Føle

Jeg husker. Minner jeg ikke trodde jeg hadde. Opplevelser jeg hadde fortrengt. Og stunder som ble borte i hukomelsen. Jeg har ikke tenkt på de før de kom. Sakte, gradevis de siste månedene har minner kommer tilbake til meg. De fleste gode, men også noen vonde. Minner med følelser hektet på. Følelser som farer gjennom kroppen. Følelser jeg nektet meg selv å kjenne på tidligere. Jeg prøver å posjonere litt. Klarer ikke alt på engang. Det blir for overveldene.

Jeg takler følelser litt bedre enn jeg gjorde. Tidligere trodde jeg følelser egentlig ikke fantes. Den følelsen du får når du er forelsket og møter den andre.. Følelsen som legger seg i magen når noen ikke dukker opp. Den varme følelsen som strømmer gjennom kroppen når du er omgitt av kjære og kjente. Krampen i bryset når gråten strømmer over det tapte.

Det er gode følelser og vonde følelser. Selve følelser er noe difust, men jeg tror vi vanligvis har en følelser (eller flere) store deler av dagen. Men vi tenker ikke på det. Før de tunge, vanskelige følelsene tar over og preger hele døgnet. Sorg, depresjon, sinne, fortvilelse..
Jeg trodde jeg hadde kontroll på følelsene. Men når jeg nå ser bakover har jeg fortrengt dem. Gjemt dem godt bort. Ville ikke føle det vonde. Men da fortrengte jeg også de gode. Som en zombie har jeg vandrer rundt. Trodd at alt var bra..

Men nå prøver jeg å godta at jeg må ha følelser. Bli kjent med dem igjen, og slippe ut de innestengte litt etter litt. Det får meg til å føle meg sårbar. Fryktelig liten og åpen for alt og alle. Det er vanskelig å takle. Redselen tar tak. Tilbake til den trygge tilværelsen. Den kjente.

Jeg har smakt på livet.  Jeg vet hva som kan vente. Jeg har opplevd hvordan det er å ha det bra. Jeg svevde på lyseblå skyer. Og jeg falt.
Men fortsatt er rester av den gode tiden igjen. Fortsatt kan jeg huske hvordan det var. Så nå er jeg ikke lenger så sikker på at jeg har det bra generelt i hverdagen slik jeg har hatt det siste årene. Jeg setter litt mer spørsmålstegn.