Bryllup i Bergen

 

Helgen ble tilbragt i Bergen. Tre dager fult av bryllup. Pynting, ordning, gjennomføring og opprydning. Vi tok del i det meste – og det var koselig. Det ble så klart mye snakk om bryllup og egne planer. Og det var deilig å ha en helg full av kjærlighet (på en måte).

 

(utsikt fra festlokalet)

Jeg hadde det utrolig fint. Det var nesten fred i hodet mitt. Riktignok kom det en liten krangel med meg og spiseforstyrrede tanker ved hvert måltid, men jeg nektet å la det ødelegge. Jeg kjempet meg gjennom det, og tankene etterpå var til å holde ut. For første gang på veldig lenge følte jeg meg mer eller mindre som en del av noe. Sammen med gode venner. Jeg var med i et sosial fellesskap.

Et skår i det godet var det. Når jeg ser min kjære venninne gi sitt ja til mannen hun skal tilbringe resten av livet med. Og hvordan hun stråler mot han og han tar vare på henne uansett. Da følte jeg at det er noe jeg har gått glipp av. Og jeg lurte på om jeg noen gang kommer til å få oppleve det. Jeg følte meg gammel. Som om livet har passert uten at jeg har fått det med meg. Og tankene gikk over til; hvor mange år har jeg brukt til å sulte, kaste opp, trene, isolere meg og gjemme meg under dyna. Tiden har bare flydd av gårde, og jeg har sittet inni min egen lille borg uten tanker på at det finnes et liv der ute… Jeg lurer på hva jeg egentlig har drevet med!?

------

Trygt tilbake i sandefjord var det sommer. Så gårsdagen ble brukt på hytta vår. Strålende sol, varmegrader som ligned syden, Årets første bad.
Tror det er tre år siden jeg sist var på en strant og badet. Da jeg var liten elsket jeg å bade. De siste årene har jeg ikke orket. Det var for ukomfortabelt.

Men nå har jeg badet, til og med to ganger. Og det var deilig. Det føltes som jeg sakte med sikkert tar litt av livet mitt tilbake. Etter mange år under diktaturet av spiseforstyrrelsen prøver jeg å utfordre de ¨låste handlingsmønsterne, og bryte ut av den negative hverdagen i full isolasjon.
Den siste uken har jeg gjort fryktelig mye jeg ikke har gjort på mange år. Og funnet igjen gleden jeg har savnet. Gleden ved å gjøre det jeg trodde jeg ikke kunne fordi spiseforstyrrelsen tok opp all tid.

Først nå skjønner jeg hvordan spiseforstyrrelsen tok opp stadig større plass av hverdagen min. Jeg sluttet med det jeg likte, jeg mistet kontakten med mange venner. Men det føltes ikke som noe jeg gikk glipp av. Det var bare slik det måtte være. Jeg hadde ikke tid, orket ikke eller følte det som umulig å komme ut døren. Verden var i svarthvitt og eneste trygge stedet var hjemme i min egen leilighet. Mennesker var farlig.
Løgner jeg fortalte meg selv, som jeg trodde på. Det tok lang tid før jeg klarte gjennomskue det. Og jeg har nok ikke klart det helt enda, men starter å skjønne.

Jeg starter å forstå hvordan livet egentlig skal være. Hvordan man har det bra. Hva jeg har gått glipp av alle disse årene. Jeg har fått en smakebit på livet, og jeg liker det. Det som står igjen er å jobbe for å få det bra større del av hverdagen. Og ikke minst få det bra med meg selv…

Så kan jeg kanksje smile meg gjennom flere dager..