Tingenes tilstand

Sommerferien er startet. Noen arbeidene har tatt sommerferie alt, men mange er i god feriemodus og teller dagene til selvde fridagene starter. Jeg har statet jobbe. Så fort eksamen var ferdig var det tid for jobb igjen. Tilbake til de gamle damene. Tilbake til det harde arbeidslivet. .

Denne uken har jeg vært på jobb hver dag. Sliten, trøtt og lei alt og alle. Men går bra. Føler jeg er på vei inn i en litt mer depresiv periode. Merker det på humøret, stemningen og tankene. Men vil ikke. Klamrer meg til lyspunktene, fristedene og frikveldene. Det går, dagene går. Og teller ned. Dagene krysses ut og dagen da jeg er ferdig med jobb nærmer seg. Enda er det langt unna, men den kommer. Tilsutt. Og jeg grugleder meg.

I kveld kommer min mor, og min far følger etter i morgen. På programmet står oppussing. Merker jeg ikke gleder meg, men gruer meg ikke så mye som jeg kunne gjort for et år siden. Selv om det er veldig deilig å være alene, og mer slitsomt med foreldre boende noen dager kommer jeg meg gjennom det. Jeg ser frem til å bli ferdig. Få et helt ferdig kjøkken med oppvaskmaskin. Så får jeg bare hjelpe litt til i mellom jobben.

Morgendagen blir tilbrakt på Ikea – noe som er litt moro. Særlig når det er min mors penger som betaler for det. Itilegg håper jeg å kunne bruke de neste dagene på å få maten mer under kontroll (les: mindre overspising med oppkast). Merker kroppen ikke har så gondt av rundene med mat. Og selvtiliten blir ikke akkutatt bedre, eller skammen mindre.

En del av meg vil få maten mer på normlsiden. Jeg vil kunne spise litt mer og beholde det uten at jeg går på veggen av skylfølelse og spiseforstyrrede tanker. Jeg vil ha energi, kunne nyte livet, sommeren og god mat.
Men en så altfor stor del av meg vil ikke. Motivasjonen er bare vekselsvis tilstede. Ambivalensen er stor og selvbilde er fullstendig forstyrret. Skadetrangen øker.

Jeg er avhengig av mat. Mat er blitt mitt dop. Min redning gjennom dagen. Spise-spy-sulte og på’n igjen. Rundt og rundt, omigjen og omigjen. Ingen ende. Ingen fri. Ingen pauser.JEG VIL IKKE MER!!!!

(etter enda en runde med maten. Tårene render
hodet hamrer og stjerner danser.. Ingen drøm!)

Det er kaos i hodet mitt. Kaos overalt. Jeg veksler på å være sint på meg selv, fordi jeg ikke klarer å bryte mønsteret. Behandleren som har ferie (selv om jeg skjønner det) og hele det norske helsevesenet fordi ingen kan hjelpe.

Hva som holder meg oppe vet jeg ikke. Men noe er det. Jeg vil kjempe, jeg vil gå veien mot et bedre liv, men jeg ser ikke veien. Jeg  aner ikke hvor veien er eller hvordan jeg skal finne den. Føler jeg må vite før jeg kan starte. Nå famler jeg bare i blinde. Og kommer stadig tilbake til start. Prøver på nytt, men skritene er famlende og omgivelsene bare mørke. Hvor er jeg på vei? Hvor vil jeg egentlig?

Jeg er sliten. Jeg vil hvile.. ..