Si noe feil

Mange venner og bekjente kommer stadig tilbake til redselen for å si noe feil til meg. Og i det siste har jeg svart at det er værre ikke å si noe, enn å skulle si noe “feil”. Det er, for meg, veldig få ting som oppfattes feil.

For noen år siden var alt feil. Uansett hva noen sa. Om det var komplimenter, eller kritikk. Alt ble feil, og alt tok jeg til meg som negative tilbakemeldinger. Alt ble snudd og vrengt i mitt hode. Men nå klarer jeg til en viss grad å ikke overanalysere alt. Jeg prøver å ungå finne gjemte budskaper bak hver ord. Noen ganger er et kompliment bare et kompliment. Noen ganger betyr “ det er godt å se deg igjen” bare at det er godt å se meg igjen. Og sånn skal det være.

Men jeg er ei jente som sliter med meg selv. Ei jente som har et forvrengt bilde av seg selv og sitt eget speilbilde. Jeg sliter med maten som skal spises og beholdes. Jeg sliter med tvangstrening og forbrenningsmani. Jeg har problemer med å godta kroppen min som den er. Men jeg prøver. Jeg kjemper mot gamle vaner og tanker hver dag.

Derfor er det fortsatt litt tøft å få høre setninger som “nå ser du bra ut” og “nå går det bedre, du ser jo så frisk ut”. Men det er best fordi jeg føler det ikke slik inni meg. Det går bedre, men det går langt bra. Jeg har det ikke bra inni meg, selv om jeg har gått opp noen kilo i vekt. Jeg sliter fortsatt selv om jeg spiser, beholder og prøver ikke trene hele døgnet.
Det går bedre, jeg takler de frasene bedre enn før. Men det er som et stikk i hjernen. En liten kortslutning.

Men når en av mine nærmeste sitter og forteller om hvordan hun er i aktivitet hver dag. Hvordan hun sykler, går og løper for å være i bevegelse. Ikke bare for å føle seg bedre men; “ det som kommer inn skal jo forbrennes på et vis”. Da eksploderer det i hjernen min. Da er det ikke lenger en liten kortslutning. Det er en stor eksplosjon. Da blir det vanskelig å prøve. Da blir det vanskelig la være å trene. Da får tankene på å forbrenne maten styrke.

Jeg kommer fra et hjem som ser på aktivitet og trening som en del av hverdagen. Hele oppveksten ble jeg lokket eller truet med ut på tur. I all slags vær. Ut skulle vi. Hver ferie ble brukt på fjellet enten på ski eller på bena. Bilen ble ikke brukt. Disiplenes hester eller sykkel ble brukt som transportmiddel.En dag uten aktivitet var en dag uten mening. Og jeg ble tidlig meldt på i diverse idrettslag. Så lenge jeg kan huske har jeg vært endel av en konkurranse iderettskultur.

Og nå, nå når jeg har vær utenfor konkurranse noen år syns jeg igrunn det er deili slippe litt opp på treningskravet. Hver dag kjemper jeg en liten kamp for å ikke trene på en tvangsmessig måte. Men med foreldre som støtter idretten er det litt vanskelig. Å få spørsmål hver dag om jeg ikke skal trene. Få høre med gjevne mellomrom om jeg ikke vil tilbake i konkurranse igjen er ikke så lett.

Jeg kjemper mot meg selv. Jeg kjemper mot vekten, tallene som fortsatt styrer min hverdag, men som har fått et litt svakere tak de siste ukene. Jeg vil, men det gjør ikke kampen lettere når de nærmeste delevis kjemper på side med spiseforstyrrelsen.

Det er ikke lenger så mye som kan oppfattes feil i mine ører, men enkelte ord og setninger trenger jeg ikke høre. Jeg trenger ikke ha flere som er på lag med spiseforstyrrelsen. Det holder å bare kjempe mot den.