Først vil jeg si tusen takk for koselige kommentarer. Det varmer!
Jeg er nå ferdig med første uke av mine åtte uker i praksis. Det ble ikke en helt rolig start. Kastet rett inn i jobben som sykepleierstudent. Jeg befant meg plutserlig midt i situasjoner som krevde mye kunnskap. Første dagen satt jeg stort sett som et stort spørmålstegn og skjønte kanskje halvparten av alle medisinske diagnoser og ord. Jeg følte meg overveldet og veldig underkvalifisert for det jeg nå skulle begi meg ut på. Men med hjelp av mine flinke og koselige kontaktsykepleiere gikk det forholdsvis bra.
Den største ufordringen for meg, personlig, var da jeg ble vitne til en dødsprosses. Hva gjøres når man blir vitne til en persons siste åndedrag? Det satte igang mange følelser og tanker hos meg.
Det er også skummelt og skulle gjøre alt for første gang. Blande medisiner, gi intravenøst, sette venefloner og roe ned veldig syke pasienter. Forløpig har jeg hodet over vann. Det er krevende, men jeg håper å bli sikkerer på meg selv etterhvert. .
En annen ting jeg tenker mer på nå enn siste praksis periode er arrene mine. Jeg går nå hver dag med kortarmet skjorte, og pasientene er mye mer klare enn på sykehjemmet. Jeg merker skammen er større, og det er vanskeligere å takle. Arrene er en del av meg, og jeg kan ikke gjøre noe med det. Stort sett tenker jeg at det er endel av min fortid, men de er så tydelige. Jeg tenker mer på hvordan reaksjonen til menneskene jeg møter. Det finnes så mange fordommer angående selvskading. En person jeg møtte spurte meg om jeg var bipolar, for det var vistnok meget farlig… En annen jeg møtte mente jeg var farlig for alle, og holdt seg på god avstand.
Men jeg er ikke farlig (for andre enn meg selv). Jeg er stort sett normal. Jeg har skadet meg, jeg har hatt (og har) tunge og vanskelige perioder. Jeg kjemper meg gjennom hver dag, og står fortsatt oppreist. Det skal være sagt at mange mennesker jeg har møtt har tatt arrene mine på en god måte. De fleste komenterer det ikke, men blikket sier at de har sett. Noen få kommenterer det på en grei måte. De viser forsåelse. Jeg begynner å bli vant til alle slags reaksjoner, men det betyr ikke at det er lettere når jeg får slengt i ansiktet at jeg er farlig, ustabil. Jeg er ikke farlig – jeg smitter ikke. Jeg er bare en person som har det tøft og prøver komme tilbake til et sted hvor jeg har det bra. .
Hey, jeg synes du er så utrolig tøff. Det står stor respekt av at du våger å vise hvem du er på tross av ulike reaksjoner.
SvarSlettJeg vil våge å påstå at du er en av dem som er med på å bane vei for andre som kanskje ikke er kommet like langt på veien som deg og viser at det faktisk ikke bare er mulig å komme ut av det men å også starte på nytt, og skape seg et godt liv :)
Masse lykke til videre :)
Så spennende da med ny praksis.. Sykehuset har du litt å lære av, jeg fikk ikke med meg hvordan avd. du hadde praksis i...
SvarSlettJeg har de fleste diagnoser, så jeg ligger inne på de fleste poster ved tider, untatt føden pga av medisiner og cellegift kan jeg ikke få barn.
Da er hundene en god erstattning, er forresten sosionom, men kan ikke jobbe pga av sykdom :(
Savner virkelig jobben, det var min store nedtur å måtte slutte å jobbe.. :(
Med hilsen Saga
Kan tenke meg det var en tøff førsteuke du hadde ja,men sånne ting må du jo bare gjennom. Det vil bli enklere med tiden :)
SvarSlettIkke alle skjønner seg på dette med selvskading,og vet ikke helt hvordan de skal forholde seg,men trist at de tror at du er farlig da...du får bare tenke på at det er uvitenheten deres som gjør det..
<3
Tøft gjort ! :) Har sendt deg en blogg invitasjon via mail.. og ønsker og følge deg videre :9
SvarSlettLøvetannJenta: Takk. Håper jeg på en eller annen måte kan være med på å bryte ned noen av tabuene, og gi styrke til andre, for det skal ikke være skamfult og ha slitt i livet. :)
SvarSlettSaga: Jeg har praksis på Kreftavdeling. Skjønner det er hardt å ikke kunne jobbe, men godt du har noe selskap i hundene :)
Laipai: Ja, det er uvitenhet, og det kan jo ikke de noe for.. =)
Siv Helene: Takk for invitasjonen. Følger nå bloggen din! <3