Når jeg setter meg ned i stolen vet jeg hva som venter meg. Jeg vet at de kommende 45 min skal jeg forteller om dagene mine, være ærlig angående oppturer og nedturer. Fortelle om følelser og tanker. Svare på veldig nærgående og grundige spørsmål. Jeg skal avsløre mine mørkeste og dypest liggende hemmeligheter for et annet menneske.
Når jeg sitter på venterommet, vet jeg at bak døren venter en stor lenestol på meg. En lenestol i et vanlig kontor, men likevell er det ikke noe vanlig med det. Det er et kontor med forventninger, men uten fordommer. Det er et rom hvor vi er to mennesker som sitter ovenfor hverandre og snakker. Faktisk kommuniserer.
Når jeg går inn i rommet fylles jeg med en skremmende følelse. Selv om jeg vet hva som kommer er jeg aldri forberedt. Når jeg sitter i stolen må jeg konsentrer meg om å senke skuldrene, ta noen dype pust, møte den andre personen som sitter ovenfor meg og forberede meg på alt.
Det er tid for terapi. Tid for den ukentlige samtalen med min psykiater. Han setter seg tilbake i stole sin, nesten midt i mot meg. Stiller meg det uungåelige spørmålet “hvordan har du det”. Jeg hvet at spørmålet kommer, jeg vet at han vil vite det ærlige svaret. Følelsene jeg har kjent på gjennom uken er så vonde, hverdagene er en kamp og jeg mister stadig vekk meningen med alt.
Likevell svarer jeg “det går bra”. .
Hvergang har jeg et håp om at han skal la det ligge. At jeg slipper å utdype det noe. At jeg kan reise meg å forlate stedet. Men jeg vet bedre, og jeg vet også at uansett hva jeg sier får jeg et kontraspørsmål “fortell mer om det… “
De første minuttene er alltid det samme. Men uansett hvor mye jeg har tenkt på hva jeg vil snakke om eller ikke snakke om går samtalen ditt den vil. Oftest ender det med at vi snakker om det som jeg helst ikke vil snakke om..
Samtaleterapi er en slitsom jobb. Selv om jeg ikke har det som arbeid, men faktisk er pasient i dette tilfellet, er det slitomt. Jeg må grave rundt i gamle vonde opplevelser og følelser. Prøve sette ord på ubeskrivelig kaos. Noen ganger kan jeg gå derfra og føle lettelse, litt mer rolig og med en styrket motivasjon. Men oftere ender jeg “timen” med enda flere spørsmål, enda mere følelsekaos.
Men uansett hvor tung eller slitsom jeg har følt timen var kan jeg ofte føle jeg har kommet litt videre. Selv om den neste uken, før neste samtale føles som et stort tilbakesteg kan jeg etter noen måneder se at jeg kommer videre. At det kanskje hjelper. Jeg kommer videre, men ofte er det et skritt frem, to tilbake før jeg kommer to skritt fremigjen. Og da har jeg tross alt kommet et skritt videre.
Samtaleterapi er en finurlig behandling. Jeg har vansker for å skjønne at det skal hjelpe å snakke om fortid, fremtid, vonde minner, gode opplevelser og tanker jeg har nå. Jeg kan forstå at en smertestillende tablett kan hjelpe mot smerter – for den inneholder kjemikaler som fester seg til reseptorer i kroppen ( det er jo enkel biologi) Men snakking?
Sant skal være vist at det ikke bare er å snakke. Det er avgjørende hvem du snakker med. At personen vet hvordan han/hun skal håndtere deg og har kunnskap om ditt problem. Det er også greit at du har kjemi med personen, at du fåt tillit og føler du kan snakke med han/henne og også de vanskeligste temane.
For meg er det viktig at den personen jeg snakker med (psykiater/psykolog) er rolig. Kan roe meg når det stormer som værst og vet hva jeg snakke om. (at ikke alle tanker og følelser jeg forteller blir møtt med fordommer). Jeg har vært igjennom flere forskjellige profesjonelle personer. Både psykologer og psykiatere, kvinner og menn. Noen har fungert dårlig, andre har jeg fått litt kontakt med. Det har mest med personen og måten de jobber på som avgjør om jeg klarer åpne meg. Også er det såklart lettere over tid. Et godt forhold opprettes med tid. Men viss det absolutt ikke funker må man prøve igjen. Ikke alle passer til alle.
