Jeg er voksen, ansvarsfull og ansvarsbevist. Jeg utfører mine oppgaver, betaler regninger, går på jobb hver dag for å ta vare på alle de som har vansker med å klare det seg. Steller, snakker, roer og ler sammen med dem. For dem er jeg en trygg person som hjelper og lytter til hva de har å fortelle. Jeg er en støtte for dem som trenger det entetn det er fysiskebegrensninger eller psykiske. Og jeg liker følelsen av å kunne hjelpe.
Smilet og takknemligheten i øynene deres når de blir møtt med forståelse, vennlighet og respekt. Hvordan en rolig stemme og en hånd på armen og blikk kontakt kan roe ned den forvirrede og redde. Jeg har lært ganske mye gjennom jobb, praksis og studie. Men mest har jeg lært fra min tid som pasient. Jeg har tatt med meg hva jeg likte. Og jeg tenker i møte med pasienter – hvordan ville jeg hatt det, og hvordan ville jeg ønsket at hjelperen hadde oppført seg.
Det gir meg mye å kunne hjelpe.
Men litt på bekostning av meg selv. Jeg sliter meg ut. Og når jeg kommer hjem er det bare meg til å ta vare på meg. Jeg kan sitte sammenkrøket og ønske meg langt vekk. Men holder ut. Det er slitsomt og gi av seg selv heletiden – vis man ikke får noe tilbake, har man mistet seg selv tilslutt(?)
---- Jeg er voksen, men jeg er også barn. Jeg føler meg som en ung jente, fanget i en gammel kropp. Ingenting stemmer helt. Kroppen er ikke min, følelsene er ikke ekte, tankene flyter bare avsted i sitt eget kaos. Jeg ser meg i speilet og ser ingen refleksjon. Jeg er ingenting.
Jeg er voksen, men så er jeg ikke det likevell. Jeg prøver bare så godt jeg kan å late som, slik at ingen skjønner at noe er galt. At jeg ikke har kontroll i det heletatt. Og speilbildet mitt har flyktet sammen med tankene.
Kjenner meg så godt igejn. Er både pasient i psykiatrien og ansatt i helsevesenet selv. Det tar mer enn d gir og d sliter en til slutt ut. Fikk langtidspermisjon i november og d er noe av d beste jeg har tillat meg på mange år, d og bare fokusere på meg selv og egen behandling..
SvarSlettSelv om det er slitsomt å skulle gi og gi, og bruke av seg selv når man egentlig ikke har så mye energi til overs, så synes jeg du har gode grunner til å være STOLT AV DEG SELV!
SvarSlettKjenner meg igjen i det å være voksen, men likevel jente. Eller som Britney Spears synger "I'm not a gir.....not yet a woman. All I need is time, a moment that is mine, while I'm in between". Vond følelse av å være fanget. Vondt, vondt, vondt.
Hva med å ta en pause da, enten fra studiene eller fra jobben? F.eks. jobbe med noe annet når du først skal jobbe utenom skole (i ferier og sånn). Om det både blir skole og jobb som handler om det samme (å jobbe i helsevesenet), så kan det jo bli litt vel mye. Eller kunne du tenke deg å prøve ut noe annet? En annen brukergruppe som krever litt annerledes av deg, om du skjønner?
Håper du får tid til å finne på det du liker å gjøre. Om det er å gå fjelltur, gjøre hobbyarbeid, spille musikk, bake, være med venner.....rett og slett gjøre ting du liker, og som kan gi deg noe energi så du får "fyllt opp bensin-tanken".
Man skal ikke slite seg ut for enhver pris. Jeg tror dagens samfunn, og menneskene i det, er litt for opptatte av å hele tiden skulle være "perfekte". Opptatt av å få til alt. Fulltidsjobber, være med venner, trene, ha hus, bil, familie, god lønn osv osv. Men hvorfor må vi alle være like? Og hva gjør DEG lykkelig?
<3 <3 <3 <3
SvarSletthang in there Siri
Anonym: Det er viktig og sette seg selv forran noen ganger. Og bli sterk nok til å kunne sette grenser for å ikke slite seg ut. Høres veldig godt ut at du permisjon. Lykke til videre.
SvarSlettEvelinn: Jeg jobber bare to uker til før jeg har noen uker ferie. Så har jeg planer om å bare studere neste år. Det blir rett og slett for mye med jobb og studie. For engangskyld tenker jeg litt på meg selv og min helse også.
Og du har helt rett. Vi trenger ikke være like. Alle må bare finne seg selv, den DU er. Og hva Du liker og gjøre.
Laila: Takk. <3<3