirsdag om råd. Ambivalenten rev og slet inni meg. Vi var langt inn i timen før jeg klarte å ytre mitt ønske – mitt problem. At jeg ville prøve jobbe mot å komme ut av spiseforstyrrelsen.

Jeg tror stort sett tankene er på riktig sted, men jeg trenger hjelp til og sette mer konkrete måltider og mengder. Ha litt fast avtale slik at jeg ikke bare prøver inni hodet mitt, men er litt mer bundet. Så jeg fikk en kostliste. Avtale om å trappe litt forsiktig oppover ,og starte med det som er enklest. Ikke gape over for mye (bokstaveligtalt) og snakke videre om det.

Så i går startet jeg. 3 måltider. Tilogmed lunsj på sykehuset med masse ukjente. Vanskelig var det, men jeg hadde bestemt meg, skrevet opp og gjorde det.

Etter 9 år med en spiseforstyrrelse. Mange år med sulting og overtrening og de siste årene med sulting, overspising, oppkast, avføringstabletter, trening og fullstedig forvrengt kroppsbilde er det vanskelig se for seg å spise normal mengde mat – hver dag, hele uken, hele året – år etter år. Men jeg tar et måltid av gangen. Prøver, og det er det viktigste.

Jeg tror nok at jeg gjennom de siste årene sakte men sikkert har beveget meg mot å ville gjøre noe med spiseforstyrrelsen, men var ikke klar før nå. Og er det en ting som jeg er sikker på, så er det at ingen kan tvinge meg til å bli bedre. Jeg må ville selv, jeg må gjøre jobben, men jeg har ikke mulighet til å gjøre det uten hjelp, veiledning og støtte. Det tok tid før jeg erkjente at jeg hadde en spiseforstyrrelse, det tok enda mer tid før jeg forstod at det var et problem, og litt tid før jeg innså at jeg må gjøre noe med det. Så da får vi se hvor lang tid det tar før jeg kan si at spiseforstyrrelsen er endel av min fortid.