Og jeg var innom 6 stykker før jeg startet hos den psykiateren jeg går til i dag. Og selv om det har tatt 4 år, tror jeg at jeg har kommet til buns i min historie. Da er det “bare” sortering igjen. Så jeg må nok bare innse at, selv om jeg ikke kan skjønne hvorfor, terapi hjelper.. :)
Ja,det hjelper visst,det har jeg og hørt rykter om..så da får vi bare fortsette å prate da kanskje?
SvarSlett<3
Aaaahh, kjenner ofte på denne følelsen og stiller meg selv ofte spørsmålet ang. terapi "hva er vitsen? Funker dette - egentlig?". Mange ganger har jeg også vært i tvil. Jeg har også "sluttet" for så å plutselig begynne på igjen.
SvarSlettSKRIVER UNDER PÅ at terapi er jammen en heltidsjobb i tillegg til annen jobb. Med andre ord S-L-I-T-S-O-M-T. Men fremfor å spørre oss selv "hjelper dette?" kanskje vi heller burde prøve å se for oss hvordan ville livene våre vært idag, UTEN noe form for terapi???
Fint bilde av deg ;)
Laila: Jepp, vi får bare fortsette å prate oss ut av problemene ;)
SvarSlettEvelinn:Takk! Jeg har også "sluttet" noen ganger.. Men tror du har rett. Selv om det er slitsom og føles som det ikke har noen hensikt, er gjerne hverdagen uten værre.. Litt det samme som fast medisinbruk, fks. smertestillende, du har kanskje ikke smerter når du heletiden tar den riktige dosen, men slutter du kan det fort bli uutholdelig :)
Hvorfor hjelper terapien? Like lite som fysiske skader forsvinner ved at en blir fortalt hva de går ut på,like lite tror jeg sjelelige skader forsvinner på denne måten. Det jeg tror fungerer er erfaringen av at det er mulig å vedstå seg selv fullt ut uten å møte bebreidelser og oppdage at bak skadene finnes det verdier. Når livets store skålvekt vipper litt i positiv retning, får mennesker mot til å gå videre.
SvarSlettJorunn: Men kanskje terapi nettopp går ut på å blant annet lære å vedstå seg selv og akseptere seg selv. Jeg har iallefall ikke møtt på bebreidelse av meg i terapien. Jeg var derimot veldig flink til å bebreide meg selv. Gjennom å prate om hvorfor ting var blitt som de var blitt(deriblant også skadene), fikk jeg et bredere å mer nyansert syn på hvorfor jeg hadde gjort og levd som jeg hadde levd. Når jeg så sammenhengene kunne jeg slutte å bebreide meg selv. Derfor hjalp terapien meg. Og hvis bebreidelse og vonde følelser hadde vært den største vektskålen som veide mest i mitt liv lenge og den da ble tømt ja så fikk jeg mot og gleden ved å gå videre. Derfor hjalp terapi. Selvfølgelig finnes det flere veier enn terapi? Hva har du prøvd?
SvarSlettJeg har ikke gått i terapi,men har tenkt meg ut av problemene gjennom mange år. Terapi av det riktige slaget er likevel viktig,for da kan alt skje så mye raskere.
SvarSlettJeg mener at riktig terapi kan sammenlignes med et ikkereligiøst skriftemål. I begge tilfeller legger personen ærlig frem alle problemene sine. Men mens presten sier "dine synder er deg forlatt", så skal psykilogen si: "Du har ingen synder som trenger tilgivelse. Du er fri! Som alle andre livsformer har du hele tiden beveget deg ut til yttergrensene for dine muligheter. Det du trenger er derfor nye muligheter. Dette innebærer to ting. Du må få mulighet til å speile deg i et sunt menneskes reaksjonsmønster slik at du oppdager at du har egenverdi i kraft av deg selv, og du må innse at alle selvbebreidelsene er grunnløse. Oppdragere som låser deg fast i takknemlighetsgjeld har ikke handlet i kjærlighet og fortjener ingen takknemlighet. De destruktive kreftene du gjør erfaringer med er et resultat av virkelige skader,ikke av umoral og synder. Du har kanskje plaget andre med nødløsningene dine,men nødløsingene var nødvendige så lenge du ikke fikk erfare at virkelige løsninger var mulige. Erfaringene med din egenverdi som person og erkjennelsen av at selvaggresjonen er grunnløs, vil gi deg en ekte,trrygg selvbevissthet og forløse de gjenskapende livskreftene i deg".