Fortid, nåtid

Hun ser på han med store øyne. Hjerne prøver skjønne hva som foregår. Han måler henne opp og ned med øynene. Sakte. Tiden virker som den står stille. Han nærmer seg, tar et skritt mot henne. Første tanken er å løpe, men beina står som frosset til bakken. Han legger en hånd på skulderen hennes. Ordene hans gir ingen mening, men hun hører dem. Klarer bare ikke forstå dem.

Hånden hans beveger seg nedover. Hendene hans legger seg om brystene hennes. Brystene som ikke er bryster enda, men bare små antydninger. Hun skjønner at dette er feil. Men klarer ikke gjøre noe. Klarer ikke stoppe han.

Alt går i sakte film. Buksene hans ligger på gulvet. Han presser henne. Fortsetter å ta på henne. Trekker henne inntil seg og ned. Hun ber om å få gå. Men ikke før han er ferdig. Hun løper ut. Smaken i munnen blandet seg med salte tårer. Hun skjønner ikke.

Hver dag hun møter han føler hun blikket bore seg inn. Aldri mer tør hun være alene med han. En mørk skygge har trått inn i livet hennes. Lammet kroppen hennes, lammet hodet hennes. Men livet går videre. Hjernen beskytter henne. Får henne til å glemme. Det eneste som er igjen er en ubestemmelig følelse at noe ikke stemmer. Hun gjemmer seg inni seg selv, litt mer for hver dag som går. Hun forsvinner litt og litt.

Konsenrasjonen blir dårligere. Hun klarer ikke smile på samme måte. En uro hun ikke klarer sette ord på plager henne mer og mer. Men minnene har forsvunnet med tiden. Hjernen husker ikke, men kroppen husker. Det er bare det at kroppslike minner ikke er så lett å sette ord på.

Hun føler seg sårbar. Det er en stor smerte inni henne som bare er en stor klump uten mening. Hun finner ro i smerte. Fysisk smerte som lindrer det store uoversiktelige kaoset på innsiden. Hun prøver å løpe fra alle problemene som dukker opp. Hun prøver å glemme det hun aldri husker.

Årene går. Hun vikler seg stadig inn i nye vonde opplevelser. Hun utsetter seg for smerte for å komme bort fra smerten. Hun kjenner ikke lenger seg selv. Hun har mistet seg selv, og vet ikke lenger hvem hun er. Hun er alene og ensom i alt. Klarer ikke sette ord på hva det er. Ordene setter seg fast og blir borte når hun prøver å utrykke dem.

10 år senere. Etter mange år med samtaler, trøstende ord og på vei til å bli sterkere inni seg får hun plutserlig minnene tilbake. Alt kommer på samme gang, følelsene, bildene, ordene. Redselen hun følte er plutserlig så virkelig. Nettene blir fylt av vonde drømmer. Dagene blir tåkete av tårene og flashbacksene. Men et sted inni seg føler hun enderlig starten på historien er skrevet. Hvordan alt startet. Hvorfor hun sitter her i dag med arr på kropp og sjel. Hun vet at hun er sterkere nå. Forhåpentligvis sterk nok til å takle det. Hjernen trenger ikke lenger å beskytte henne. Sakte men sikkert må hun fortelle historien sin. Sette ord på opplevelsene. Lære seg å takle følelser på nytt. Lære seg til å ikke løpe fra alt.

Hun vet hvorfor, men det er vondt. Hun kan starte å finne seg selv igjen. Nå vet hun hvor hun skal starte å lete. Skyldfølelsen og skammen er tøff og bære på. Noen ganger føles det som hun drukner. Men hun flyter fortsatt.