tankene går i stå. Tiden står stille, men går så alt for fort. Jeg vil stoppe verden, jeg vil stoppe opp, hoppe av. Nervene sender signaler til hjernen. Stress!
Eksamen er om 30 dager. 30 dager har jeg på å lære meg alt om hvordan vi mennesker fungerer, og alt om mikroorganismer som kan skade oss. Jeg vil lese, jeg vil ha konsentrasjon. Jeg vil at ordene jeg leser skal feste seg til hjernen. Jeg vil klare det, men det går ikke. Konsentrasjonen har sviktet, hjernen er opptatt med alt mulig annet. Stresset blir omgjort til kaos inni meg. Et enormt kaos som holder på å eksplodere. Jeg føler jeg står på kanten av å bli gal. Hver muskel dirrer av undertykkede føleser.
Jeg føler jeg er tilbake til ungdomsskolen. Hvor ingenting var bra nok. Hvor høyeste karakter ikke betydde noe så lenge andre fikk det samme. Da var det en stemme som hvisket meg i øret: “ denne prøven var for lett, du skulle gjort det bedre”.
Fornuftmessig vet jeg at beste karakter ikke går ann å gjøre bedre, men følelsene er sterke og overstyrer fornuften.
Jeg er livredd. Det er ikke bare en eksamen, det er et skritt på veien til å bli sykepleier og viss jeg ikke klarer den – hvordan skal jeg da kunne redde liv i fremtiden. Jeg føler jeg har verdens helse på skuldrene (storhetstanker jada…)
Spiseforstyrrelsen tar igjen tak i meg. Tvinger meg, styrer meg. Det er trygt, det er godt og det er jævlig skummelt. Jeg vet hva jeg burde gjøre, men gjør det ikke. Etter å ha prøvd ga jeg etter. Lot meg synke ned i spiseforstyrrelsens lune fang. Lot meg fange igjen – uten å kjempe.
Hva prøver jeg egentlig på? Hva er meningen med det jeg gjør? Hvorfor kjemper jeg ikke?
Det virker så umulig. Jeg prøver melde meg ut av samfunnet. Samtidig som jeg prøver gjøre alt samfunnet forventer.. Det er bakvent det er feil. Men det er trygt. Det er kjent. Jeg vet hvordan det skal gjøres, jeg vet hva som forventes av meg selv.
Pefeksjonisten har igjen tatt plass i høysetet. Jeg må være best. Det er virkelig ikke lett bli kvitt henne. Hun er sterk og akkurat nå er jeg svak og for preget av stress og kaos. Jeg vil ha orden i livet mitt. Jeg vil ha livet mitt tilbake, men vet ikke lenger hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen. Jeg er ensom, føler meg helt alene i denne alt for store verden.
Jeg vil krype under dyne, i fosterstilling, la tårene flomme, men jeg kan ikke. Jeg må holde fasaden. Prøve. Jeg er sliten og lei. Følelsen jeg har er så altfor kjent. Skadetrangen banker på min dør, jeg vil ikke. Jeg vil ha kontroll, men jeg merker det glipper. det bygger seg opp. Jeg er redd – når kommer det til å ekspodere?
Hei.
SvarSlettDu er ikke alene i "eksamenstresset". Det er mange av "oss" studenter som lider oss gjennom Mai og Juni måneden. Trøsten er at vi somregel overlever den:-) Enten med god eller dårlig karakter- ikkesant. Frykten er å stryke eller å få en dårlig karakter. Tenk deg det faktum at det faktisk skjedde at du strøyk? Skulle du lagt deg ned og dødd- eller skulle du reist deg opp og tenkt "shit og ohoi sann"- og reist deg opp igjen? Jeg har alltid vært av den perfeksjonistiske sorten selv og alltid stresset alt for mye rundt eksamner. I fjor skjedde det utrolige- jeg strøyk. Og på en måte var det godt å stryke. For jeg oppdaget at : de fleste rundt meg dreit ganske langt i det, jeg overlevde og - jeg lærte enda mer da jeg leste til eksamen for andre gang. Skal en klare å leve- så må en jo faktisk tåle slike "nedturer også". Det er en del av livet det også- ikkesant.
Hørtes kanskje moraliserende ut. Men det er dette jeg forteller meg selv hver dag i eksamensstresset. Og det hjelper!
Ja det er lett å trolle seg bort i spiseforstyrrelsen. Altfor lett. Og desverre er det bare du som kan gjøre noe med det. I know I know- not easy- men det er jo et faktum.
Og det blir aldri noe enklere å gjøre det.
