Spiseforstyrret

I sengen ligger en liten skapning. En liten jente, så svak, så gjennomsiktig. Ingen livsgnist igjen i øynene. Ingen kraft i kroppen. Det er som sjelen har forlatt den lille jenta, og latt kroppen ligge igjen, med bare bein og hud. Ingen muskler, ingen vilje. Hun ligger der, hodet er så stort for kroppen er så fryktelig liten. Skremmende står jeg å ser. Hvordan kan det skje?

Hun ligger så stille. Det er som en levende død. Pusten er svak. Det er nesten så hjertets febrilske kamp om å klare å slå, synes gjennom bystkassen. Varmen i rommet er slående, men jenta ligger å hutrer under dynene.

Det er er utrolig at hun klarer å stå oppreist. Jeg er redd for henne.
Jeg kan se spiseforstyrrelsen spiser henne opp minutt for minutt. Stadig forsvinner mer av henne, men mest av alt ser jeg sjelen hennes forsvinner. Personligheten hennes. Jenta som smiler og ler. Jenta som lever livet er nesten helt borte. Istede er det den anorektiske delen av henne som har tatt fullestedig kontroll. Hun ligger nesten døden nær – men eneste ønske er å få fortsette som hun gjør.

Jeg kjenner tankene og følelsene hennes. Jeg vet hva som farer gjennom hodet. Jeg kan kjenne angsten hennes på kroppen. Jeg vet hva hun går igjennom. Det er tøft, det er hardt, når man er helt oppslukt av spiseforstyrrelsen. Det er jævlig. Det er som å leve i helvete, og man ser ingen løsninger utenom å fortsette. Livredd for hva vektøktning gjør, livredd for å beholde noe mat. Livredd for kaloriene som egentlig ikke er annet enn kroppens bensin.

Jeg går igjennom det hver dag. Tankene rundt mat. Runde med overspising og oppkast. Dager fylt av lite mat og mye aktivitet. Dager fylt av mat. Energinivå på minussiden. Tanker som ikke går på annet enn kalorier. Jeg vet at spiseforstyrrelse er farlig, jeg vet hvor lang det kan gå. Men å se det selv. Oppleve min nærmeste venninne liggende så altfor preget av anoreksien. Det gir et litt annet perspektiv. Jeg vekker redselen i meg. Vekker en tanke eller to.

Med hvert vårt monster sliter vi. Vi vet begge hva den andre går igjennom. Og det får meg til å tenke på alle som sliter med en eller annen form for spiseforstyrrelse. Det er farlig, men mange skjønner det ikke før de nesten har sultet seg i hjel eller kastet opp så mye at alle balanser i kroppen er faretruende.

Det mest skammfulle er at et sted inni meg stikker det en liten misunnelse. Spiseforstyrrelsen i meg ser på hennes spiseforstyrrelse og  ønsker seg inn i hennes sted. Fornuften i meg vet det er feil, og skjønner at det ikke skal være slik. Man skal ikke skulle ønske å se ut som et skjelett. Men slik er nå spiseforstyrrelsens natur. Konkurranse i alt.. Og endel av meg føler meg enorm når jeg er i sammen med henne.. Fordi spiseforstyrrelsen er fortsatt en stor del av meg er det vanskelig.

Samtidig vet jeg hvordan hun har det. Det eneste jeg kan gjøre er å være der. Støtte henne. Det vanskelige er å skille mellom støtte til spiseforstyrrelsen og støtte til henne. Hvor går egentlig grensen? Hvem er hvem?

Men jeg håper bare på bedring. Jeg er redd. Jeg savner henne.