Sommer tanker

Sommeren for min del har vært brukt til jobbing så lang. Det har vært lange dager og en sliten kropp. Men mest av alt har jeg hatt et slitent hode. Det har føltes som hjernen har jobbet på høygir, men vært avslått på samme tid. Tankene har flydd hit og ditt, men ingen konkret rettning.

Maten har vekslet mye mellom overspising, oppkast, avføringstabletter og sulting. Jeg har prøvd og spise “normalt”. Men ikke taklet konsekvensene av dette. Når det ikke lenger er noe som hindrer tankene, noe som undertrykker følelsene blir det fort kaos. Følelsene flyter over. Og mest har jeg de siste ukene kjent på sorg og ensomhet.

Sorg over mennesker jeg har mistet, sorg over tapte år til spiseforstyrelsen, og sorg over hvordan hverdagen min er blitt. Ensomhet over alle venner jeg har mistet, og ensomhet i forhold til at jeg ikke orker eller klarer ta kontakt med venner på samme måte.
Timer sammenkrøpet mens tårene har trillet og pusten har vært vanskelig å kontrollere gjennom hikstene, på grunn av det mørke jeg befinner meg i. Selvbebreidelse over hvordan jeg har behandlet de rundt meg, og skyldfølelse for at jeg har det slik.

Men en stadig større del av meg vil stoppe opp. Spør meg hva jeg driver meg. hvorfor holder jeg på spiseforstyrrelsen? Hva godt fører det egentlig med seg?
Svaret har jeg egentlig. Løsningen sitter jeg med, men hvordan jeg skal komme meg frem til det riktige svaret, den riktige løsning er problemet.

For utenfra sett virker alt bra. Fasaden er fin, men skraper du litt i overflaten faller fort masken og en verden i kaos kommer frem. Jeg har ikke fysisk skadet meg på lenge. Det synes ikke fysisk på meg at jeg sliter. Anoreksien holder på. Kutter stadig ned på trygge matvarer. Og det går. Men så kommer suget. Og hjemme innenfor husets fire vegger frotser jeg i mat, doper meg på sukker og karbohydrater før jeg vrenger alle følelsene inn i toalettet. Så tørker jeg tårene og klarer møte verden en dag til. En ny dag med gode intensjoner i forhold til restrektivt mattinntak.
De bulimiske periodene synes jeg er tøffest. Det bringer så mye ekstra skam og selvhat.

Men kroppen sier ifra til meg. Vondt og sliten. Musklene gjør vondt. Spiseforstyrrelsen hjelper meg til å håndere det indre kaoset, men til hvilken pris?
Jeg er redd for å misten den, men jeg er redd for å beholde den også. Ambivalent.

Hadde det bare vært så enkelt?
Eller kanskje det egentlig er det?

… Også fungerer jeg jo fint..