Selvfølgelig kommer du til å bli sykepleier:-) Og du skal kunne en del- men du skal ikke kunne alt. Ingen kan kunne alt. :-) Stå på!
Du kommer deg igjennom dette.
Og når jeg skriver stå på: Så mener jeg ikke bare å pugge, bare og pugge og lese. Jeg mener også- ta vare på deg selv. For det er en del av å stå på det også. Så får du se på "tilførsel av energi" som noe du kan bruke til å klare eksamen!
Good Luck
jeg strøyk.. jeg reiste meg. var jævlig vanskelig.. men jeg går da tredje året nå! snart sykepleier!
SvarSlettÅ stryke er trasig, men ikke farlig. De aller fleste på høyskole vil oppleve å stryke minst 1 gang iløpet av studietiden sin. Men vet du, det er "bare" å konte. Du får vel kanskje et forsøk til før neste semester (noe som i så fall betyr at du må lese i hele sommer).
SvarSlettMan kan bare ikke være god i alt. Dessuten blir det ikke sett på karakterer når du skal søke jobb (alt ettersom selvsagt). Er du en person med bare topp-karakterer, så betyr ikke dette at man er den rette for stillingen.
Så kanskje du skal senke kravene til deg selv. Og du, tror du at det er alle som i tillegg til stress rundt eksamen (som er vanlig) sliter med spf og seg selv i så stor grad som du gjør? Jeg mener - du får jo dobbelt opp å øve på. Du skal øve til å bestå eksamen. Samtidig øver du på "livets eksamen", og bestå hverdagen så best mulig.
Har dere studentrådgiver på skolen (ala helsesøster) som du kunne tatt en prat med? Også sykepleiere (og spl studenter) er mennesker. Med egne følelser og tanker. Spl har også sine behov for å snakke om ting som ikke er like enkelt å håndtere alene. Så ingen skam i det. Vil anbefale deg å ta kontakt med noen, for å prøve sette ord på det (foruten om her inne).
Tror nok du blir spl en gang. Men ikke se på det som verdens nedgang å stryke. Lett for meg å si kanskje, tok det ikke akkurat så lett jeg heller da jeg strøyk første gang. Men man lærer seg at det var ikke så farlig likevel. Og som andre her har sagt til deg - de fleste andre er mer enn opptatt med sine egne prestasjoner og resultater. Så for all del ikke gå i fella med å skulle sammenligne deg med "alle andre". Som sagt "alle andre" har nok ikke din ballast i tillegg.
Håper du kommer i gang med lesinga.
Et godt tips:
Ei medstudine av meg laga selve anatomi-figur pugginga litt artig. Hun skreiv ut figurer (eks. skjelett av overkropp). Så limte hun dette på et farget ark (størrelsen var vel slik som et A5 eller noe). Og bak på skreiv hun fasiten. På denne måten pugga hun litt. Jeg selv prøvde å leke meg litt med ordene. Brukte de litt i hverdagen. (Så i en periode gikk jeg rundt å bare snakka fagspråk...hehe!!). Ellers skreiv jeg ut dodør-figurer, og begynte med å sette på navn (så da etter boka). Så etterhvert skreiv jeg på flere og flere som jeg husket. Til slutt kunne jeg faktisk ALLE :)
Når det gjelder det mikroskopiske så er det nok litt verre. Jeg er ikke flink i dette selv. Men jeg gjorde vel en ting som bestod av lese selv, kollokvie, løse oppgaver selv/i kollokvie, løse gamle eksamensoppgaver og følge forelesninger. Stod jeg fast, så spurte jeg andre (medstudenter, lærer, andre bekjente) om råd.
Hva om du konsentrerte deg om det du kan? Noe du føler du vet litt om? Kanskje kan det gi deg litt trygghet og motivasjon til å lese på det du ikke kan så godt??
Lykke til!
Takk for gode kommentarer, det er utrolig godt-og minsker prestasjonsangsten litt å vite at jeg ikke er alene! Takk kjære søte venner.
SvarSlettEvelinn: Takk for gode tips. Jeg har startet nå å lese på det jeg føler jeg kan så starter jeg væffal ikke med full frustrasjon.
Hege: Du kommer helt klart til å bli en flott sykepleier. Lykke til!
Anonym: Enig med deg, man må tåle nedturer, og det gjør oss kanskje sterkere (klisje). Og verden går ikke under selv om vi stryker, det er bare følelsene før som herjer så sterkt.
Lykke til med eksamen, og eksamenslesing alle som nå må sitte med det.
Klemmer fra Siri