Verden i farger

Plutserlig, det var som jeg så solen for første gang. Så og blomstene våkne til liv. Trærne stod lysegrønne og fulle av blomster. Blomstene strakk seg mot solen med sine flotte farger. Solen visket om en verden av glede. Menneskene smilte og lo mot solen og vinden lekte forsiktig i håret mitt. Jeg følte meg levende. Jeg følte verden hadde farger.

Det var en dag for en ukes tid siden. Jeg gikk ut, og det slo meg – verden er jo full av farger, full av lukter og gode følelser. Den er ikke bare svart/hvitt eller grå (slik som jeg har sett den de siste årene. Der stod hvitveisen kranset av de mørkegrønne bladene, bjørka lyste lysegrønn mot meg og solen varmet så hærlig. Lukten i luften var av håp og forventning.

Jeg stoppet opp, tok et dypt pust og tenke hvordan jeg hadde ungått å få med meg dette. Det var som jeg igjen kunne se farger etter å ha vært fargeblind mange år.
En fantastisk opplevelse. “hvordan har jeg klart å gått glipp av dette?”

Mange vårer har jeg sittet inne. Tilbrakt vårdagene på diverse psykiatriske avdelinger, eller vært så nedgravet i min egen depresjon at jeg ikke har kommet meg ut av sengen engang. Jeg følte livet, gleden og varmen.

Det skremte meg litt. For det var en ny følelse, en gledelig følelse som blusset opp. Minner om gode dager strømmet på. Lykkelige tider da jeg hadde livsglede og var glad i meg selv. Men mest var det en følelse jeg ville beholde. Jeg ville fortsette se verden i farger, jeg ønsker å kunne kjenne varmen. Bli et menneske igjen. Kunne nyte dagene.

Det var en gledelig opplevelse. “kanskje er jeg ikke uten håp likevell” “kanskje tar jeg små skritt i riktig retning”..
Jeg ble så altfor fort sugt tilbake til min egen mørke verden, men jeg har fått et glimpt av den virkelige verden. Noe å jobbe mot. Nå er verden uten farger, og mørkere enn på lenge, men jeg holder ut, vet at det går i bølgedaler. Det er tungt når du er nederst i en dump, alt virker håpløst, men jeg kjemper i mot. Prøver etter beste måte å utsette alle destruktive handlinger. Jeg vil, men føler meg så liten og svak noen ganger når det står på som vært i min lille kamp. Det er fristende å legge seg ned – gi opp, men med slike tankevekkere, som jeg hadde forrige uke, gjør godt. Da holder jeg ut litt til.