En gang i tiden hadde jeg mange venner. Jeg følte meg heldig. I starten var det mye støtte, mange gode ord på veien. Jeg hadde venner overalt. Og jeg var utrolig takknemlig for det.
Men jeg feilet. Jeg trakk meg inn i meg selv. Skammet meg. Hadde så mange tanker som koliderte i hodet mitt at jeg ikke maktet være sammen med venner. Jeg isolerte meg. Trakk meg stadig mer og mer bort fra omverdenen. De prøvde, en stund. Men ga seg etterhvert. Jeg gled dypere og dypere ned i psykdommen. Depresjon, selvskading, selvmordstanker og forsøk. Sulting og overtrening. Tiden rakk ikke til annet enn tvangsmessige handlinger.
Dagene ble til uker, ukene ble til måneder og før jeg skjønte hva som hadde skjedd hadde det gått år. I starten hadde jeg mange hender som strekte seg ut mot meg, men jeg tok ingen. Jeg var ikke på bølgelengde med noen. Jeg var deprimert, angstfull og sterkt preget av flashbacks. Jeg skadet med selv, og fluktet stadig mer og mer vekk fra verden. Suicudal, og ingen håp om fremtiden. Jeg ville skåne vennene mine, samtdigi ville jeg skåne meg selv, jeg hadde det tøft, jeg kjempet meg gjennom hver dag, og all energi gikk til og holde ut. Fortsette og puste.
Noen venner av meg ga seg ikke. Med gjevne mellomrom kom det en SMS, en mail, en telefon, eller et kort i posten. Da ble jeg rørt til tårer og tenke på hvor forferdelig jeg var som venn, men at de var uerstatelige.
I våres kjente jeg for første gang på lenge på ønske om å ta kontakt med venner igjen. Jeg hadde det bedre med meg selv, og var ikke så langt nede. Isolasjonen føltes mer som et fengsel og ensomheten ble nesten uutholderlig. Den trygge tilværelsen var blitt et fengsel. Jeg var usikker – redd. Jeg ville strekke ut en hånd til mine venner, men viste ikke lenger om jeg kunne kalle dem venner. Jeg viste ikke om de så på meg som venn lenger. Etter så lang tid var jeg sikker på at jeg var alene. Alle hadde gått videre, og jeg stod igjen.
Men så møtte jeg en etter en i sommer. For første gang tilbragte jeg mange sommerdager hjemme i sandefjord. Møtte nesten alle de gamle vennene mine. Alle som jeg hadde god og mye kontakt med før. Det var mange klemmer, og stemningen var som før i tiden. Hjertet mitt ble fylt av glede. Lykke! De hadde ikke vendt meg ryggen, de var der fortsatt. Og jeg følte meg mer normal enn på lenge. De behandlet meg som vanlig. Jeg var deres venn fortsatt og de ville tilbringe tid med meg.
Venner og de nærmeste har hatt det tøft i forhold til meg. Jeg har ikke vært den letteste personen og ha med å gjøre. Men det rører meg langt inn i hjerterota at de fortsatt står ved min side. Jeg må bare tørre ta kontakt igjen. Alt skal ikke ligge på dem. Det er skummelt, men nå heg jeg skjønt hvile fantastiske personer de er! Og jeg er utrolig glad i dem alle sammen.
De er som lyspunkt i min tiltider mørke tilværelse. De holder meg oppe, selv om de ikke er klar over det. Venner er viktig, og jeg er utrolig takknemlig!
0 koselige hilsner =):
Legg inn en kommentar