Jeg befinner meg hjemme.
Hjemme i huset til mine foreldre. Hjemme i byen min. Hjemme hos meg selv.
Det er tre år siden jeg sluttet å kalle dette huset, dette stedet, hjemmet mitt. Da jeg flyttet til Oslo ble det raskt mitt hjem. Med økende konflinkt til foreldre (spesielt min mor) førte dette til at jeg, først på trass, kalte leiligheten i Oslo for mitt ordentelige hjem. Etterhvert har ble det slik.
Jeg dro sjeldent til sandefjord, og dro jeg først hit var det bare noen få dager i sammenheng med jul eller “viktige” arrangementer.
Når jeg nå sitter på det gamle rommet mitt og tenker tilbake de siste tre årene, så tror jeg antall netter jeg har sovet i denne sengen kan telles på to hender.
Det er en litt rar følelse. Jeg dro fra min kjære leilighet, trosset angsten som sprengte i brystet og satte nesa sørover. Kofferten pakket for en hel uke! ( det er det lengste jeg noengang har vært borte fra oslo siden jeg flyttet ditt).
Men nå, når jeg har kommet hjem, kjenner jeg at det er riktig og kalle dette hjemme. Jeg har ikke klart og finne meg selv enda, men jeg har klart og finne tilbake til et trygt holdepunkt. Et godt sted.
0 koselige hilsner =):
Legg inn en kommentar