Kampen

Tiden står stille. Dagene går i ett. Veien videre er tåkelagt. Hvor jeg vil, vet jeg ikke. Fremtiden kommer ikke. Fortiden innhenter meg. Når en ny dag starter vil jeg bare trekke dyna over hodet, bli liggende i fosterstilling og la tårene renne fritt. Når natten kommer ønsker jeg ingenting annet enn å få slippe tankene, la hodet få hvile. Men når hodet treffer puta er det som om hodet eksploderer. Alle tankene jeg har forsøkt fortrenge hele dagen kommer i et voldsomt kaos.

Kampene hver dag er slitsomme. Kamp mot selvskadingstrangen, kampene for hvert måltid som skal spises og beholdes. Det er dagelange kamper mot meg selv. I tillegg har jeg fullt opp med praksis, skoleoppgaver og mengder av sider som skal leses. Det føles litt mye nå. Jeg får ikke pustet, ikke hvilt.

Jeg har lyst til å gi opp. Men jeg kan ikke. Den kampen jeg kjemper er for meg selv, for at jeg skal kunne få det bedre. På lang sikt må det bli bedre. Personlig orker jeg ikke tenke på fremtiden, jeg klarer ikke se noe lys i enden av tunnelen. Men jeg har en psykiater som tror for meg. Han tror på meg, og forløpig får han også holde håpet frem til jeg klarer det selv.

Naiv som jeg er, trodde jeg forandringen skulle skje over natten. Jeg tenkte at så fort jeg hadde bestemt meg ville alt komme av selg selv. Men neida. Jeg begynner å skjønne hvilken jobb som ligger forran meg. Det er ikke gjort i en håndvending og skulle forandre måten jeg tenker på. Det er ikke gjort over natten å forandre årelange vaner og uvaner. Ikke minst mitt ambivalente forhold til min “kjære” venn vekta…

Kunne jeg møtt jenta jeg var før skulle jeg fortalt henne hvordan spiseforstyrrelsen ødelegger livet. Jeg ville fortalt hvordan det første kuttet bare fører flere med seg, og enda mer skam.
En spiseforstyrrelse er ikke noe ønskelig tilværelse. Det er et helvete på jord. Aldri bra nok. Og det er en helsikes jobb å komme seg ut av når du først er fanget i nettet. Selv når jeg tar små skritt føles det uoverkommelig. Følelsene jeg har fortrengt i mange år kommer til overflaten og må hånderes på et vis. Det er faktisk lettere å håndere ting når det kommer enkeltvis og er i nuet. Det er vanskelig å jobbe med tankene og følelsene som ligger flere år tilbake og er sammenfiltret med nåtidens følelser og alt jeg har tenkt tidligere.
Det er en eneste stor floke, og jeg må sakte nøste opp. Jeg vet bare ikke om jeg er klar for det. Om jeg tar på meg for mye. Prøver for mye på engang. Når selv små forandringer føles som umenskelige har jeg problemer med å se for meg en fremtid uten spiseforstyrrelsen, uten selvskadingstankene og selvmordstanker. Jeg er redd. Redd for forandringen, redd meg selv, og redd tankene mine. Men mest er jeg redd følelsene som river meg opp fra innsiden.