Utfordrende

I mange år har jeg ungått sosiale sammenkomster. Store og små sosiale happeninger dreier seg stort sett om mat. Når mennesker møtes for å kose seg sammen er det rundt måltider. Det inveteres til middag, lunsj og fest. Det virker som kos er synonymt med god mat. Dermed har jeg valgt og trekke meg unna. Maten er såpass vanskelig for meg at kose seg biten blir borte.

Dermed blir det også naturlig nok mindre sosiale tilstelninger, men det har gått fint. Når det kommer til alle slike familiære saker har jeg gått og grudd meg lange tider på forhånd. Mye energi har blitt brukt til å grue meg for festmiddagen eller høytidsmiddager. Legge planer for hvordan jeg skal komme ut av det, hvordan oppføre seg normal og hvordan late som alt er perfekt.
Mange timer hvor jeg vakler. Vakler mellom å dra eller ikke dra. Stort sett har det meste gårr tålelig greit. Og jeg har overlevd alle sammen.

De siste årene har det blitt stadig færre tilstelninger jeg har sagt ja til. Mest fordi jeg ikke orker alle grubleriene på forhånd. Det blir for angstfult, for skremmende og tar så mye tankekapasitet. Men nå er det tid for en skikkelig prøve.

I morgen formiddag setter jeg med på flyet -  sammen med ei venninne- på vei vestover. Destinasjonen er Bergen og målet er bryllup til vår felles gode venninne. Det er utrolig lenge siden jeg reiste ut av oslo (utenom de pliktskyldige turene hjem til sandefjord). Og bryllup har jeg aldri vært i. Angsten er tilstede. Katastrofe tankene sloss om plassen i hjernen min. Jeg får lyst til å flykte. Snu. Vil ikke. Tør ikke.

Men en del av meg vil. Ønsker, og vet det blir koselig. Det er på tide at mitt problematiske forhold til mat kommer litt mer under kontroll. Spiseforstyrrelsen kan ikke få bestemme alt, og sende meg til isoloasjon. Jeg må videre. Og det første steget er kanksje det vanskeligste. Det er skummelt. Men det må gjøres. Og jeg vet innerst inne at jeg kommer til å kose meg. Og ikke minst kommer jeg til å angre viss jeg ikke kommer meg ditt.

Det er en utofrdring, men av utfordringer lærer man. Og jeg håper jeg kan lære noe om at det farlige ikke er så farlig likevell. At verdens undergang ikke er rundt hjørnen selv om jeg tar noen skritt videre. Tilværelsen faller ikke i grus selv om kjøkkenvekten blir igjen hjemme.

Jeg har et mål for helgen – jeg skal ha det koselig, med gode venner. Så kan det være på sin plass med litt lykke og kjærlighet nå.