Tunnel

De siste ukene har vært mørke. Og dagene har vært flyt med ensomhet. Jeg har lenge valgt, eller vært for redd til å møte anske mennesker, men i det siste har det blitt tydelig for meg. Jeg savner noen. En person..
Jeg har gjemt meg, prøvd å late som verden der ute ikke eksisterer, ikke innebefatter meg. Jeg melder meg ut, eksisterer på et vis, men orker ikke/klarer ikke bevege meg ut døra flere dager i strekk. Det har vært som å leve i en transe. En likyldighet som er strekt preget av angst og tvangstanker.
Jeg leser til eksamen, men får ikke lest. Tvinger meg videre. Ser enden av tunnelen i form av dateoen for når eksamen er ferdig. Men likevell eksamen har gitt meg litt tunnelsyn – kanskje like greit?!

(tatt for noen uker siden)

Jeg prøver stenge meg selv inne, altså inni meg selv. Slik at tankene min og følelsene min mest mulig kan bli borte. Slik at jeg makter og gjøre eksamen. Eksamen som starter i morgen kl10 og varer frem til torsdag.  Forhåpentligvis blir det ikke store oppdateringene, for jeg  skal tross alt jobbe med eksamen.

Ærlig, som jeg er, hadde jeg aldri trodd jeg skulle komme hit. Jeg trodde aldri jeg skulle være så nære med å fullføre 1. skoleår av en høyskole bachler. Om jeg står og får godkjent gjenstår og se, også bare det å fullføre oppgaven er en liten seier.
Jeg står fortsatt. Angsten har virkelig svingt seg rundt, men jeg står og jeg skal gjøre mitt beste på disse eksamene. Det er det eneste jeg kan gjøre nå.

- Så får neste skritt være å prøve minske følelsen av total ensomhet. (takket være meg selv) , kommer nestegang.