Forskning

Egentlig skulle jeg vært godt plassert innenfor de trygge veggene i leiligheten min i Oslo nå. Egentlig skulle jeg vært alene og slappet av. Egentlig var planen å tilbringe de siste to ukene i Oslo før skolestart. Men det var ikke det jeg ville. Spiseforstyrrelsen ville tilbake til faste mønstre. Tilbake til de kjente tvangsmessige handlingene. Men i går kjente jeg på en følelse som jeg valgte å høre på (for en gangs skyld). Jeg bestemte meg for å bli noen dager ekstra i Sandefjord. Hjemme hos mor. Bruke noen flere dager på å late meg i solen, bade i sjøen og prøve holde spiseforstyrrede tanker på en avstand.

Dermed sitter jeg nå på buss tilbake fra Oslo. Tidlig i mprges var jeg på vei innover. Oppdraget var et informant-intervju i forbinderlese med et forskningsprosjekt om blogging og spiseforstyrrelse. Da jeg kom til leiliehten min var jeg igrunn glad for at jeg skulle tilbake. Det er sjeldent det kommer så mye positivt ut av mine mange dager i ensomhet. Det hjelper å ha noen rundt.

Intervjuet var krevende og spennende. Men slitsomt. Jeg kjente på prestasjonsangsten. Men svarte så godt jeg kunne og er spent på hvordan resultatet blir når all informasjon er samlet inn. Da har jeg gjort min del i denne forskningen. Og igrunn tenker jeg at det er bra denne typen prosjekter finnes. Og da må jo vi som er målgruppen stille opp for å finne svar på problemstillingen.

Den lille stunden jeg tilbragte i leiligheten min strømmet gamle handlingsmøstre på. Vekten min stod å fristet. det var som den lokket på meg. Ropte at jeg måtte prøve den. Men jeg bestemte meg for at jeg ikke ville det. Jeg ville ikke la tallet som lyser opp få ødelegge. Nå er det en uke siden sist jeg stod oppå min lille venn, og den fortalte meg hvordan dagen skulle bli og ga meg svar på min egenverdi. Jeg har mange ganger lyst til å kaste den vekten ut av vinduet. Men tør ikke. Jeg må liksom ha den. Men nå har jeg sommerferie.

Jeg har den siste uken prøvd å faktisk ta ferie fra spiseforstyrrelsen. Gjøre ting jeg vil, og prøver kose meg. Hver dag har ikke vært like lett. Mange timer har vært harde å komme igjennom, men stort sett har det vært ok. 
En del av meg er litt redd for hvordan det kommer til å bli når jeg kommer tilbake til vanlig hverdag, vanlige rutiner. Det er nok derfor jeg valgte å tilbringe noen dager til i mitt lille barndomsparadis. Møte flere venner og prøve samle noen av tråene jeg har mistet på veien i det deprisive og spiseforstyrrede landskapet jeg vandere i.

Jeg kjenner på glede. Jeg tror det kalles livet!? Jeg lever! Og det skal jeg prøve å fortsette med videre. En dag av gangen. Jeg tror jeg rett og slett ønsker å bli kvitt spiseforstyrrelsen. Nå når jeg har fått smake så vindt på hva livet kan tilby, skjønner jeg for alvor hvor fattig et liv fanget i mattankene er. Livet jeg har levd de siste årene har egentlig ikke vært å leve. Men nå er det kanksje på tide.

Det blir nok en lang vei å gå tilbake, men forhåpentligvis kommer jeg i mål etterhvert. Håper bare motivasjoen ikke blir borte for lenge av gangen – slik den har hatt en tendens til tidligere.