Meg?

Du står der, beina går innbitt ansikt og øyne som stirrer tomt ut i luften. Kroppen jobber, men for hva? Det ser ut som autopiloten har tatt over i hodet ditt og du følger bare etter. Kroppen så skjør, ser ut som den ikke tåler mer, men du holder på. Legger jeg litt fantasi (ikke mye, men litt) til kan jeg se en sky over hodet ditt. En sky bestående av ordene; kalorier, forbrenne, forbrenne, kalorier.

Jeg vil gå bort til deg, gi deg en klem. Fortelle deg at det er så mye mer i denne verden enn kalorier og forbrenning. Jeg vil fortelle at du er verdt noe uansett vekt. Du er verdifull som menneske. Det gjør vondt å se, hvordan cellene egentlig roper etter hvile, mens autopiloten i hodet har bestemt seg for å trene.

Det er skummelt å se hvordan øynene er så tomme for liv. Det er som livsgnisten er borte. Kanskje er det derfor hun løper? Løper for å finne livsgnisten igjen? Eller er det noe hun prøver å løpe fra? Hvor fører livet henne?

Hun er som besatt. Og jeg vet, jeg vet hva hun er besatt av. Men det er ingenting jeg kan gjøre. Ingenting jeg kan si som kan gjøre noe forskjell. For ide jeg skal til å gå bort til henne skjønner jeg at det er meg selv. Vi er en og samme. Demonen har besatt oss. Og det eneste jeg kan gjøre er å fortsette, gå rundt med min egen sky, min egen autopilot. Var det egentlig meg selv jeg så?

(Googlet)