Behandlere

En gang i tiden fikk jeg beskjed om at jeg måtte spise mer, for at alt skulle bli bedre. Jeg spiste det de sa, og håpet alt skulle bli bra. Kilo for kilo spiste jeg, frem til de kloke menneskene sa at det var bra. Nå kunne jeg slippe ut. Nå var jeg nære “normalvekten” min. Jeg smilte og sa takk. Men inni meg undret jeg.
For inni meg hadde jeg det enda værre en noen gang. Jeg hadde under nesten hele perioden smilt, gjort som jeg fikk beskjed om og trodde på det de sa om at alt skulle bli bedre bare jeg spiste og kom opp i normal vekt.

Men jeg kom hjem igjen. Full av negative tanker og følelser som bare fløt rundt i hele kroppen min. Så siden jeg ikke hadde det noe bedre prøvde jeg å få det bedre. Jeg gikk ned i vekt igjen. Hørte på spiseforstyrrelsen som sa at alt skulle bli bedre av å trene litt mer, spise litt mindre og gå ned i vekt igjen. (siden de andre kloke menneskene hadde feil, tenkte jeg at spiseforstyrrelsen kanksje hadde rett). Så jeg gikk ned igjen. De kloke menneskene kom inn i bildet igjen, og mente jeg måtte tilbake for å gå opp kiloene igjen. Men denne gangen stolte jeg ikke på dem. Jeg turde ikke stole på at de hadde rett, når jeg hadde opplevd at det var helt feil sist gang.

Så jeg fikk bli ute, siden jeg klarte holde vekten nogelunde stabilt på et godtatt lavt nivå. Men måtte snakke med en psykolog dame. Sånn gikk det en stund. Det gikk opp og det gikk ned, men sakte og sikkert begynte jeg å stole på damen. Hun var koselig og tvang meg ikke til noe. Jeg fikk leve livet mitt (et slags liv).

Så spisset det seg til litt, for tankene og følelsene var fortsatt i fult kaos. En liten tur på psykiatrisk – hvor det var enda flere “kloke” mennesker som mente livet mitt ville bli mye bedre bare jeg spise normalt og gikk opp til hva de menste var normalvektig. Så jeg ga det en kjanse, for jeg stolte på psykologdamen, og ga disse kloke menneskene en sjanse. Men det var hardere. Det var vanskelig, og motstridene følelser inni meg. Jeg spiste, men jeg ville ikke så mye opp i vekt, så jeg jukset. Jeg startet kaste opp, trene mer i smug og skulke unna så mange måltider jeg kunne. Da jeg ble skrevet ut, var det fordi jeg ble sett på som lite sammarbeidsvillig og vekten var litt lavere enn ved innleggelse. Og jeg hadde mistet tiltro til hjelpeapparatet.

Jeg stolte ikke på noen. Jeg var klar for å dø. Sulte meg ihjel, eller gjøre noe mer drastisk og voldelig. Da fikk jeg et nytt menneske inn i livet mitt. En psykiater som jeg i starten satte i samme bås som de andre “kloke” menneskene jeg hadde møtt.

Jeg var redd, fanget i spiseforstyrrelsen, alene og så veldig usikkert på fremtiden. Men denne psykiateren var tålmodig. Sakte men sikkert startet jeg stole på han. Det gikk i starten nedover. Hele min verden var svart og mulighetene for en fremtid var ikke eksisterende i mine tanker. Men ettersom jeg klarte å komme meg gjennom de værste nedturene, og trass mine mange forsøk på å stenge/dytte psykiateren bort stod han ved min side. Han presset meg ikke, maste ikke på vekten, og sa at spiseforstyrrelsen bare var et symptom på selve problemet.

I løpet av denne tiden hadde spiseforstyrrelsen utviklet seg til å gjelde sulteperioder, spyperioder og overspiseperioder – etter alle gangene jeg hadde blitt “tvunget” opp i vekt. Spisingen er blitt kaotisk, og fortvilelsen like så. Men jeg har mer innsikt i mine virkelige problemer. Jeg jobber meg sakte men sikkert gjennom dem på et viss. Med riktig hjelp har jeg kommet langt. Men inni meg stikker en liten bitterhet – hadde jeg fått riktig/bedre hjelp på et tidligere tidspunkt hadde jeg kanksje vært et annet sted nå. Men på en annen side – hadde jeg kanskje ikke vært meg selv. Siden den jeg er i dag er formet av alt jeg hade vært giennom. Jeg skulle gjerne ønske jeg ikke hadde opplevd det jeg har vært igjennom, men det eneste jeg kan gjøre nå er å komme gjennom det.

(Fra vinter 2011)