Samtaleterapi

For tiden er jeg mest lei. Sliter med å finne motivasjon. Har problemer med å se noe fremgang. Og starter tvile på at behandlingen/terapien virker. Jeg har aldri helt skjønt hvordan snakketimer kan hjelpe mot en sykdom. Det er vanskelig når det ikke er noe konkret. Jeg merker ingen fremgang. Jeg kan oppleve enda mer kaos etter en samtaletime enn jeg hadde før timen. Det virvles opp enda flere følelser som jeg fortvilt prøver å undertrykke.

Noen ganger opplever jeg akutt bedring av behandlingstimene. Kaoset blir ryddet litt opp i, og  motivasjonen blir litt større. Det er bare at det virker som den motivasjonen forsvinner litt på vei hjem. Og da sitter jeg alene og undere på hva som er vitsten. Hvordan kan jeg komme videre? Er det noe hjelp?

Nå er jeg i en beriode hvor usikkerheten er stor. Motivasjonen er liten, og spiseforstyrrelsen er sterk. Jeg vil ha det bedre, men vet ikke hvordan. Jeg tenker at jeg ikke har kommet meg noe videre, at jeg er akkuratt slik som for flere år siden. Etter mange år i terapi har jeg ingenting igjen. Og hva er da vitsen med å fortsette.

Det er da jeg i går bladde litt i gamle notater og dagbøker. Jeg føler jeg nesten ikke kjenner den jenta som skrev de ordene. Det er ei jente med null håp, ingen fremtidstanker. Ei jente som er full av angst, frustrasjon, og sinne. Sint på alt og alle. Følelser som flyter over alt. Eksploderer og skader seg selv. Ei jente som bare tenkte livet var umulig og uten noen lyspunkter.

I dag er det ingen dans på roser. Men følelsene og tankene er helt anderledes. Jeg har fremtidsdrømmer. Opplevelser av lyspunkter i tilværelsen og små øyeblikk hvor jeg smiler på ordentelig. Jeg klarer å forholde meg til familie og venner og føler jeg gjør noe fornuftig. Jeg har en mening med hverdagen min. Selv når jeg er sliten, og kaoset truer med å ruinere meg vet jeg at det kan bli bedre. Jeg utsetter alle negative impulser om å skade meg selv og har forløpig vært skadefri i halvannet år.

Spiseforstyrrelsen er et kapitel for seg selv, men jeg opplever flere stunder med motivasjon til å bli bedre. Jeg vet at jeg må bestemme meg. Det er jeg som må velge å forandre på mitt misbruk av mat. Skummelt er det, og jeg vet ikke om jeg noen ganger kommer til å bli klar. Kanskje må jeg bare hoppe i det og håpe på det beste. Ta en sjanse. Jeg er bare redd. For hverdagen går rundt på et vis nå, og mat er skummelt å ha i magen.

Jeg har kunnskapen, jeg vet hva jeg burde gjøre. Jeg føler meg rustet til å ta opp kampen, og vet hvor viktig det er, men likevell nøler jeg. Hva jeg er redd for vet jeg ikke helt. Jeg har hele tiden tenkt at jeg hadde kontroll over spiseforstyrrelsen – at jeg kunne stoppe når jeg ville. Men nå har jeg skjønt at det ikke er sant. Jeg har ikke kontroll. Spiseforstyrrelsen styrer alt. Ikke før jeg virkelig gikk inn for å gjøre noe med den skjønte jeg hvor stor del av livet den faktisk var.

Det er som en å ha en egen diktator i livet. En del av meg har tatt over og nekter sammarbeide.

Jeg har kommet et stykke, men har fortsatt mye igjen. Forhåpentligvis er jeg på riktig vei. Symptomene er ikke så forandret, men å behandle symptomer hjelper ikke på det underliggende problemet. Så da får vi prøve løse selve problemet så forsvinner kanksje symptomene og spiseforstyrrelsen etterhvert?

Det er lov å håpe.

Jeg vil slippe fri… (tror jeg)